Patricia Kopatchinskaja

Selv om det er viktig for Patricia Kopatchinskaja å ha faglig tyngde, er det viktigere å kunne være i øyeblikket når hun spiller på en scene. Det virker som om hun ikke bare formidler en musikalsk historie, men gjennomgår alle følelsene ved denne historien, og hun framstår som veldig intens for publikum. Hun holder seg ikke strengt til den musikalske teksten; stykkene kan forandre seg, og det er heller ikke noe spørsmål om å spille rett eller feil. Komponisten noterer noe, musikeren tolker verket, mens publikum igjen opplever framføringen individuelt.

Patricia Kopatchinskaja tar seg for eksempel friheter med tanke på tempovalg, bruker portamento, lar buen hoppe over strengen (spiccato), lar strengeovergangen forbli hørbar, noe som man prøver å unngå i en briljant spillestil. Hun velger dessuten å bruke fiolinlyder som vanligvis oppfattes som heller stygge, for eksempel ved å spille med buen ved fiolinstolen (sul ponticello) eller ved gripebrettet (sul tasto) i stedet for å spille trygt midt mellom stolen og gripebrettet. Dette er musikalske uttrykksformer som komponisten eksplisitt kan notere i notene, samtidig som man gjerne unngår dem hvis de ikke noteres.

Men for Kopatchinskaja handler spillingen ikke om pene kjoler, glatte overflater og perfeksjon; hun vil utforske klanger, berøre folk og få dem til å tenke etter. Hun inngår risikoer, for eksempel når hun spiller så svakt at det knapt er hørbart, og framkaller forskjellige reaksjoner hos publikum. Samtidig skaper hennes blottlegging øyeblikk av stor intimitet og sårbarhet, noe som også støttes av at hun har notene med seg på scenen på et notestativ fordi det stresser henne å spille verker utenat.

Patricia Kopatchinskaja spiller ved anledning også andre instrumenter enn fiolin, for eksempel slagverk i Galina Ustvolskajas Dies irae, og hun bruker stemmen sin i for eksempel Arnold Schönbergs Pierrot Lunaire, György Ligetis Mysteries of the Macabre og Kurt Schwitters' Ursonate.

Patricia Kopatchinskajas repertoar er veldig vidt, og det er vanskelig å peke ut noen komponister og verker som skiller seg spesielt ut. Selv om hun også spiller verker fra tidligere epoker, er hun mest kjent for framføringer av modernistisk musikk og samtidsmusikk. Hun har bestilt og urframført tallrike verker av blant andre Johanna Doderer, Otto Matthäus Zykan, Gerd Kühr, Jürg Wyttenbach, Fazıl Say, Faradj Karajev, Maurizio Sotelo, Vanessa Lann, Tigran Mansurjan, Mark-Anthony Turnage, Michael Hersch, Michel van der Aa, Francisco Coll, Márton Illés, Dmitrij Kurljandskij, Helena Winkelman, Luca Francesconi og Fred Popovici. Selv har hun komponert og urframført fiolinkonserten Hortus animae (2014).

Blant de mange stykkene fra 1900-tallet på repertoaret hennes finnes verker av for eksempel György Ligeti, György Kurtág, Béla Bartók, Georges Antheil, Arnold Schönberg, Anton Webern, Igor Stravinskij, Sergej Prokofjev, Galina Ustvolskaja, John Cage, Morton Feldman og Alberto Ginastera.

Kopatchinskaja utarbeider regelmessig prosjekter som kombinerer forskjellige eksisterende musikkstykker med for eksempel animasjoner, sceniske effekter og skuespillere som tilpasses til stedene de spilles i og til prosjektenes finansielle muligheter. Blant disse prosjektene kan nevnes Death and the Maiden (2015), Dies irae (2017), Pierrot Lunaire (2018), Time and Eternity (2018), What's Next Vivaldi? (2018), Maria Mater Meretrix (2019), Les Adieux (2022) og Vergeigt (2023). De kretser gjerne om et tema som de belyser fra ulike sider. Death and the Maiden er altså ikke bare en scenisk versjon av Franz Schuberts Der Tod und das Mädchen, men handler om døden i musikken mer generelt og inneholder for eksempel også August Nörmigers (omtrent 1560–1613) Toden Tanz i en versjon for strykere og slagverk og musikk av Carlo Gesualdo, som drepte sin egen kone og hennes elsker.

Verker fra standardrepertoaret finner man heller sjelden på repertoaret hennes, og de bør ifølge Kopatchinskaja helst være unntaket heller enn regelen. Hun spiller forholdsvis ofte Ludwig van Beethovens fiolinkonsert, og hun har spilt inn denne samt Pjotr Tsjajkovskijs fiolinkonsert.

Men selv om verket er kjent, kan hun finne nye måter å nærme seg det. Eksempelvis bytter hun i prosjektet Les Adieux sistesatsen av Beethovens Pastorale-symfoni, som begynner med en glad gjetermelodi, ut med begravelsesmarsjen (Marcia Funebre) fra hans tredje symfoni for å gjøre oppmerksom på klimaendringer.

Patricia Kopatchinskaja vokste opp i den moldaviske sovjetrepublikken som datter av to klassisk utdannete musikerforeldre: Hennes mor spilte fiolin og hennes far cimbalom, et hakkebrett. Mens foreldrene var ut og reiste og spilte folkemusikk, vokste hun opp hos sine rumenskspråklige besteforeldre. Hun begynte å spille fiolin som seksåring, men hadde lenge ingen planer om å bli solist; hun siktet heller på å bli komponist.

I 1989 flyttet hele familien til Wien. Kopatchinskaja begynte å tjene penger med alle mulige slags spillejobber og ved å vinne konkurranser, og familien ble østerrikske statsborgere. Hun tok fiolintimer hos Dora Schwarzberg og Boris Kuschnir og begynte som 17-åring å studere både komposisjon og fiolin, sistnevnte hos Evgenia Tchougaeva, ved Universität für Musik und darstellende Kunst Wien.

21 år gammel ble Kopatchinskaja så stipendiat ved musikkhøyskolen i Bern med Igor Ozim som lærer, hvor hun etter hvert bosatte seg permanent, stiftet familie og fikk sveitsisk statsborgerskap. På grunn av de finansielle utsiktene satset hun etter hvert først og fremst på fiolinspillingen.

Det tok henne lang tid å oppnå internasjonal berømmelse. Suksessen kom gradvis, og særlig etter at hun hadde fylt 30 år. I 2009 fikk hun en av de viktigste tyske musikkprisene, Echo, for sin innspilling av flere kammermusikkverker sammen med Fazıl Say. Året etter vant hun BBC Music Magazine Award for en CD-innspilling av Beethovens verker for fiolin og orkester med Philippe Herreweghe og Orchestre des Champs Elysées. Som gjennombruddsår kan 2013 regnes da hennes CD med fiolinkonserter av Bartók, Ligeti og Peter Eötvös vant både Gramophone Magazines pris for årets CD, en Echo og en Grammy-nominasjon.

Siden har hun vært en svært etterspurt solist. Hun debuterte med Berlinfilharmonien i 2014 og var i sesongen 2021/2022 deres gjesteartist (artist-in-residence). Ellers har hun også vært gjesteartist ved blant annet City of Birmingham Symphony Orchestra, Orchestre Philharmonique de Radio France, SWR Symphonieorchester og Oslo-Filharmonien / Det Norske Kammerorkester, ved festivaler som Lucerne Festival og Ojai Music Festival samt ved konserthus som Barbican Centre, Wigmore Hall, Elbphilharmonie og Berliner Konzerthaus.

• to Echo-priser (2009, 2013)
• Gramophone Award for hennes CD med fiolinkonserter av Bartók, Ligeti og Peter Eötvös (2013)
• Grand Prix Musik (sveitsisk musikkpris, 2017)
• Grammy for Death and the Maiden (2018)
• BBC Music Magazine Award for Beethoven-CDen (2010) og Plaisirs illuminés (2022)

Kopatchinskaja har lenge ikke prioritert innspillingen av musikk, selv om det finnes innspillinger allerede fra 1998. Noen av de mange plateselskapene hun har samarbeidet med, er Megadisc, Naïve og ECM New Series. Siden 2015 spiller hun først og fremst musikk inn hos Alpha Classics.

• Johanna Doderer: Für Violine Und Orchester – Bolero Für Zwei Klaviere Und Orchester – Rondane Für Orchester (2006). Wiener Concert-Verein, Ulf Schirmer, dirigent. Edition Zeitton des ORF.
• Beethoven / Ravel / Bartók / Say (2008). Fazıl Say, klaver. Naïve.
• Kühr, Resch, Zykan: Violin Concertos (2008). Radio-Symphonieorchester Wien, Stefan Asbury, Johannes Kalitzke, Bertrand de Billy, dirigenter. Col Legno.
• Beethoven (2009). Orchestre des Champs Elysées, Philippe Herreweghe, dirigent. Naïve.
• Rapsodia – Music from my homeland (2010). Emilia Kopatchinskaja, fiolin og bratsj, Viktor Kopatchinsky, cimbalom, Martin Gjakonovski, kontrabass, Mihaela Ursuleasa, piano. Naïve.
• Bartók / Eötvös / Ligeti (2012). hr-Sinfonieorchester Frankfurt, Ensemble Modern, Peter Eötvös, dirigent. Naïve.
• Prokofiev & Stravinsky (2013). London Philharmonic Orchestra, Vladimir Jurowski, dirigent. Naïve.
• Tigran Mansurian – Quasi Parlando (2014). Anja Lechner, cello, Amsterdam Sinfonietta, Candida Thompson, dirigent. ECM New Series.
• Galina Ustvolskaya (2014). Markus Hinterhäuser, klaver, Reto Bieri, klarinett. ECM New Series.
• Giya Kancheli – Chiaroscuro (2015). Gidon Kremer, fiolin. Kremerata Baltica. ECM New Series.
• Take Two (2015). Reto Bieri, klarinett, okarina og fiolin, Jorge Sanchez-Chiong, platespillere og elektronikk, Pablo Márquez, gitar, Anthony Romaniuk, cembalo og leketøypiano, Laurence Dreyfus, tenorgambe, Matthias Würsch, darbuka, Ernesto Estrella, stemme. Alpha Classics.
• Tchaikovsky – Violin Concerto / Stravinsky – Les Noces (2016). Musicaeterna, Teodor Currentzis, dirigent. Sony Classical.
• Schubert: Death And The Maiden (2016). The Saint Paul Chamber Orchestra. Alpha Classics.
• Bartók / Poulenc / Ravel: Deux (2018). Polina Leschenko, klaver. Alpha Classics.
• Michael Hersch: End Stages; Violin Concerto. International Contemporary Ensemble, Orpheus Chamber Orchestra, Tito Muñoz, dirigent. New Focus Recordings.
• Time & Eternity (2019). Camerata Bern. Alpha Classics.
• What's Next Vivaldi? (2020). Il Giardinoa Armonico, Giovanni Antonini, dirigent og blokkfløyte. Alpha Classics.
• Veress, Ginastera, Coll: Plaisirs Illuminés (2020). Sol Gabetta, cello, Camerata Bern, Francisco Coll, dirigent. Alpha Classics.
• Sol & Pat (2021). Sol Gabetta, cello. Alpha Classics.
• Coll: Violin Concerto, Hidd'n Blue, Mural, Four Iberian Miniatures, Aqua Cinerea (2021). Orchestre Philharmonique Du Luxembourg, Gustavo Gimeno, dirigent. PentaTone Classics.
• Schoenberg: Pierrot Lunaire (2021). Meesun Hong, fiolin og bratsj, Thomas Kaufmann, cello, Júlia Gállego, fløyte, Reto Bieri, klarinett, Joonas Ahonen, klaver. Alpha Classics.
• Beethoven / Antheil / Feldman / Cage: Le Monde Selon George Antheil (2022). Joonas Ahonen, klaver. Alpha Classics.
• Janáček / Brahms / Bartók (2023). Fazil Say, klaver. Alpha Classics.

• fiolin
• Musikk i Moldova
• Musikk i Østerrike
• Musikk i Sveits

• Patricia Kopatchinskajas hjemmeside (engelsk/tysk)
• om Kopatchinskajas fiolin (Tarisio, engelsk)
• kortfilmen Being Pat (fra 2016, engelsk)

• Patricia Kopatchinskaja | Ein Tag im Leben der moldauisch-österreichischen Violinistin (dokumentarfilm fra 2012, tysk med engelske tekster)