Russlands politiske system

Statsoverhodet i Russland, presidenten, velges i allmenne direkte valg for seks år. Presidenten kan kun sitte i to omganger etter hverandre, men forfatningen er ikke til hinder for at han/hun kan gjenvelges for en tredje gang dersom vedkommende har vært ute av embetet en presidentperiode.

Hvis ingen kandidat ved presidentvalget får absolutt flertall i første valgomgang, holdes en ny mellom de to fremste kandidatene. Presidenten er militær øverstkommanderende og i praksis både stats- og regjeringsleder.

Presidenten kan avsettes i henhold til den russisk grunnlovens paragraf 93 dersom han/hun har gjort seg skyldig i landssvik. En sånn anklage må komme på initiativ fra minst en tredel av Statsdumaens medlemmer og få støtte av minst to tredeler i en avstemning. Deretter går saken til Føderasjonsrådet, hvor det også kreves støtte fra to tredeler av medlemmene i en avstemning, som må finne sted innen tre måneder. Deretter går saken til Høyesterett og Grunnlovsdomstolen.

Presidenten utnevner statsministeren, som i Russland formelt kalles «regjeringsformann». Han/hun trenger ikke være innvalgt i nasjonalforsamlingen. Statsministeren må imidlertid godkjennes av nasjonalforsamlingens lavere kammer, Statsdumaen (450 medlemmer). Hvis dumaen avviser tre forslag til statsminister, kan presidenten utnevne sin kandidat og utskrive nyvalg til dumaen. Dumaen kan også vedta mistillitsforslag mot regjeringen. Presidenten kan godta eller avvise et mistillitsvedtak. Hvis dumaen gjentar et mistillitsvedtak innen tre måneder, skal presidenten godta regjeringens avgang, men samtidig oppløse dumaen.

Statsministeren innehar den nest mektigste posisjonen i det russiske politiske systemet, men presidenten har likevel stor innflytelse over regjeringskollegiet. Presidenten kan lede møter i regjeringen og avvise lovforslag fra den. Han/hun kan også gi bindende ordre til statsministeren og de øvrige ministrene.

Presidenten utpeker ikke bare statsministeren, men også de øvrige regjeringsmedlemmene. Utpekelsen skjer etter forslag fra statsministeren. Ministrene peker vanligvis ut mer på bakgrunn av deres faglige og profesjonelle meritter enn partipolitisk erfaring. De russiske regjeringene har derfor preg av å være teknokratregjeringer.

Lovgivende myndighet er lagt til den føderale forsamlingen som har to kamre, Statsdumaen og Føderasjonsrådet, det sistnevnte kammeret med 170 (siden 2014) medlemmer. Føderasjonsrådet er sammensatt av utsendinger fra henholdsvis den lovgivende og den utøvende makt i hver av de administrative enhetene (føderasjonssubjektene) som føderasjonen består av. Dumaen, som er det viktigste av de to kamrene, velges i allmenne og direkte valg og sitter i fem år. Mellom 2007 og 2011 ble medlemmene av Dumaen valgt ved forholdstallsvalg på partilister med en sperregrense på sju prosent.

I 2016 ble det gjeninnført et blandingssystem for valgt til Statsdumaen, der den ene halvparten velges gjennom forholdstallsvalg, den andre halvparten gjennom flertallsvalg i énpersonskretser, og ny sperregrense er satt til fem prosent. I føderasjonens enkelte enheter er det også separate folkevalgte organer, og det kan holdes lokale folkeavstemninger.

En rekke ordninger er innført for kommunikasjon mellom myndigheter og sivilsamfunn i vid forstand. Sentralt her står Samfunnskammeret på føderalt og regionalt nivå samt samfunnsrådene knyttet til alle ministerier og statlige forvaltningsorganer. Det styrende partiet Forent Russland inngår likeledes i en frontorganisasjon – Den all-russiske folkefronten – for å utvide sitt grunnlag for konsultasjon med sivilsamfunnet og andre politiske grupperinger.

Før Ukraina-krisen bestod Den russiske føderasjon av 83 føderasjonssubjekter: 22 republikker, 4 autonome områder, 1 autonomt fylke, 9 distrikter eller territorier, 44 vanlige fylker, samt de tre føderale byene (som er egne føderasjonssubjekter) Moskva, St. Petersburg og Sevastopol. Den russiske innlemmelsen av de ukrainske områdene Republikken Krim og byen Sevastopol samt Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzjja i 2022 som nye føderasjonssubjekter var omstridt og bare anerkjent av svært få land.

Føderasjonssubjektene styres av folkevalgte presidenter eller guvernører. Det er hos dem den regionale politiske makten sitter og de er tett knyttet opp mot presidentadministrasjonen.

Før kunne regionene delvis selv bestemme hvor mye skatt de skulle innhente fra olje, gass og annen industri. Dette systemet er det nå i praksis ikke noe igjen av. Men de beholder 30 prosent av inntektsskatten og 23 prosent av utbytteskatten. Regioner og byer kan fastsette satser for transportskatt og eiendomsskatt.

Det er et system for overføring mellom overskuddsregioner og subsidieregioner, «donornye» og «dotatsionnye». Det er kun tolv regioner som ikke mottar slike overføringer.

Inndelingen i føderasjonssubjekter følger to prinsipper; ett basert på nasjonaliteter og ett geografisk/administrativt. Av de 83 (89 ifølge Russland, som i 2014 og 2022 annekterte seks ukrainske regioner) føderasjonssubjektene er 27 etnisk definert uten at det nødvendigvis betyr at den navngivende etniske gruppa er i flertall. For eksempel har Den karelske republikken sju prosent karelere.

Grunnlaget for den nasjonalt baserte oppdelingen ble lagt i sovjetperioden (1922–1991) da nasjonale minoriteter ble gitt en egen status knyttet til territorium i konstitusjonen. Områder med større konsentrasjoner av nasjonale minoriteter fikk status som autonome republikker innenfor unionsrepublikkene. De aller fleste lå innenfor den russiske sovjetiske føderative sosialistiske republikk – RSFSR, forgjengeren til dagens russiske føderasjon.

Disse «autonome sovjetiske sosialistiske republikkene», forkortet ASSR, fikk ha nasjonale attributter som eget flagg, parlament og bruk av titulærnasjonens språk i forvaltningen ved siden av russisk. Områdene til mindre etniske minoriteter fikk status som autonome områder, eller kretser, okrugi, innenfor regulære fylker og territorier. Man hadde også kategorien autonomt fylke som betegnet en liten, nasjonalt definert enhet som ikke hadde status som republikk, men heller ikke inngikk i en annen enhet.

I løpet av sovjetperioden ble det foretatt en rekke endringer i status til ulike områder. Noen nasjonale minoriteter fikk statusen redusert, andre ble oppgradert. Størstedelen av Russlands areal og befolkning inngikk likevel i fylker, oblasti, eller distrikter (territorier), kraja (store landområder i Sibir, Det fjerne østen og sørlige Russland). Dette var geografisk definerte enheter som bygde videre på de russiske guvernementene og provinsene fra før revolusjonen. Denne kompliserte føderative oppbygningen hadde likevel begrenset reell betydning i sovjetperioden fordi staten i virkeligheten var sterkt sentralisert gjennom kommunistpartiets dominerende rolle. Den tilsynelatende sjenerøse behandlingen av nasjonale minoriteter var langt på vei motivert ut fra propagandaformål.

Med oppløsningen av Sovjetunionen og avviklingen av kommunistpartiet stod den nye russiske stat med en motsetningsfylt oppbygning. Rettighetene til føderasjonssubjektene ble først søkt definert gjennom Føderasjonsavtalen fra mars 1992 og i den nye konstitusjonen fra desember 1993. Her fikk republikkene de mest vidtgående rettighetene, som rett til å ha egen grunnlov. Samtidig ble det inngått en rekke tosidige avtaler mellom myndighetene i Moskva og forskjellige føderasjonssubjekter, hvor rettigheter og betingelser blir definert vel så mye på grunnlag av økonomisk tyngde som formell konstitusjonell status.

Mellom 1994 og 1998 ble det inngått egne, midlertidige avtaler med 42 føderasjonssubjekter, som fikk spesielle ordninger med mer selvstyre. Den mest omfattende avtalen ble inngått med republikken Tatarstan i 1994. Denne republikken har et meget høyt innslag av titulærnasjonaliteten (tatarer), cirka 50 prosent, og er samtidig høyt økonomisk utviklet og industrialisert. Det var imidlertid utilfredshet blant store, høyt industrialiserte og økonomisk utviklede fylker som hadde vanskelig for å akseptere at små, økonomisk svake republikker skulle ha større regionalt selvstyre.

Graden av selvstyre varierte mellom de 42 føderasjonssubjektene som hadde avtale, slik at systemet kunne karakteriseres som asymmetrisk føderalisme. Avtalene ble ikke videreført etter at Vladimir Putin tok over i 2000. I stedet har mer og mer av det selvstyret regionene hadde, blitt borte. Tendensen har vært at statusforskjellene mellom føderasjonssubjektene utjevnes. Et annet problem har vært at autonome områder fikk status som føderasjonssubjekter på lik linje med fylkene de samtidig også er en del av. Dette har ført til at fylkenes enhet er blitt utsatt for press. Særlig sterkt er dette kommet til uttrykk der de autonome områdene er ressursrike.

I Tjumen fylke brøt de petroleumsrike autonome områdene Khanty-Mansijsk og Jamal-Nenets langt på vei med fylkesadministrasjonen og foretrakk direkte forbindelser med Moskva. En tilsvarende utvikling fikk man i forholdet mellom Nenets autonome område og Arkhangelsk fylke. I de autonome områdene er kampen for større regionalt selvstyre i liten grad etnisk motivert, men snarere uttrykk for et ønske om å beholde større deler av skatteinntektene. De etniske minoritetene som var begrunnelsen for opprettelsen av disse områdene utgjør som regel kun en liten andel av befolkningen der i dag.

Fra 2003 begynte en forsiktig restrukturering av den føderale strukturen. De føderale myndighetene gikk inn for oppløsning av autonome områder dersom befolkningen gav sin tilslutning i folkeavstemning. Den første sammenslåingen fant sted i 2005 med opprettelsen av Perm kraj, en fusjon av Perm fylke og Komi-permjakenes autonome område. Ytterligere tre autonome områder er nå oppløst, og det foreligger skisser av en rekke videre fusjoner. Nok et fylke (Kamtsjatka) har forandret status til distrikt – kraj.

I 2000 innførte president Vladimir Putin en ny administrativ enhet, føderale kretser – federalnye okrugi. Disse åtte «super-regionene» ledes av en utsending for presidenten. De fungerer som et mellomledd mellom Moskva og føderasjonssubjektene og koordinerer til en viss grad føderale myndigheters aktiviteter på tvers av føderasjonssubjektene. Opprettelsen ble betraktet som et ledd i Putins anstrengelser for å sentralisere makten i Russland. De føderale kretsene inngår ikke i Russlands konstitusjon.

Rettsomlegningen er stor i det post-sovjetiske Russland. Landet har siden 1990 bygd opp et helt nytt lovverk. Domstolene skal nå være uavhengige. Dommere er uavsettelige. Rettsmøter er offentlige og jury kan brukes. Ingen kan dømmes i straffesaker uten selv å være til stede.

Det er en egen forfatningsdomstol for å vurdere lovers forfatningsforenlighet, samt tvister om jurisdiksjon mellom ulike offentlige organer. Det er en egen øverste arbitrasjedomstol for å avgjøre tvister i økonomiske og andre saker. Høyesterett er for øvrig den øverste domstol og har også tilsynsansvar innen straffe- og sivilrett.

Det er egne domstoler på lokalnivå. Dommer her kan ankes til domstolene på føderasjonssubjektnivå (republikk, fylke og så videre). I tillegg finnes det flere steder et system med fredsdommere for mindre forbrytelser med en øvre strafferamme på tre års fengsel.

Dommere til de tre øverste domstoler utnevnes av forbundsrådet etter forslag fra presidenten. Dommere ved andre føderale domstoler utnevnes av presidenten. Påtalemyndigheten utgjør et enhetlig og sentralisert system. Riksadvokaten utnevnes av forbundsrådet, etter forslag fra presidenten.

• Russland
• Russlands befolkning
• Russlands forsvar
• Russlands historie
• Russlands samtidshistorie