Pierre de Ronsard

Ronsard er kjent for Odes (5 samlinger med oder, 1550–1553), etter mønster av de antikke dikterne Pindar og Horats, men han når høyere i de mindre sjangere, for eksempel sonetten, der han synger om kjærligheten og naturen (Les Amours, 1552–1556). Det er nettopp disse kjærlighetsdiktene han er kjent for i dag, mange av dem tydelig inspirert av tradisjonen etter Francesco Petrarca. Det er særlig én tematikk som han ofte vender tilbake til, særlig i kjærlighetsdiktningen, nemlig livets, ungdommens og skjønnhetens forgjengelighet, med en oppfordring om å gripe dagen (carpe diem).

Hans forsøk på å skape et patriotisk fransk epos, La Franciade (1572) etter mønster av Vergils Aeneide, ble mislykket, men hans dikteriske forsvar for kirken og kongemakten under religionskrigene, Discours des misères de ce temps (1562), er blant hans viktigste verk.

Ronsard var hoffpoet og ble kalt «poetenes prins» av sin egen generasjon. Han opprettholder gjennom hele sin karriere en særegen status og en imponerende og svært variert produksjon som få kan måle seg med. I samsvar med renessansens ideer betraktet han hovedverkene i antikkens litteratur som forbilder. Samtidig søkte han å berike sitt morsmål ved å ta opp ord fra gammelfransk og fra dialektene. Som leder for den innflytelsesrike diktergruppen Pleiaden hadde han derfor en viktig språkhistorisk rolle: Han bidro til å fornye det franske språl og til å gjøre det mer høyverdig og anerkjent som litterært språk, på bekostning av latin.

• Pleiaden
• Frankrikes litteratur
• litteratur i renessansen

• Bellenger, Yvonne. (1988). La Pléiade. La Poésie en France autour de Ronsard. Paris: Nizet.
• Gendre, André. (1997). L’Esthétique de Ronsard. Paris: SEDES.
• Lebègue, Raymond. (1950). Ronsard : l'homme et l'oeuvre. Paris: Boivin.
• Ronsard, Pierre de og Joachim du Bellay. (1993). Ta denne rose. Gjendiktet av Annie Riis. Oslo: Tiden.
• Simonin, Michel. (1990). Pierre de Ronsard. Paris: Fayard.