Pierre Michon

Pierre Michon er en fransk forfatter. Han studerte litteratur og teatervitenskap og skrev en avhandling om Antonin Artaud før han i 1984 fikk sitt gjennombrudd som skjønnlitterær forfatter med Ørsmå liv (originaltittel: Vies minuscules). Denne boken består av korte skildringer av enkle og ubetydelige menneskeskjebner som hovedsakelig er oppdiktede, men som også rommer trekk fra mennesker i forfatterens egen slekt.

Michons verk er lite omfattende, og tekstene hans er skrevet i en streng og komprimert stil som leder tanken mot den franske klassisismen, men de har samtidig innslag fra folkelige og regionale uttrykksformer. Michon har også utgitt monografier og artikler om forfattere som har hatt beydning for ham, som Honoré de Balzac, Arthur Rimbaud og William Faulkner.

Han er sterkt opptatt av at litteraturen har til oppgave å tilføre livet en sakral dimensjon som moderne livsførsel er i ferd med å miste. Men når han behandler religiøse emner, blir fremstillingen ofte krass og kritisk, som for eksempel i Abbés (2002). Blant hans øvrige romaner kan nevnes Vie de Joseph de Roulin (1988), Maîtres et serviteurs (1990) og Corps de Roi (2002). I 2009 vakte han stor oppmerksomhet med romanen Les Onze, som han fikk Le Grand prix du roman de l'Académie française for. Det er en skildring av en fiktiv kunstmaler og hans arbeid med et stort bilde av elleve franske revolusjonsmenn under «terroren» i 1793.

Michon blir ofte sett på som den mest fremtredende innenfor en gruppe franske forfattere som er født like etter andre verdenskrig, men som ikke representerer «minimalismen»: Han er venstreorientert, skildrer det regionale Frankrike og behandler gjerne historiske emner. Han er også opptatt av religiøse og metafysiske spørsmål uten å være talsmann for tradisjonell katolisisme. Michon har mottatt mange litterære priser, og flere av bøkene hans er oversatt til en rekke språk.