Faktaboks

Peter Wessel Zapffe
Fødd
18. desember 1899, Tromsø
Død
12. oktober 1990, Asker
Verke
Filosof og forfattar
Familie

Foreldre: Apotekar Fritz Gottlieb Zapffe (1869–1956) og Gudrun Wessel (1870–1950).

Gift 1) 6.9.1935 i Oslo med Bergljot Espolin Johnson (1904–1995), dotter av overrettssakførar, seinare politimeister Alexander Lange Johnson (1870–1938) og Bergljot Bertelsen (1872–1955), ekteskapet oppløyst 1941; 2) 15.9.1952 i Asker med Berit Riis Christenssen (1919–2008), dotter av skipsmeklar Trygve Johannes Riis Christenssen (1889–1976) og Borghild Andresen (1889–1984). Dottersons dotterdotters son av Jens Holmboe (1752–1804); dottersons dotterson av Hieronymus Heyerdahl (1773–1847); tremennings son av Andreas Bredal Wessel (1858–1940) og Hieronymus Heyerdahl (1867–1959); fetter av Otto von Porat (1903–1982); tremenning av John Giæver (1901–1970); svoger til Kaare Espolin Johnson (1907–1994).

Peter Wessel Zapffe i cirka 1950
Peter Wessel Zapffe

Peter Wessel Zapffe ved skrivebordet, cirka 1960

Peter Wessel Zapffe
Av .
Lisens: Avgrensa gjenbruk

Peter Wessel Zapffe var ein norsk filosof og forfattar. Han var ein eksistenstenkjar av stort format, og doktoravhandlinga hans Om det tragiske er gitt ut i fleire opplag. Han skreiv også lærebøker i logikk og dramaturgi, i tillegg til eit par skodespel og eit stort antal artiklar og essay.

Ifølgje Zapffe er meininga med livet for eit menneske å realisere seg sjølv i eit miljø. I motsetnad til dyra er ikkje mennesket bunde av eit instinkt, men utstyrt med eit medvit som gjer det i stand til mellom anna å tenkje abstrakt. På den måten er det friare stilt i forhold til det miljøet det lever i. Denne fridommen gir sjølvsagt mennesket fleire moglegheiter enn dyra til å realisere seg sjølv i omgivnadene sine, men desse moglegheitene kan òg bli ei byrde. Målet blir for mennesket å få utløp for evnene og talentet sitt, i både fritid og arbeid. Og her ligg også moglegheita for eit tragisk utfall. Eit menneske kan anten vere overutrusta eller underutrusta i forhold til den oppgåva det blir sett til å gjere. Målet må vere å finne eit samsvar mellom evner og arbeid.

Zapffe var fjellklatrar og naturvernar og ein habil fotograf. Han lærte rettskrivinga av 1907 på skulen og heldt fast ved denne resten av livet. I nyare norsk språkhistorie står han for nokre av dei mest fargerike og kritiske skildringane av visjonen om samnorsk.

Bakgrunn

Peter Wessel Zapffe, sjølvportrett 1918 («Pensant»)
Zapffe i Tromsø, 1918.
Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC BY SA 2.0

Peter Wessel Zapffe voks opp i eit borgarleg miljø i Tromsø. Barndomsheimen var prega av hard disiplin; den unge Zapffe hadde eit tidvis veldig temperament og utvikla etter kvart ein sterk aversjon mot alle slags autoritetar. Etter nokre år på Tromsø øvelsesskole gjekk han middelskule og gymnas på Tromsø offentlige høiere almenskole og tok examen artium på reallinja i 1918. I gymnasåra var den sosiale aktiviteten høg, og det var på denne tida han publiserte dei første skriftlege arbeida sine, i form av debattinnlegg i lokalavisa. Han vart etter kvart også redaktør i Gymnasiesamfundet Brages avis.

Konfirmasjonsførebuingane var med på å leggje grunnlaget for Zapffe sin livsvarige uvilje mot kristendommen. Kort tid etter at han vart tvinga til å gå for presten, heldt han foredraget Fra dyretanden til den liberale teologi i gymnassamfunnet. Dette skapte stor skandale, og skulerektoren skulda Zapffe for blasfemi.

Studietid

Etter artium vart han beordra av far sin til å ta fatt på juridiske studium ved universitetet i Kristiania. Møtet med storbyen og eit totalt framandt miljø gjorde sitt til at den unge studenten stundom sleit med einsemd og desillusjon. Saman med nokre andre nordlendingar i «utlendingskap» etablerte han eit tidsskrift. Her fekk Zapffe publisert nokre dikt og små historier. Ein av redaksjonsmedlemmane, Einar Kristoffer Aas, skulle ein del år seinare bli ein viktig samarbeidspartnar under arbeidet med boka Vett og uvett. Studieåra i hovudstaden gav Zapffe høve til å dyrke ein av dei store lidenskapane sine: fjellklatring. I det aktive fjellklatrarmiljøet på Kolsås trefte han den mangeårige vennen og kollegaen Arne Næss.

Då Peter Wessel Zapffe gjekk opp til juridisk embetseksamen 1923, svarte han på ei av oppgåvene på rim. Svaret, som seinare vart trykt i Morgenbladet, vart påskjønt med laud ('rosverdig'), men eksamenen i sin heilskap klarte han ikkje. Ved neste korsveg, året etter, vart resultatet haud ('ikkje urosverdig').

Frå jus til litteratur og filosofi

Som nyutdanna jurist vende Zapffe i 1925 heim til Tromsø som dommarfullmektig og konstituert byfut (til 1927) og var sakførarfullmektig der i 1928—1930. Men det einsformige og rutineprega arbeidet gav han lite. Han sa difor opp jobben og reiste tilbake til Oslo.

No hadde heilt andre interesser pressa seg fram: Han ville studere litteraturvitskap. Zapffe si (gjen-)oppdaging av Henrik Ibsens dramatikk hadde vore med på å motivere han til å ta fatt på ei magistergrad i litteratur. Avhandlinga voks likevel etter kvart ut over dette formatet, og Zapffe vart av litteraturhistorikaren Fredrik Paasche tilrådd å gjere det heile om til ei doktorgradsavhandling.

Vinteren 1940 vart avhandlinga Om det tragiske levert inn til vurdering. Den vart godkjend av to av komitémedlemmane, filosofane Richard Eriksen og Arne Næss, men den tredje medlemmen i komiteen, litteraturforskaren Peter Rokseth, stemde imot. Etter at han hadde vore gjennom ein runde med kraftig forkorting, kunne Zapffe disputere for den filosofiske doktorgrada hausten 1941. Doktoravhandlinga vekte oppsikt ikkje berre i akademiske krinsar; ho vart etter kvart trykt i fleire opplag, og til og med gitt ut i Den norske bokklubben.

Heile sitt yrkesaktive liv lét Zapffe vere å ta imot tilbod om fast stilling. Han ville ha arbeidsro. Han underviste likevel i ei årrekkje som hjelpelærar i logikk til førebuande prøver (examen philosophicum) ved Universitetet i Oslo.

Sentrale arbeid

Om det tragiske

Zapffe prøver i doktoravhandlinga å avdekkje «hva det vil si at være menneske», og han prøver å vise at det tragiske følgjer nødvendig av menneskets situasjon. Mennesket har ifølgje Zapffe utvikla ei evne til å tenkje og reflektere over sin eigen eksistens. Det har eit behov for grunnleggjande meining og rettferd, og dette er menneskets stordom. Men mennesket er over-utrusta i høve til livsvilkåra. Grunnleggjande meining eller rettferd finst ikkje, og det er katastrofen. Dette kan ein ifølge Zapffe innsjå eller flykte frå. Han kartlegg også fluktvegane, som han forkastar.

I avhandlinga definerer Zapffe «det objektivt tragiske» som ein hendingsgang der eit individ blir råka av ein katastrofe som følgje av stordom i utfalding av evner eller interesser. Mennesket er ut frå dette eit tragisk vesen.

Under utgreiinga av dette noko ambisiøse prosjektet gjer Zapffe bruk av noko han kallar den biosofiske metode. Den blir definert av forfattaren som å sjå på «livet som en spænding mellem opgave og evne, som en organismernes kamp for at realisere sine interesser i hver sit miljø». Til forskjell frå filosofane til samtida var Zapffe ikkje berre oppteke av å undersøkje kva mennesket er i stand til å tenkje, men også kva moglegheiter dette tenkjande mennesket har i eit samfunn.

Vett og uvett

Året etter doktoravhandlinga kom ei utgiving i ein heilt annan sjanger – og ein som med tida skulle nå ut til eit langt større publikum, nemleg Vett og uvett, ei samling av humoristiske stubbar frå Nord-Noreg, som Zapffe og studiekameraten Einar Kristoffer Aas hadde redigert, og som vart forsynt med illustrasjonar av Zapffes svoger Kaare Espolin Johnson. Den har seinare komme i ei rekkje utgåver og blitt dramatiserte for teater.

«Den fortapte søn» og «Lyksalig pinsefest»

Zapffe braut i tidleg ungdom med kristendomen. I 1933 skreiv han essayet Den sidste Messias. Han arbeidde vidare med nærskylde emne i Den fortapte søn (1951), ei dramatisering av Jesu liv, der rolla hans som korsfesta frelser blir prøvd forklart ut frå ein teori om at han skulle ha vore ein utanomekteskapeleg son av Herodes.

Lyksalig Pinsefest tek for seg brannkatastrofen i Grue kyrkje pinsedagen 1822, der meir enn 100 menneske omkom. Zapffe søkjer å tolke hendinga i lys av læra til kyrkja om ein rettferdig Gud.

Litteraturteori, logikk og essay

Hos doktor Wangel, gitt ut under pseudonymet Ib Henriksen, er Zapffes fabulering omkring ein del sentrale skikkelsar i Ibsens dikting og kva som skjer med dei «etter at teppet har gått ned». Han gav òg ut eit større estetisk verk, Indføring i litterær dramaturgi (1961).

Zapffe gav ut ei eiga lærebok i logikk, Den logiske sandkasse i 1966, der han med humor og fyndige formuleringar presenterer fagets «mysterium» for dei uinnvigde, som i det ofte siterte døme på ein syllogisme: «En hund har fire ben. Ingen hund har åtte ben. Konklusjon: Når man fjerner hunden, fordobles benenes antall.»

I tillegg til dei filosofiske og litterære bøkene gav Zapffe fleire essaysamlingar og ei samling med historier om fjellklatring, Barske glæder. Han skreiv også mange artiklar i tidsskrift og aviser. Han gav ut si siste bok, Hvordan jeg ble så flink, i ein alder av 87 år.

Utmerkingar

I 1987 fekk Zapffe Fritt Ords honnør og vart dessutan heidra av Tromsø by med å få en fjelltopp kalla opp etter seg.

Sentrale utgjevingar

  • Om det tragiske, doktoravhandling, 1941
  • Vett og uvett. Stubber fra Troms og Nordland, 1942 (saman med Einar Kristoffer Aas)
  • Den fortapte sønn. En dramatisk gjenfortælling, 1951
  • Indføring i litterær dramaturgi, 1961
  • Den logiske sandkasse. Elementær logikk for universitet og selvstudium, 1966
  • Essays og epistler, 1967
  • Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel, 1969
  • Dikt og drama, 1970 (redigert av Guttorm Fløistad og Per Fredrik Christiansen)
  • Lyksalig Pinsefest. Fire samtaler med Jørgen, 1972 (om kyrkjebrannen i Grue i 1822)
  • Hos doktor Wangel. En alvorlig spøk i fem akter, 1974 (under pseudonymet Ib Henriksen)
  • Spøk og alvor. Epistler og leilighetsvers, 1977
  • Jeg velger sannheten. En dialog mellom Peter Wessel Zapffe og Herman Tønnessen, 1983
  • Rikets hemmelighet. En kortfattet Jesusbiografi, 1985
  • Hvordan jeg blev så flink og andre tekster. Friluftsliv, humor, dikt, filosofi, historie, 1986
  • Essays, 1992 (posthumt, redigert av Jan Brage Gundersen)
  • Kulturelt nødverge. Zapffes efterlatte skrifter, 1997 (posthumt, redigert av Jørgen Haave)

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bostad, Inga og Dag O. Hessen (red. 1999). Et liv på mange vis. En antologi om Peter Wessel Zapffe
  • Fløistad, Guttorm (red. 1969). Peter Wessel Zapffe. Oslo: Pax
  • Fløisand, Guttorm (1989). Peter Wessel Zapffe – en introduksjon, Oslo: Pax
  • Gullvåg, Ingemund (1995). «Arne Næss og Oslo-skolen i norsk filosofi» i Inga Bostad (red.): Filosofi på norsk
  • Gundersen, Jan Brage (1997). «Zapffe – empirist og gnostiker mot sin vilje» i Inga Bostad (red.): Filosofi på norsk
  • Hellesnes, Jon (1994). Om modernitet og ekstreme tilstandar
  • Haave, Jørgen (1999). Naken under kosmos. Peter Wessel Zapffe – en biografi
  • Markussen, B. (1991). Filosofiens retorikk i Peter Wessel Zapffes 'Om det tragiske': Fire lesninger og et symposium, hovedoppgave Universitetet i Bergen
  • Rosvær, Viggo (1997). «Zapffe eller Læstadius?» i Anniken Greve og Sigmund Nesset (red.): Filosofi i et nordlig landskap. Jakob Meløe 70 år

Faktaboks

Peter Wessel Zapffe
Historisk befolkingsregister-ID
pf01036945007086

Kommentarar

Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logga inn for å kommentere.

eller registrer deg