Pelléas og Mélisande er en opera i fem akter med musikk og libretto av Claude Debussy etter et skuespill av Maurice Maeterlincks. Operaen ble komponert i løpet av årene 1892–1902 og ble uroppført i Paris 30. april 1902.
Da Pelléas et Mélisande ble uroppført, ble operaen mottatt som en protest mot tidens sterke Richard Wagner-innflytelse fra Ring des Nibelungen og Die Meistersinger von Nürnberg med sitt tysk-germanske idéinnhold, den symfoniske komposisjonsteknikken og bruken av ledemotiv. Alt dette var noe Debussy var en sterk motstander av, selv om han var mer positiv til Tristan og Isolde og Parsifal. Det som fikk Debussy til å vende seg bort fra Wagner, var at han i 1892–1893 oppdaget Modest Mussorgskij og hans musikk, fremfor alt sangsyklusene og operaen Boris Godunov.
Hos Mussorgskij fant Debussy at relasjonen mellom teksten og melodien var helt forskjellig fra Wagner. Debussy tok sterke inntrykk av den resitativiske og uregelmessige melodikken han fant hos Mussorgskij, og i Pelléas et Mélisande har melodikken ingen egentlig melodisk form. Det er bare ett unntak fra dette: Når Mélisande kammer håret, får sangen en tydelig melodi, men uten orkester-akkompagnement.
Mussorgskijs harmonikk var utradisjonell, og stor frihet når det gjaldt bruken av dissonanser og modale innslag i tillegg til utvidet tonalitet er tydelig. Mussorgskij styrte ganske enkelt unna de klassiske harmonilærereglene, noe som tiltalte Debussy.
Ytterligere en stor forskjell fra Wagner er Debussys bruk av orkesteret i Pelléas et Mélisande: Orkesteret er i bunn og grunn bakgrunnsmusikk der forandringer i det musikalske landskapet viser seg som subtile sjatteringer nødvendiggjort av handlingen. Instrumentasjonen er langt mer subtil hos Debussy enn den man finner i Wagners orkester.
Handlingen foregår i kongedømmet Allemonde i middelalderen. På overflaten er handlingen et trekantdrama mellom Golaud, hans halvbror Pelléas og Mélisande, en ung kvinne som Golaud finner gråtende i skogen. På et dypere plan tar operaen opp menneskers opplevelse og forståelse av seg selv og andre.
Golaud er en tilsynelatende fornuftig ektemann, men som likevel er uforstående overfor sin kone. Pelléas er en usikker person som hele tiden antyder at han vil forlate de to andre hovedpersonene, men som likevel blir værende. Pelléas har barnlige og uskyldsfulle følelser for Mélisande, handlingens mest særegne skikkelse. Hun viser seg både som et sjenert og et lekelystent barn, samtidig som hun fremstår som en femme fatale. Hennes bakgrunn er mystisk. Den stadige angsten hun hele tiden viser, er egentlig uten grunn. Mennenes dysterhet får et lysskinn over seg i Mélisandes nærvær, men skikkelsen dør gradvis hen.
Fra en oppsetning av Pelléas og Mélisande ved Den Norske Opera & Ballett i 2017
Golaud har gått vill i skogen mens han er på jakt. I skogen møter han den vakre Mélisande som sitter ved en kilde og gråter. Golaud tar med seg Mélisande til sin farfar, kong Arkels slott. Etter en kort tid gifter de to seg. Mélisande plages av det mørke som hviler over dette landet. Hun møter Pélleas, Golauds yngre halvbror.
Golaud blir mistenksom og får følelsen av at Mélisande og Pélleas elsker hverandre. Mens de i en munter prat ved et springvann ute i parken leker med ringen sin, mister Mélisande ringen i vannet. I samme sekund som Mélisande mistet ringen sin, styrtet Golaud med hesten. Han må ligge til sengs, og Mélisande pleier ham. Da Golaud stryker hennes hånd, merker Golaud at ringen er borte, men Mélisande våger ikke fortelle hvordan hun mistet ringen. I stedet forteller hun at hun hadde mistet ringen i en grotte da hun lette etter skjell til Yniold. Golaud ber Mélisande om å finne ringen før høyvannet fører den ut mot havet. Pélleas kan hjelpe henne, sier Golaud, og Pélleas ber Mélisande følge med ned til stranden for å lete etter ringen.
Golaud blir mer og mer mistenksom. Han krever at Pélleas skal holde seg borte fra Mélisande som venter barn. Pélleas skal reise, og han vil gjerne se Mélisande enda en gang før han drar. Han forsøker å klatre opp til Mélisandes vindu, men når først ikke opp. Idet hun lener seg ut, løsner hun det gylne håret hennes så det daler ned over ham. Han gjemmer seg i det, kysser det og vil ganske enkelt ikke gi slipp på det. Golaud spør Yniold, hans sønn fra et tidligere ekteskap, om han kan løfte ham opp på hans aksler for at han skal kunne se inn i Mélisandes rom. Yniold forteller at han nå kan se Pélleas i Mélisandes rom. Golaud fylles av intens sjalusi.
Pélleas ber Mélisande om at de skal møtes i parken samme kveld for å ta avskjed før han reiser – trolig vil de aldri mer møtes. Arkel, som har ligget syk, sier til Mélisande at han håper at det lille barnet vil føre til at atmosfæren på slottet vil bli lysere, og at hun vil bli lettere til sinns. Golaud kommer og forteller at Pélleas vil reise om natten, og anklager Mélisande for å ha hatt et forhold til Pélleas. Golaud griper Mélisandes hår, tvinger henne på kne, river og sliter i henne. Mélisande går for å treffe Pélleas. Ingen vet at Golaud har gjemt seg i mørket. Golaud kommer frem fra mørket og dreper Pélleas mens Mélisande flykter i redsel.
På slottet ligger Mélisande døende – sjokket etter det som hendte i parken, førte til at barnet ble født for tidlig. Men hun føler ingen skyld, heller ingen bitterhet. Hun dør ganske helt stille. Golaud bryter derimot sammen – han har ikke fått svar på sitt livs store spørsmål: om Mélisande var utro mot ham. Arkel minner Golaud om at nå skal barnet vokse opp i Mélisandes sted.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.