Den første peruanske forfatter av betydning var krønikeskriveren El Inca Garcilaso de la Vega (1539–1616). Kolonitidens litteratur var stort sett en gjenspeiling av moderlandets åndsliv. Juan de Espinosa Medrano (død 1688) var en varm tilhenger av den spanske barokke dikter Góngora, mens satirikeren Juan del Valle Caviedes viser seg som en selvstendig elev av Quevedo. Pedro de Peralta Barnuevo (1663–1743) er kjent for sine skuespill. Fra kolonitiden er også den satiriske reiseskildringen El lazarillo de ciegos caminantes desde Buenos Aires hasta Lima (1773) forfattet av Alonso Carrió de la Vandera, men tilskrevet Calixto Bustamante med tilnavnet Concolorcorvo. I denne forbindelse bør også nevnes det anonyme dramaet Ollantay, skrevet på inkaenes språk, quechua. Det regnes for det betydeligste litterære verk skrevet på et amerikansk innfødt språk.

Frihetsbevegelsen frembrakte ingen store diktere. Romantikken nådde ikke Peru før på midten av 1800-tallet, og den fikk her nærmest karakter av hjemstavnsdiktning. Det fremste navnet er Ricardo Palma, med sine Tradiciones peruanas (8 serier, 1872–91). Med disse kan Palma sies å ha skapt en egen sjanger, som ble populær i hele det spansktalende Amerika. Disse «tradiciones» var korte fortellinger bygd opp omkring en historisk kjerne, eller anekdoter og legender fra Perus fortid, spesielt fra kolonitiden. Den regionale roman representeres ved forfatteren Clorinda Matto de Turner, som fremfor alt vakte oppsikt med Aves sin nido (1889), hvor hun tar indianerbefolkningens parti mot deres undertrykkere.

Modernistabevegelsen ble i Peru forberedt av den radikale dikteren Manuel González Prada (1848–1918), og dens mest kjente representant er José Santos Chocano (1875–1934). José María Eguren (1874–1942) innleder derimot en reaksjon mot de deklamatoriske tendenser innen bevegelsen. Mens Ventura García Calderón (1887–1960) i sine romaner stilte seg kritisk til indianerne, finner vi større forståelse for deres lidelser i de realistiske fortellingene til Enrique López Albújar (1872–1966), i romanene til Ciro Alegría og José María Arguedas, og i novellene til Carlos E. Zavaleta (f. 1928). Kritikk av det borgerlige miljø preger fortellingene til Julio Ramón Ribeyro (f. 1929) og romanene til Mario Vargas Llosa (f. 1936) og Alfredo Bryce Echenique (f. 1939). Manuel Scorza (1929–83) gjorde seg bemerket for sine dokumentarromaner.

Blant mellomkrigstidens lyrikere bør fremfor alt nevnes den surrealistiske og revolusjonære César Vallejo, fulgt av Alejandro Peralta, med indianske motiver, og Emilio Adolfo Westphalen.

Til diktergenerasjon etter den annen verdenskrig hører Javier Sologuren, Carlos Germán Belli, Javier Heraud, drept som geriljasoldat 1963, og Antonio Cisneros (f. 1942). Sebastián Salazar Bondy gjorde seg fremfor alt bemerket som skuespillforfatter. Andre dramatikere er Alonso Alegría (f. 1941) og Julio Ortega (f. 1942).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.