Eritreas samtidshistorie

Da den etiopiske keiseren Haile Selassie ble gjeninnsatt med Storbritannias hjelp i 1941, ble Eritrea definert som britisk protektorat. Etter andre verdenskrig ble Eritrea-spørsmålet en sak for FN. I en resolusjon fra 1950 fastslo Hovedforsamlingen at Eritrea skulle innlemmes i keiserriket Etiopia som en autonom enhet. Eritrea skulle ha egen nasjonalforsamling og eget flagg, men føderasjonen med Etiopia medførte en gradvis assimilering av eritreisk kultur og egenart.

I 1956 ble det dominerende språket i Eritrea, tigrinja, erstattet med amharisk som eneste offisielle språk, og i 1958 ble det eritreiske flagget forbudt. Situasjonen ble dramatisk endret i 1962 da Eritrea ble annektert av Etiopia som en etiopisk provins.

Denne utviklingen – samt Eritreas fragmenterte historie – gjorde at en nasjonalistbevegelse vokste frem i løpet av 1950-tallet. Denne bevegelsen understreket Eritreas historiske identitet og egenart.

Nasjonalistbevegelsen stod sterkest blant den muslimske befolkningen og ble først organisert gjennom Eritrean Liberation Movement (ELM). Deretter ble Den eritreiske frigjøringsfronten (ELF) dannet i Kairo i 1960 som en væpnet frigjøringsbevegelse. Gerilja-aktiviteten økte gradvis i 1960-årene, samtidig som motsetninger kom til syne innenfor motstandsbevegelsene.

Uenigheter førte til etablering av flere bevegelser, med Det eritreiske folkets frigjøringsfront (Eritrean People's Liberation Front, EPLF) dannet i 1970 som den viktigste. I 1972–1974 var det borgerkrig mellom de to organisasjonene. EPLF hadde i 1977–1978 stor militær fremgang og kontrollerte sammen med ELF størstedelen av Eritrea, inkludert de fleste byene, før en etiopisk motoffensiv i 1978 førte til delvis retrett. Sovjetiske offiserer og rådgivere deltok på etiopisk side under offensiven.

Sovjetunionens sammenbrudd på begynnelsen av 1990-tallet bidro til å få en slutt på krigen da støtten fra Moskva til Etiopia ble stanset. I 1991 ble det etiopiske regimet i Addis Abeba styrtet, og EPLF inntok den eritreiske hovedstaden Asmara og dannet en overgangsregjering.

Formelt sett forble Eritrea en etiopisk provins, men i praksis ble landet fra mai 1991 styrt som en egen stat av EPLF. EPLFs generalsekretær siden 1987, Isaias Afewerki, ble utpekt til å lede den eritreiske regjeringen. En folkeavstemning ble avviklet under oppsyn av FN i april 1993, og 99,8 prosent stemte for full selvstendighet. 24. mai 1993 ble Eritrea en selvstendig stat. Afewerki ble statssjef, og landet ble medlem av FN og OAU.

Etter selvstendigheten ble EPLF i 1994 omgjort til et politisk parti, People's Front for Democracy and Justice (PFDJ), som etter planen skulle styre i en overgangsperiode inntil parlamentsvalg kunne avholdes. Nasjonalforsamlingen ble sammensatt av medlemmer fra PFDJs sentralkomité, lokale representanter og representanter utpekt av sentralkomiteen. Mens det ble holdt regionalvalg og lokalvalg i 1999 og 2004, har det aldri vært holdt nasjonale valg, og parlamentet møttes siste gang i 2002. Arbeidet med en ny grunnlov, til erstatning for den første som trådte i kraft i 1994–1995, ble ratifisert av nasjonalforsamlingen i 1997. Grunnloven har imidlertid aldri blitt iverksatt.

Den manglende demokratiske prosessen førte til at Eritrea ble en autoritær stat der alle andre partier enn PFDJ ble forbudt. Omfattende brudd på menneskerettighetene ble vanlig mot slutten av 1990-tallet – blant annet systematiske fengslinger på politisk grunnlag.

Dette førte til økt opposisjon, hovedsakelig fra eritreere som bodde i utlandet. En av eksilgruppene er alliansen Eritrean Democratic Alliance (EDA) som har hovedsete i Etiopia og målsetting om å styrte Isaias Afewerkis regime med makt.

Regimet har siden selvstendigheten brukt det anstrengte forholdet til Etiopia som på skudd for å innskrenke innbyggernes rettigheter og militarisere landet ytterligere. Den såkalte nasjonaltjenesten, som først ble innført i 1994, er blitt videreført også etter krigen mot Etiopia tok slutt. Tjenesten kommer i tillegg til den obligatoriske verneplikten og ble innført for å hjelpe til med gjenoppbyggingen etter krigen. Den har også som mål å forene de ulike etniske og religiøse gruppene i landet. Samtidig er tjenesten ment å styrke det militære forsvaret.

Fra 2001 meldte flere internasjonale rapporter om tiltakende brudd på menneskerettighetene. Ytringsfrihet, retten til fri bevegelse og religionsutøvelse ble mer og mer begrenset. Bruken av tortur økte sterkt, og det ble flere arrestasjoner og henrettelser uten dom.

I mai 2002 tok femten ledende PDJF-medlemmer, ministre og krigsveteraner til orde for å gjennomføre valg og omfattende demokrati-reformer. Samtidig rettet de krass kritikk mot president Isaias. I september samme år svarte Isaias’ regime med å pågripe de fleste av de femten kritikerne sammen med flere ledende journalister. Alle privateide aviser ble stengt. Ingen av de arresterte ble stilt for retten, og det er uklart hvor mange som fortsatt er i live.

I januar 2013 fant det sted et forsøk på militærkupp som ble betegnet som svært dårlig forberedt. Et par hundre soldater og to stridsvogner omringet Informasjonsdepartementet i Asmara og avbrøt midlertidig radio- og fjernsynssendingene. Regjeringsstyrker tok imidlertid tilbake kontrollen etter kort tid.

Regimeskiftet i Addis Abeba i 1991 brakte en EPLF-vennlig regjering til makten, og det ble inngått flere samarbeidsavtaler mellom de to landene. Særlig viktig for Etiopia var avtalen som ga fortsatt adgang til de nå eritreiske havnene Assab og Massawa. Eritrea var på sin side tjent med inntektene fra transitthandelen. Det skapte imidlertid misnøye i Etiopia da Eritrea i 1997 erstattet den etiopiske myntenheten birr med sin egen valuta nafka. I tillegg forlangte Eritrea at alle transaksjoner mellom landene skulle skje i hard valuta.

Våren 1998 brøt det ut full krig etter en rekke trefninger og sammenstøt i et omstridt grenseområde. Etter to år med brutte våpenhviler og jevnlige kamper ble en endelig fredsavtale ble undertegnet i Alger i desember 2000. Spørsmålet om grensedragning ble overlatt til en grensekommisjon underlagt Den internasjonale domstolen i Haag. Begge sider forpliktet seg til å akseptere dens kjennelser. Med bakgrunn i gamle kart fant kommisjonen i 2002 at de omstridte områdene Badme og Irob tilhørte Eritrea, men Etiopia nektet å akseptere kjennelsen. Krigen brøt likevel ikke ut på nytt.

Etter årtusenskiftet har den daglige kampen for å overleve blitt stadig vanskeligere for store deler av befolkningen. En hovedinntektskilde for mange er pengeoverføringer fra slekt og venner i utlandet.

Det er innført rasjonering, og man må stå i kø for å få tak i basisvarer som sukker, mel, olje til matlaging, brød, parafin og drivstoff. Bussrutene er blitt kuttet ned til et minimum og billettprisene økt kraftig på grunn av drivstoffmangelen. De forverrede levekårene har i tillegg til den tvungne militærtjenesten ført til at særlig ungdom har forlatt Eritrea i hopetall.

Frivillige, utenlandske bistandsorganisasjoner har også støtt på stadige vanskeligere rammebetingelser. CARE International besluttet i 2008 å trekke seg ut. Det samme gjaldt Kirkens Nødhjelp. Også FN-systemet strevde med å etterkomme kravene som ble stilt til koordinering, harmonisering og samarbeid med myndighetene. På et tidspunkt ble til og med samarbeidet med Verdens matvareprogram brutt. «Mitt folk kan spise stein», var president Isaias reaksjon.

Sommeren 2014 uttrykte fire katolske biskoper alvorlig bekymring over situasjonen i landet som de karakteriserte som «ødelagt». Året etter betegnet en FN-rapport myndighetenes behandling av egne innbyggere som en mulig forbrytelse mot menneskeheten.

• Eritreas historie
• Eritrea
• Eritreas utenrikspolitikk