Per Kofstad

Per Kofstad var norsk faststoffkjemiker, særlig kjent for sine høytemperaturstudier av noen d-metaller og deres praktiske anvendelser. Han er også kjent for sin lærebok i uorganisk kjemi som ikke bare ble brukt i Norge, men også i Danmark.

Faren, Erling Kofstad, var utdannet kjemiker, cand. real. fra Universitetet i Oslo 1919. Han arbeidet resten av livet som lektor i skolen. Moren, Jenny Kofstad, hadde tatt sproglig-historisk embetseksamen i 1920 og arbeidet til 1928 også som lektor i skolen. Per hadde en eldre bror Knut som fulgte i farens fotspor og ble cand. real. med kjemi hovedfag i 1951.

Per Kofstad utdannet seg ikke i Norge, men fikk stipend til å studere ved Pomona College i Claremont i California hvor han tok en bachelorgrad (B. A.) i  1951. Han fortsatte studiene ved University of California i  Berkeley, hvor han tok en doktorgrad (Ph.D.) i 1953 i kjernekjemi for en studie av to radioaktive isotoper av niob 89, hvor den ene var metastabil. I 1963 tok han også  doktorgraden (dr.philos.) ved Universitetet i Oslo. I 1965 ble han utnevnt til æresdoktor ved Pomona College.

Da Kofstad kom tilbake til Norge ble han ansatt ved Sentralinstitutt for norsk industri (SI, nå SINTEF) hvor de en tid hadde arbeidet med planer for oppbygging av en gruppe i faststoff-fysikk. I den forbindelse hadde de ansatt Karl Hauffe (1913-98) en professor som hadde flyktet fra Øst-Tyskland. Kofstad og Hauffe bygget opp et laboratorium i kjemi-fysikkbygningen på universitet, og da SIs egen bygning sto ferdig i 1956 flyttet Kofstad laboratoriet dit. Hauffe vendte etter et par år ved SI tilbake til Vest-Tyskland hvor han senere ble dømt for spionasje for Øst-Tyskland.

I 1964 tok Per Kofstad dr.philos-graden ved Universitetet i Oslo på en undersøkelse av reaksjonen mellom oksygen og metallene titan og tantal ved høy temperatur. Særlig titan hadde man trodd kunne egne seg for eksempel i flymotorer på grunn av lett vekt og høyt smeltepunkt. Kofstad viste at noen titanlegeringer egnet seg til det. Det nye i hans forskning var å påpeke hvilken rolle defekter i strukturen hadde i å bestemme stoffenes kjemiske egenskaper. Han fremstilte sitt syn i to meget leste bøker på engelsk.

Kofstad var leder for gruppe for høytemperaturmaterialer på SI. I perioden 1968-74 var han forskningssjef for kjemiseksjonen på SI hvor gruppen inngikk, og i 1975 etterfulgte han Haakon Haraldsen og ble professor i uorganisk kjemi ved UiO. Etter å ha holdt sine første forelesninger skrev han en lærebok i uorganisk kjemi som har kommet i tre utgaver. Den siste i 1992.

Han var opptatt av sin forskning og ville unngå administrative verv ved universitetet. Han ble valgt til instituttbestyrer ved Kjemisk institutt 1,5 år 1977-79. Han ble også valgt til prodekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, men greidde å slippe.

Kofstad brant for etablering av et Senter for materialforskning ved universitetet. Senteret ble etablert i Forskningsparken i 1990, og han ble senterets leder med en halv stilling som professor i uorganisk kjemi ved Kjemisk institutt. Nå kunne han konsentrere seg om sin forskning og sine etter hvert mange hovedfags- og doktorgradsstudenter. På grunn av sykdom pensjonerte han seg i 1995. To år etter døde han av kreft, bare 67 år gammel.

Per Kofstad: Uorganisk kjemi: - en innføring i grunnstoffenes kjemi. TANO 3. utg. (1993). Tilgjengelig digitalisert på Nasjonalbiblioteket.

Per Kofstad: Kjemiske reaksjoner og energiforandringer - en innføring i kjemisk termodynmikk. TANO (1993). Tilgjengelig digitalisert på Nasjonalbiblioteket.

• Per Kofstad – utdypning (NBL-artikkel)