Petroleum Wives Club, PWC, ble etablert i Stavanger i 1970 og var opprinnelig en organisasjon for kvinner som hadde kommet til Norge i forbindelse med at mennene deres hadde fått stillinger knyttet til den norske petroleumsindustrien. Formålet med foreningen var å hjelpe medlemmene med å finne seg til rette i Norge.

Det ble også etablert foreninger med tilsvarende navn og formål flere steder i Norge, som Oslo, Bergen, Trondheim, samt mange steder i utlandet.

Foreningen i Stavanger endret i 2002 navn til PWC-Stavanger, der PWC står for «People Who Connect».

PWC ble etablert i Stavanger i 1970 etter initiativ fra Kathryn Wilkerson, Lillian Taylor og Prissy Carlile. De tre kvinnene hadde, som mange andre, kommet til landet i forbindelse med at mennene deres hadde fått stillinger knyttet oppbyggingen av den norske petroleumsindustrien.

Foreningens første navn var «The Wildcats», men mindre enn to måneder senere, ble det bestemt at navnet skulle være Petroleum Wives Club. Titlene på tillitsvervene i organisasjonen var inspirert av yrkestitlene i petroleumsvirksomheten. I den forbindelse er det interessant å merke seg at «wildcat» blir brukt om oljebrønner som blir boret i områder der man er usikre på hva man vil finne. Uten at det framgår eksplisitt av arkivmaterialet, kan valget av det første navnet være preget av den uvissheten kvinnene hadde om hva dette ukjente landet hadde å tilby dem.

Formålet med foreningen var å hjelpe medlemmene med å finne seg til rette i Norge. Ektefellene til de utenlandske oljearbeiderne var ofte hjemmeværende husmødre, og de opplevde til dels store språklige og kulturelle utfordringer i dagliglivet. Norge var på den tiden på langt nær så internasjonalt orientert som i dag, og voksne nordmenns engelskkunnskaper var begrenset.

Foreningen arbeidet for å styrke fellesskapet mellom medlemmene gjennom ulike tiltak, som for eksempel språkkurs, hobbyaktiviteter og turer.

God nabo-prosjektet ble etablert for å skaffe seg en viss oversikt over livssituasjonene til medlemmene slik at det var mulig å ivareta omsorg og omtanke i forbindelse med både hyggelige begivenheter som fødsel og triste hendelser som sykdom og dødsfall.

Foreningen forsøkte også å stimulere til kulturell og sosial integrering mellom tilflytterne og den norske befolkningen. Den ble raskt kjent i lokalmiljøet, blant annet på grunn av mange oppslag i Stavangeravisene. De årlige Halloween-karnevalene og «Arts and Crafts Show» var viktige, sosiale begivenheter både for medlemmene og lokalsamfunnet. Disse arrangementene synliggjorde foreningen og var viktige møteplasser mellom norsk og utenlandsk kultur. De gav og inntekter som ble brukt til veldedig arbeid.

Da foreningen ble etablert hadde den 53 medlemmer. I 1979 hadde den vokst til 632 medlemmer fra 21 ulike nasjoner. Midt på 1980-tallet hadde foreningen rundt 800 medlemmer. Fordi oljearbeiderne ofte var kort tid i Stavanger, gjennomsnittlig tre år, var utskiftningen blant medlemmene i foreningen stor. Etter fem år var bare 12 av de opprinnelige medlemmene fremdeles i Stavanger. Opprinnelig var det bare kvinner som hadde menn som jobbet i oljeindustrien som kunne bli medlem, men etter hvert kunne alle kvinner som ønsket det bli med.

Arkivet fra foreningen i Stavanger er bevart hos Arkivverket ved Statsarkivet i Stavanger og gir et godt overblikk over både foreningens virksomhet og de utfordringene som møtte familiene til utenlandske arbeidstakere da de kom til Norge på 1970-tallet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.