Pavel Aleksandrovitsj Florenskij, russisk geistlig, filosof, naturvitenskapsmann og forfatter. Vokste opp i Kaukasus, studerte 1900–04 matematikk og fysikk i Moskva, 1904–08 teologi under starets Isidor ved det geistlig akademiet i Den hellige Sergius' Treenighetskloster nordøst for Moskva. Da Isidor døde i 1908, skrev Florenskij boken Jordens salt, der han skildrer sin lærers liv. Året før hadde han utgitt diktsamlingen I evig asurblått. Etter endt studium ble han lærer ved akademiet, i 1911 professor i filosofiens historie. Samtidig ble han presteviet. Hans viktigste teologiske verk er Sannhetens støtte og grunnvoll: forsøk på en ortodoks teodicé i tolv brev (1914).

Under bolsjevikenes forfølgelser av de kristne engasjerte Florenskij seg i hjelpearbeidet og i arbeidet for å bevare de kristne verdier. Samtidig vendte han seg til naturvitenskapen og var 1924–33 professor i fysikk. I 1928 ble han arrestert og forvist fra Moskva og andre større byer, men ble tilbakekalt etter tre måneder. Han ble arrestert igjen i 1933 og dømt til 10 års innesperring i GULag. Året etter kom han til konsentrasjonsleiren på Solovki, hvor han ble dømt på nytt og skutt 1937.

I 1958 og 1959 ble Florenskij rehabilitert, og i 1987 opptok Den russiske kirke i utlandet ham i sin helgenkanon. Etter kommunismens fall har skriftene hans fått en renessanse i Russland. Han er en høyt anerkjent fysiker og matematiker, en fremragende forfatter og kunsthistoriker. Florenskij må regnes blant 1900-tallets betydeligste russiske tenkere. Boken Ikonostasen (1922, gjenutgitt i Paris 1972, i Russland 1995) er et viktig bidrag til forståelsen av ikonkunstens åndelige forutsetninger. Sannhetens støtte og grunnvoll har gitt opphav til en del kritikk fra ortodokse tenkere, særlig angående Florenskijs gudserkjennelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.