Paul Lafargue

Lafargue ble født i Santiago de Cuba i 1842. Han flyttet til Bordeaux i 1851 og senere til Paris, der han studerte medisin. Det var i Frankrike han utviklet sine revolusjonære ideer. Han markerte seg etter hvert som en skarp kritiker av den protestantiske arbeidsmoralen og arbeiderbevegelsens parole «Retten til arbeid».

I 1865 deltok Lafargue på den internasjonale studentkongressen i Liège, og ble som en følge av dette uønsket ved alle universitet i Frankrike. Han flyttet da til London for å fullføre legeutdannelsen. Her traff han Karl Marx' datter Laura Marx, som han giftet seg med i 1868.

Etter Napoleon 3s fall vendte Lafargue tilbake til Frankrike, ble medlem i Den første internasjonale, og arbeidet i Bordeaux til støtte for Pariskommunen. Etter kommunardenes nederlag i 1871 flyktet han landet igjen. Han ble senere tildelt amnesti, vendte tilbake til Frankrike atter en gang, og grunnla i 1882 sammen med Jules Guesde landets første marxistiske parti, «Parti Ouvrier» (senere omdøpt til «Parti Ouvrier Français»).

Som marxist og kommunist var Lafargue overbevist om at arbeidet ikke var et gode i seg selv, snarere en forbannelse. Tanken var at moderne teknologi ville redusere arbeidet til et minimum, samtidig som alle menneskelige behov ble tilfredsstilt i det klasseløse samfunn.

På sine eldre dager levde Lafargue i utkanten av Paris sammen med sin kone, der de begge avsluttet livet i en selvmordspakt, henholdsvis 69 og 66 år gamle.

• Den første internasjonale
• Pariskommunen
• marxisme
• Frankrikes litteratur