Fra førkristen tid har Polen ingen litterære minnesmerker. Den eldste litteraturen etter kristningen (966) er overveiende skrevet på latin og omfatter annalistikk, helgenlegender og historiske krøniker. Av tekster på polsk kan nevnes en Mariahymne, en håndfull prekener og en versifisert Samtale mellom Magisteren og Døden.

Renessansen (1500–1620). Den kulturelle storhetstiden på 1500-tallet gav seg utslag i en litterær oppblomstring. Den første som i større omfang skrev originale verker på polsk, var satirikeren Mikołaj Rej, som i vers og prosa kjempet for reformasjonen. Som poetisk begavelse overgås han imidlertid av sin noe yngre samtidige, Jan Kochanowski, Polens største lyriker før Mickiewicz. En forløper for barokken var Mikołaj Sep-Szarzyński (1550–81), som i sine sonetter synger om menneskelivets forgjengelighet og dødens gru. Bukolisk lyrikk ble dyrket av Szymon Szymonowic (1558–1629), mens Sebastian Klonowic (1550–1602) i en rekke dikt skildret tidens samfunn og folkeliv.

Barokken (1620–1764). Det allmenne kulturelle og politiske forfallet avspeiles fra begynnelsen av 1600-tallet stadig sterkere i litteraturen, som preges av motreformatoriske holdninger og lovprisninger av adelsanarkiet. Typisk for tiden er den patriotiske epikk, som dyrkes av Wacław Potocki og Wespazjan Kochowski. Andre betydelige diktere er bukolikeren Szymon Zimorowic (1608–29), den frivole erotikeren Jan Andrzej Morsztyn (1613–93), satirikeren Krzysztof Opaliński (1609–55) og den latinskrivende jesuitten Maciej Sarbiewski (1595–1640), som av samtiden ble hedret med tilnavnet «den kristne Horats».

Opplysningstid og klassisisme (1764–1822). Samtidig med at landets politiske avmakt økte, opplevde polsk kultur og litteratur under Polens siste konge, Stanisław August Poniatowski, en ny sterk blomstring. En rekke reformtiltak ble satt i verk, og Warszawa fikk et fast teater. Reformbevegelsens program kommer tydeligst til uttrykk i Adam Naruszewicz' (1733–96) satirer, men den betydeligste litterære begavelse var den allsidige Ermland-bispen, Ignacy Krasicki. Andre betydelige diktere var Stanisław Trembecki (1735–1812), Franciszek Karpiński (1741–94), som dyrket hyrdepoesien i den nye følsomhets ånd, og Dionizy Kniaźnin (1750–1807), som foregrep romantikkens opptatthet av folkediktning og overtro. For teateret skrev Franciszek Zabłocki (1754–1821), Wojciech Bogusławski (1757–1829) og Julian Ursyn Niemcewicz.

Romantikken (1822–64). Polens delinger og tapet av den politiske selvstendighet satte sitt særlige preg på romantikken i polsk litteratur, som fikk sitt gjennombrudd med utgivelsen av første bind av Adam Mickiewicz' Poesier (1822). Hovedinspirasjonskilder var i 1820-årene vesentlig folkediktningen og den nasjonale historie. Romantikkens hang til det eksotiske ytret seg ved en forkjærliget for ukrainske emner (den såkalte «ukrainske skole») og en sterk interesse for Orienten (Mickiewicz' Krim-sonetter).

Etter novemberoppstanden 1830–31 utviklet litteraturen seg langs to linjer, i utlendighet og i hjemlandet. I emigrantlitteraturen ble Polens nasjonale ulykke, betraktet under en religiøs-metafysisk synsvinkel, utgangspunktet for utviklingen av en særegen historiefilosofi, den såkalte polske messianisme, som oppfattet det lidende polske folk som en nasjonenes Kristus.

Ved siden av lyrikken og det byronske epos er særlig det «metafysiske» drama, med dets opphevelse av skillet mellom virkelighet og uvirkelighet, karakteristisk for den romantiske emigrantlitteraturen fra 1830- og 1840-årene. Sentrale her er Adam Mickiewicz, Juliusz Słowacki og Zygmunt Krasiński. En original lyriker og dramatiker, som imidlertid både i livssyn og teknikk sprengte romantikkens rammer, var Cyprian Norwid.

Prosaen stod under hele romantikken i skyggen av poesien, og ble i motsetning til denne fortrinnsvis dyrket i hjemlandet. Størst popularitet nøt Józef Kraszewski, som på løpende bånd produserte romaner med emne fra samtiden og fra polsk historie. Nevnes må også Henryk Rzewuski, Michał Czajkowski, Józef Korzeniowski (1797–1863) og Narcyza Żmichowska (1819–76).

Helt for seg selv stod Aleksander Fredro, «den polske Molière». Hans lystspill hører fremdeles til polsk teaters faste repertoar.

Positivismen (1864–90). Etter den mislykkede januaroppstanden 1863–64 mistet emigrantdiktningen sin betydning. Positivismens litteratur ble skapt i Polen, først og fremst i den russisk besatte del av landet, under trykket av en hardhendt russifiseringspolitikk og overvåket av en mistenksom sensur. Mens poesien hadde stått i forgrunnen under romantikken, vant nå prosaen overtaket. Den kulminerte kunstnerisk i verkene til tre store realister. Bolesław Prus gav i romanen Dukken et tverrsnitt av samtidens Warszawa, Henryk Sienkiewicz vant en enestående popularitet med sin store romantrilogi med emne fra polsk historie på 1600-tallet, og Eliza Orzeszkowa kjempet for sosial likhet, kvinnefrigjøring og rettferdig behandling av jødene. En følsom naturskildrer var den naturalistisk påvirkede Adolf Dygasiński.

I poesien var de betydeligste navn lyrikeren Adam Asnyk og den folkelig-sosialkritiske Maria Konopnicka, som også skrev noveller.

Modernismen (1890–1918). Positivismen, som hadde forkynt utviklingsoptimisme og tro på fremskrittet, ble i 1890-årene fortrengt dels av en demokratisk og radikal strømning under naturalismens fane, og dels av impulser fra fransk symbolisme, nordisk litteratur og Nietzsches skrifter. Midtpunktet for modernismen (også kalt «det unge Polen») var Kraków, hvor dens førende teoretiker, Stanisław Przybyszewski, i noen år redigerte tidsskriftet Życie. Et større talent, som har øvd varig innflytelse på polsk litteratur, var malerpoeten Stanisław Wyspiański, særlig kjent som forfatter av en rekke historiske og symbolske skuespill. Dramatikere var også metafysikeren Tadeusz Miciński, naturalisten Gabriela Zapolska og den elegante satirikeren Włodzimierz Perzyński (1877–1930).

Lyrikken opplevde i disse årene et sterkt oppsving med diktere som Jan Kasprowicz, Kazimierz Tetmajer (1865–1940), ofte kalt «Tatrafjellenes sanger», Leopold Staff og den originale Bolesław Leśmian (1878–1937). Hans symbolsk-ekspresjonistiske diktning kom til full utfoldelse først i mellomkrigstiden.

I prosaen dominerte Stefan Żeromski, hvis romaner og noveller forente romantisk lyrisme med krass naturalisme, Wacław Berent, en eksklusiv, Nietzsche-påvirket artist, og Władysław Reymont, som vant verdensberømmelse med sin nobelprisbelønnede tetralogi Bøndene. Betydelige prosaister var også Józef Weyssenhoff (1860–1932), Karol Irzykowski (1873–1944) og Wacław Sieroszewski.

Mellomkrigstiden (1918–39). Med gjenopprettelsen av en polsk stat i 1918 bortfalt den sterke forpliktelse til nasjonalt engasjement som hittil hadde preget litteraturen. Motsetninger og ulikheter som var betinget av forskjeller i livssyn og kunstnerisk temperament, fikk nå friere spillerom. I det første tiåret etter 1918 dominerte lyrikken. Noen yngre diktere i Warszawa dannet den såkalte Skamandergruppen. Dens medlemmer gikk inn for å skape et poetisk språk som kunne uttrykke det moderne menneskets hverdag uten derfor å sprenge den tradisjonelle rammen for god poesi. Hit hørte Julian Tuwim, Jan Lechoń (1899–1956), Kazimierz Wierzyński (1894–1969), Jarosław Iwaszkiewicz (1894–1980), Antoni Słonimski og de to kvinnelige lyrikerne Maria Jasnorzewska-Pawlikowska (1899–1945) og Kazimiera Iłłakowiczówna. Fra den såkalte Kraków-avantgarden, som forkastet tradisjonell versteknikk og i stedet fremhevet den intellektuelt disiplinerte metafor som diktets bærende element, utgikk Julian Przyboś og Adam Ważyk (f. 1905), som begge har spilt en fremtredende rolle også i etterkrigstiden. Władysław Broniewski skrev revolusjonær klasselyrikk, mens forutanelser om katastrofen som nærmet seg, ble tolket av Józef Czechowicz og Czesław Miłosz. Utenfor alle retninger stod den populære Konstanty Ildefons Gałczyński, som dyrket det bisarre og groteske.

Prosalitteraturen stod i første halvdel av perioden i verdenskrigens og den nyvunne selvstendighets tegn. Stefan Żeromskis siste bok, Vårløsning (1925), var et oppgjør med den gjenoppståtte polske stats manglende evne til å løse de fundamentale sosiale konflikter. Politiske problemstillinger dominerte også hos sosialisten Andrzej Strug og Piłsudski-tilhengeren Juliusz Kaden-Bandrowski (1885–1944). I 1930-årene opplevde romankunsten en ny blomstringstid med Maria Dąbrowskas familiesaga Netter og dager, Zofia Nałkowskas, Michał Choromańskis og Maria Kuncewiczowas psykologiske romaner, Wanda Wasilewskas proletarromaner og Zofia Kossak-Szczutkas og Jarosław Iwaszkiewicz' historiske romaner. Parallelt med tilbøyeligheten til økt virkelighetstroskap løp imidlertid en sterkt antirealistisk strømning, representert ved Stanisław Ignacy Witkiewicz, Bruno Schulz og Witold Gombrowicz.

I dramatikken ble modernismens symbolske form fortsatt og videreutviklet av Karol Hubert Rostworowski og Jerzy Szaniawski (1887–1970), mens Stanisław Ignacy Witkiewicz skrev en rekke absurd-groteske skuespill, gjennomsyret av kulturpessimisme og en forutanelse om den skjebnesvangre tiden som nærmet seg.

Under den annen verdenskrig blomstret en omfattende undergrunnskultur. Betydelige lyrikere, som begge falt under Warszawa-oppstanden, var Krzysztof Kamil Baczyński (1921–44) og Tadeusz Gajcy (1922–44).

I de første årene etter frigjøringen var prosalitteraturen dominert av skildringer av okkupasjonstidens redsler. Forsøk på å lodde dybden i den katastrofen som hadde rammet de tradisjonelle humanistiske verdier, var Zofia Nałkowskas Medaljonger (1946), Tadeusz Borowskis beretninger fra Auschwitz og Adolf Rudnickis (1912–90) skildringer av jødenes lidelsesvei. Moralske og psykologiske holdninger ansikt til ansikt med krigen ble analysert av Jerzy Andrzejewski, Jarosław Iwaszkiewicz, Wojciech Żukrowski (f. 1916), Stanisław Dygat og Kazimierz Brandys, mens Tadeusz Breza (1905–70) og Jerzy Putrament (1910–86) søkte tilbake til mellomkrigstiden for å finne årsakene til sammenbruddet i 1939. Polakkenes kamp mot tysk ekspansjon i middelalderen ble behandlet i historiske romaner av Antoni Gołubiew (1907–79) og Teodor Parnicki (1908–88). Den romanen som vakte størst oppmerksomhet var imidlertid Andrzejewskis Aske og diamant (1948), en skildring av moralske konflikter i forbindelse med det blodige oppgjøret mellom forskjellige politiske fraksjoner like etter krigen.

I lyrikken dominerte til å begynne med de etablerte navn fra mellomkrigstiden (Przyboś, Ważyk, Miłosz, Broniewski), men polakkenes følelse av å ha gjennomlevd en katastrofe av apokalyptiske dimensjoner fant sitt klareste uttrykk hos en debutant, modernisten Tadeusz Różewicz, som i løpet av 1950-årene markerte seg som en av Polens betydeligste diktere.

Årene 1949–55 stod i den påtvungne «sosialistiske realismes» tegn. Til retningens få vellykkede frembringelser på polsk grunn hører romanen Et minne fra cellulosefabrikken (1952) av Igor Newerly (1903–87) og skuespillet Tyskerne (1950) av Leon Kruczkowski.

Med «tøværet» i 1956 avtok presset på litteraturen, og døren ble igjen åpnet for eksperimentering og nyskaping. Tematisk rykket oppgjøret med Stalin-tiden i noen år i forgrunnen (Adam Ważyks Et dikt for voksne, Jerzy Andrzejewskis roman Mørket dekker jorden), samtidig som krigstiden til dels ble betraktet under nye synsvinkler og avheroisert (Kornel Filipowicz' roman En antihelts dagbok). Hverdagens trøstesløshet ble skildret i en usminket, hemingwaysk stil av Marek Hłasko (1934–69), mens Sławomir Mrożek i tallrike fortellinger dyrket en grotesk-surrealistisk satire med sterk aktuell brodd. Teodor Parnicki, Jacek Bocheński (f. 1926) og Władysław Terlecki (f. 1933) fornyet den historiske romanen, og Stanisław Lem vant internasjonalt ry som science fiction-forfatter.

Det gamle bygdesamfunnets møte med vår tids bykultur ble skildret av Józef Morton (1911–94), Julian Kawalec (f. 1916), Tadeusz Nowak (1930–91) og Wiesław Myśliwski (f. 1932) med vekslende grad av realisme. Tadeusz Konwicki (f. 1926) beskrev dels krigsårene i Wilno-traktene, dels, i en grotesk og drømmeaktig stil, samtidens virkelighet. Julian Stryjkowski (1905–96) mante frem det gamle jødiske samfunnet i Øst-Galicja, og Andrzej Kuśniewicz (1904–93) fremstilte Habsburg-monarkiets sluttfase. Av nyere forfattere som markerte seg i 1960- og 1970-årene, kan nevnes Marek Nowakowski (f. 1935), Janusz Głowacki (f. 1938), Piotr Wojciechowski (f. 1938), Edward Stachura (1937–79), Irenenusz Iredyński (1939–85) og Kazimierz Orłoś (f. 1935).

I poesien videreførte Zbigniew Herbert, Wisława Szymborska (f. 1923) og Urszula Kozioł (f. 1931) den intellektuelle refleksjonslyrikken, Miron Białoszewski og Tymoteusz Karpowicz (f. 1921) eksperimenterte med språket, Stanisław Grochowiak diktet om det heslige, Jerzy Harasymowicz (f. 1933) søkte inspirasjon i en landlig eventyrverden, og Stanisław Jerzy Lec (1909–66) dyrket epigrammet og aforismen. 1970-årene stod i den såkalte 68-generasjonens tegn. Dens representanter, Stanisław Barańczak, Ryszard Krynicki (f. 1943), Adam Zagajewski (f. 1945), Ewa Lipska (f. 1945) o.a., avviste det de oppfattet som eskapisme i 1960-årenes poesi og blottstilte samfunnets manipulerende klisjeer og myter. Av andre forfattere som markerte seg i samme periode kan nevnes Andrzej Bursa (1932–57) og Rafał Wojaczek (1945–71), som med sin fokusering på det brutale, seksuelt tvetydige, heslighet og død, gikk under navnet «de fordømte poetene».

I dramatikken dominerte det absurd-surrealistiske teater. Internasjonalt ry vant Sławomir Mrożek (Tango, 1965) og Tadeusz Różewicz (Kartoteket, 1961; Hvitt ekteskap, 1975).

Konflikter med sensuren fikk i 1970-årene flere forfattere til å publisere verker på vestlige emigrantforlag. Fra 1976 av ble imidlertid usensurerte tekster i økende grad trykt i undergrunnsutgaver i Polen. Blant de verker polske lesere på denne måten fikk adgang til, var også bøker av emigrantdikteren Czesław Miłosz, som i 1980 ble tildelt Nobelprisen i litteratur.

Betydelige forfattere av dokumentar- og reportasjelitteratur, som markerte seg i 1970-årene, er Ryszard Kapuściński (f. 1932), bl.a. med verdenssuksessen Keiseren (1978), og Hanna Krall (f. 1939).

Solidaritetperioden 1980–81 skapte friere forhold også for litteraturen, men innføringen av krigstilstanden i desember 1981 satte en foreløpig stopper for denne liberaliseringen. Det lyktes imidlertid ikke å få bukt med undergrunnsforlagene, og den nye, regimetro forfatterforeningen som ble stiftet etter at myndighetene hadde oppløst den gamle, ble i stor utstrekning boikottet. Fra midten av 1980-årene gled emigrantlitteratur og undergrunnslitteratur utgitt i Polen mer og mer over i hverandre og øvde et økende press på myndighetenes kulturpolitikk. Sensuren, som var regulert i en lov fra 1981, ble i andre halvdel av 1980-årene mer lemfeldig, inntil den i 1990 ble helt avskaffet.

Også i 1980-årene var poesien dominert av de etablerte dikterne som Herbert, Miłosz, Różewicz og Szymborska. Av nyere navn kan nevnes J. Twardowski (f. 1915) og J. S. Pasierb (1928–93), begge religiøst inspirerte, og J. Polkowski (f. 1953). Innenfor prosaen kom det betydelige romaner av bl.a. W. Myśliwski og A. Szczypiorski. Blant debutantene vakte P. Huelle (f. 1957) stor oppmerksomhet med Dawid Weiser (1987).

Opphevelsen av sensuren og overgangen til markedsøkonomi medførte i 1990-årene store forandringer også for litteraturen og bokbransjen. Med avviklingen av den rikelige støtten og subvensjonen det gamle regime hadde styrket kulturlivet med, bukket flere forlag, tidsskrifter og blader under i omstillingen. Men samtidig ble en flom av tidligere forbudte bøker tilgjengelig, og nisjebaserte forlag, litteraturpriser og festivaler så dagens lys; selve kvaliteten og distribusjonen av bøker ble også bedre. I dag kan polske aviser og tidsskrifter igjen beskrives som politisk varierte, og ikke kontrollerte, ytringsfora for kronikker og reportasjer; mange forfattere arbeider dessuten med ikke-litterære medier, bl.a. fjernsyn, internett og populærmusikk. Den offentlige diskursen gjenspeiler sammensatte stridsspørsmål som f.eks. kjønnsroller, seksualitet og etniske minoriteter, særlig forholdet mellom polakker og jøder.

Den nye virkeligheten etter kommunismens fall stilte forfatterne overfor nye utfordringer, nemlig å beskrive seg selv og verden og finne sjangere som best kunne tjene dette formål. På slutten av 1980-årene gikk en ny gruppe diktere til åpent angrep på poesien som hadde dominert under den politiske opposisjonen i 1970-årene; med sitt tyngdepunkt i tidsskriftet bruLion, utfordret de «nye barbarene» helligholdte romantiske verdier, myter og nostalgier, innenfor den polske litterære kulturen. Dette opprøret blir av mange ansett som det avgjørende moment for 1990-årenes polske litteratur som sådan. Særlig i prosaen tok man nå opp de problemer som kunne oppstå i et land som etter 50 år med ufrihet igjen hadde fått en demokratisk statsforfatning. I tilegg til etablerte forfattere som Czesław Miłosz, Zbiegniew Herbert, Wisława Szymborska, Tadeusz Różewicz, Julia Hartwig (f. 1921), Włodzimierz Odojewski (f. 1930), Henryk Grynberg (f. 1936) og Janusz Głowacki (f. 1938), satte også representanter for «mellomgenerasjonen» sitt preg på dette tiåret: Stefan Chwin (f. 1949), Paweł Huelle, Hanna Krall, Antoni Libera (f. 1949), Waldemar Lysiak (f. 1944), Ewa Lipska, Kinga Dunin (f. 1953), Magdalena Tulli (f. 1955), Ryszard Kapuściński, Izabela Filipiak, Olga Tokarczuk m.fl. Det viktigste oppgjøret med 1980-tallets myter (patriotisme, ærlighet og mot) er kanskje Liste over ekteskapsbrytere av Jerzy Pilch (f. 1952), som beskriver den tragiske absurditeten i «etterkrigstilstanden» hvor man vakler mellom en triviell virkelighet og en høyttravende fortid.

Foruten den samfunnskritiske litteraturen som har hatt som oppgave å rive ned myter, finnes det også verker som idealiserer fortiden, satt opp mot nåtiden. Stedene beskrives her som harmoniske plasser hvor menneskene blir ett med naturen, som Vilnius hos Tadeusz Konwicki (f. 1926), Gdańsk hos Paweł Huelle og Stefan Chwin; de fleste «hjembygder» som beskrives er blitt knust av historien som for eks. polakkene fra Vest-Ukraina og Litauen (Anna Boleckas Den hvite sten, 1994), tyskerne fra Wrocław (Andrzej Zawadas Breslau, 1996) og jødene fra Zamość (Piotr Szewc' Skumring og morgengry, 2000). Et annet trekk ved den polske samtidslitteraturen er tendensen til å utydeliggjøre det tradisjonelle skillet mellom «høy» (skjønn)litteratur og «lav» (populær)litteratur. Manuela Gretkowska (f. 1964), Natasza Goerke (f. 1960), Adam Wiedemann (f. 1967) og Andrzej Stasiuk (f. 1960) er eksempler på mainstream-forfattere som har benyttet seg av populærkulturelle uttrykksformer som f.eks. trash, kitsch, camp eller trivialisering. Andre forfattere som f.eks. Paweł Dunin-Wąsowicz (f. 1967), Darek Foks (f. 1966) og Dorota Masłowska (f. 1983), har nådd et bredt publikum ved å publisere i såkalte artzins, dvs. motkulturtidskrifter som eksisterer utenom de litterære hovedstrømningene. Blant populære, «bestselgende» forfattere forøvrig kan nevnes Andrzej Sapkowski (f. 1948), Janusz L. Wiśniewski (f. 1954) og Katarzyna Grochoła (f. 1957).

Etter den annen verdenskrig har det parallelt med litteraturen i Polen eksistert en polsk eksillitteratur, representert ved forfattere som Witold Gombrowicz, Czesław Miłosz, Gustaw Herling-Grudziński (1919-2000), Józef Mackiewicz (1902-85), Stanisław Vincenz (1888-1971). Tidsskriftet og forlaget Kultura i Paris spilte en spesielt viktig rolle for polsk kultur og kultur i hele denne tiden. I 1970- og 1980-årene hadde myten om «den heroiske emigranten» vært en del av den kollektive bevisstheten som hjalp polakkene til å holde ut totalitarismen, men etter 1989, med fraværet av sensuren og den direkte samfunnsmessige kontroll, måtte flere myter revideres. Tidligere hadde forfattere som Witold Gombrowicz, Sławomir Mrożek og Stanisław Dygat (1914-1978) vært kritiske til livet i eksil, og nå fulgte 1990-årenes forfattere i deres fotspor: romaner som for eks. Krzysztof Maria Zaluskis Hospital Polonia (1991), Edward Redlińskis Rottepolakkene (1994) og Jacek Kaczmarskis En kjeltrings selvportrett (1994) gir et lite smigrende bilde av polakker i utlendighet. Med Polens medlemskap i EU 2004 og den mobilitet det har medført, har polsk eksillitteratur endret karakter ytterligere. De tradisjonelle forestillingene av eksilet som enten landssvik eller tap gjelder ikke lenger i dagens postmodernistiske og globaliserte verden. Samtidig som flere av de nasjonalemblematiske forfatterne har vendt hjem (Czesław Miłosz fra USA, Sławomir Mrożek fra Mexico), vil mange av dagens «emmigrantforfattere», som f.eks. Andrzej Busza (f. 1938), Bogdan Czaykowski (f. 1932), Ewa Hoffman (f. 1945), Jerzy Gizella (f. 1949), Daniel Karpinski (f. 1954) og Ewa Stachniak, kunne beskrives som «transnasjonale» og langt på vei hybridiserte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.