Pjotr Kapitsa var en sovjetisk fysiker som først studerte under Abram Ioffe i Leningrad. Han var i 1921–34 knyttet til Cavendish Laboratory i Cambridge, hvor han arbeidet under Ernest Rutherford. Kapitsa var i 1930–35 også professor ved Royal Society og direktør for Mond-laboratoriet i Cambridge. Han ble i 1935 direktør for Vavilov-instituttet. I 1946 ble Kapitsa av Stalin fjernet fra sin stilling fordi han ikke ville delta i utviklingen av kjernevåpen, men han fikk stillingen tilbake i 1955, og ble da også professor ved Moskvas fysisk-tekniske institutt. I Cambridge gjorde han seg blant annet bemerket for arbeider med fremstilling av meget sterke magnetfelt. Ved kortslutning av en spesialbygd dynamo gjennom en spole oppnådde han en magnetisk flukstetthet på 30 tesla. Han studerte lavtemperaturfysikk og utviklet nye metoder for kondensasjon av hydrogen og helium. Dette arbeidet fortsatte han i Moskva, og han oppdaget i 1938 superfluiditet i helium. Kapitsa utførte også betydningsfulle arbeider innenfor andre områder av eksperimentell fysikk, blant annet innen kjernefysikk, kosmisk stråling og termodynamikk. Han ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo i 1946. I 1978 fikk han halve Nobelprisen i fysikk for sine omfattende studier innenfor lavtemperaturfysikken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.