Paul Grice

Grice regnes som den første som forsøkte å forklare hvordan det er mulig å kommunisere noe annet eller noe mer enn det som sies direkte. I artikkelen Meaning (1957) etablerer han et skille mellom «natural meaning» (meningen til naturlige tegn) og «non-natural meaning», som spiller en rolle ved kommunikasjon. Videre påpeker han at det å tilkjennegi og se etter intensjoner er helt sentralt i menneskelig kommunikasjon. Grice påpeker at en person som tolker en annen persons ytring, vil se etter denne personens intensjoner med ytringen, altså den meningen vedkommende har til hensikt å kommunisere. En tredje sentral innsikt hos Grice er at det å tolke ytringer er en slutningsbasert prosess.

Grice sin forklaring på hvordan kommunikasjon av implisitt mening er mulig, er at avsendere og mottakere samarbeider. Grice foreslår et samarbeidsprinsipp, the cooperative principle, som han antar at de kommuniserende tar hensyn til (Grice, 1975, s. 45):

"The cooperative principle: Make your conversational contribution such as is required, at the stage at which it occurs, by the accepted purpose or direction of the talk exchange in which you are engaged."

Ifølge dette prinsippet eksisterer det visse forventninger til de som kommuniserer. Man skal utforme ytringen sin slik det kreves i samtalen på det aktuelle tidspunktet, gitt det formålet samtalen har.

Fra samarbeidsprinsippet utleder Grice fire såkalte konversasjonsmaksimer. Disse fire maksimene er presentert i norsk oversettelse nedenfor (Grice, 1975, s. 45–47).

• Kvantitetsmaksimene: 1) Vær så informativ som det er påkrevd (for det gjeldende formålet med samtalen). 2) Ikke vær mer informativ enn det er påkrevd.
• Kvalitetsmaksimene: Prøv å være sannferdig. 1) Ikke si noe du tror er usant. 2) Ikke si noe du ikke har adekvat evidens for.
• Relasjonsmaksimen: Vær relevant.
• Måtesmaksimene: Vær klar. 1) Unngå uklare formuleringer. 2) Unngå tvetydighet. 3) Vær kortfattet (unngå overflødig og iøynefallende ordgyteri). 4) Vær ryddig.

Samarbeidsprinsippet og maksimene er ifølge Grice konvensjoner som det er hensiktsmessig og rasjonelt å følge dersom man ønsker å kommunisere noe. Og ved at mottakeren antar at avsenderen følger disse retningslinjene, er de til hjelp i tolkningsarbeidet, også når noe kommuniseres indirekte.

Grice bruker samarbeidsprinsippet og konversasjonsmaksimene til å forklare hvordan implisitt mening utledes. Noen ganger kan det se ut til at en avsender bryter en eller flere maksimer hvis man kun tar hensyn til det som sies. En slik situasjon er ifølge Grice et mulig hint til mottakeren om å trekke slutninger, og dermed tolke inn mening som ikke uttrykkes direkte.

Et eksempel som Grice gir på dette, er en situasjon der en professor er blitt spurt om å skrive et referansebrev for en student som har søkt på en universitetsstilling i filosofi. Professoren skriver følgende i referansebrevet (Grice, 1975, s. 52).

"Dear Sir, Mr. X's command of English is excellent and his attendance at tutorials has been regular. Yours, ..."

Det å beherske engelsk og å ha deltatt jevnlig på forelesninger ikke er det som skiller gode søkere fra dårlige søkere på en universitetsstilling i filosofi. Det betyr at professorens referansebrev ikke er så informativt som forventet (jf. kvantitetsmaksimene) dersom man bare tar hensyn til det som sies direkte. Men dersom mottakeren tar for gitt at professoren følger samarbeidsprinsippet og maksimene, følger det at han må ha til hensikt å formidle noe mer enn det han sier med rene ord. En mulighet er at han ikke kan nevne noen andre gode egenskaper hos studenten, noe som i så fall betyr at studenten ikke er egnet for jobben. Tolket på denne måten er svaret til professoren så informativt som forventet, ikke ut fra det som sies, men ut fra det som impliseres, ifølge Grice.

Grice brukte ordene si (what is said) og implisere (what is implicated) på helt bestemte måter. Med det som sies med en ytring viser Grice til ytringens konvensjonelle innhold, beriket med referansetilordning, entydiggjøring og tid og sted for ytringen (Grice, 1975, s. 44). Det som ifølge Grice sies med setningen Den er rådyr kan for eksempel være at en bestemt ting (for eksempel en Gucci-veske) er svært dyr (ikke et hjortedyr), og at den er svært dyr her og nå. Det å implisere noe (implicate) er ifølge Grice det å kommunisere noe ut over dette.

Grice kaller det som kommuniseres implisitt for en implikatur. Han skiller mellom ulike typer implikaturer: spesifikke konversasjonelle implikaturer, generaliserte konversasjonelle implikaturer og konvensjonelle implikaturer. Noen av disse kategoriene er gitt nye merkelapper og analyser i nyere pragmatisk teori, blant annet i relevansteorien.

• språkfilosofi

• Les artikler av Grice på Philpapers.org.
• Les om Grice og hans arbeid på Stanford Encyclopedia of Philosophy.

• Grice, H. P. (1957). Meaning. Philosophical Review 66, 377–388. Trykket på nytt i Steinberg & Jakobovits (1971, s. 53–59) og i Grice (1989, s. 213–223).

• Grice, H. P. (1967). Logic and conversation. William James Lectures. Trykket på nytt i Cole & Morgan (1975, s. 41–58) og i Grice (1989, s. 22– 40).
• Grice, H. P. (1975). Logic and conversation. I P. Cole & J. Morgan (Red.), Syntax and semantics 3: Speech acts, 41–58.
• Grice, H. P. (1989). Studies in the way of words. Harvard University Press.
• Chapman, Siobhan. Paul Grice: Philosopher and linguist, 2005.