Pavel Florenskij

Pavel Florenskij var en russisk geistlig, filosof, naturvitenskapsmann, kunsthistoriker og forfatter. Han regnes blant 1900-tallets betydeligste russiske tenkere.

Florenskij vokste opp i Kaukasus og studerte i årene 1900–1904 matematikk og fysikk i Moskva, i 1904–1908 teologi under starets Isidor ved det geistlig akademiet i Den hellige Sergius' Treenighetskloster nordøst for Moskva. Da Isidor døde i 1908, skrev Florenskij boken Jordens salt, der han skildrer sin lærers liv. Året før hadde han utgitt diktsamlingen I evig asurblått. Etter endt studium ble han lærer ved akademiet, i 1911 professor i filosofiens historie. Samtidig ble han presteviet. Hans viktigste teologiske verk er Sannhetens støtte og grunnvoll: forsøk på en ortodoks teodicé i tolv brev (1914).

Under bolsjevikenes forfølgelser av de kristne engasjerte Florenskij seg i hjelpearbeidet og i arbeidet for å bevare de kristne verdier. Samtidig vendte han seg til naturvitenskapen og var i perioden 1924–1933 professor i fysikk. I 1928 ble han arrestert og forvist fra Moskva og andre større byer, men ble tilbakekalt etter tre måneder. Han ble arrestert igjen i 1933 og dømt til 10 års innesperring i GULag. Året etter kom han til konsentrasjonsleiren på Solovki, hvor han ble dømt på nytt og skutt i 1937.

I 1958 og 1959 ble Florenskij rehabilitert, og i 1987 opptok Den russiske kirke i utlandet ham i sin helgenkanon. Etter kommunismens fall har skriftene hans fått en renessanse i Russland. Han er en høyt anerkjent fysiker og matematiker, en fremragende forfatter og kunsthistoriker. Boken Ikonostasen (1922, gjenutgitt i Paris 1972, i Russland 1995) er et viktig bidrag til forståelsen av ikonkunstens åndelige forutsetninger. Sannhetens støtte og grunnvoll har gitt opphav til en del kritikk fra ortodokse tenkere, særlig angående Florenskijs gudserkjennelse.