Da Pelléas et Mélisande ble uroppført, ble operaen mottatt som en protest mot tidens sterke Richard Wagner-innflytelse fra Ring des Nibelungen og Die Meistersinger von Nürnberg med sitt tysk-germanske idéinnhold, den symfoniske komposisjonsteknikken og bruken av ledemotiv. Alt dette var noe Debussy var en sterk motstander av, selv om han var mer positiv til Tristan og Isolde og Parsifal. Det som fikk Debussy til å vende seg bort fra Wagner, var at han i 1892–1893 oppdaget Modest Mussorgskij og hans musikk, fremfor alt sangsyklusene og operaen Boris Godunov.
Hos Mussorgskij fant Debussy at relasjonen mellom teksten og melodien var helt forskjellig fra Wagner. Debussy tok sterke inntrykk av den resitativiske og uregelmessige melodikken han fant hos Mussorgskij, og i Pelléas et Mélisande har melodikken ingen egentlig melodisk form. Det er bare ett unntak fra dette: Når Mélisande kammer håret, får sangen en tydelig melodi, men uten orkester-akkompagnement.
Mussorgskijs harmonikk var utradisjonell, og stor frihet når det gjaldt bruken av dissonanser og modale innslag i tillegg til utvidet tonalitet er tydelig. Mussorgskij styrte ganske enkelt unna de klassiske harmonilærereglene, noe som tiltalte Debussy.
Ytterligere en stor forskjell fra Wagner er Debussys bruk av orkesteret i Pelléas et Mélisande: Orkesteret er i bunn og grunn bakgrunnsmusikk der forandringer i det musikalske landskapet viser seg som subtile sjatteringer nødvendiggjort av handlingen. Instrumentasjonen er langt mer subtil hos Debussy enn den man finner i Wagners orkester.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.