Paraguay fikk sent sin egen litteratur på grunn av de urolige politiske forholdene i landet. De første romantikere dukket opp på midten av 1800-tallet. Blant disse kan nevnes Carlos Antonio López, som var Paraguays president i årene 1841–62. Den fremste forfatteren innen den såkalte 1900-generasjonen var Juan E. O'Leary. Blant modernista-bevegelsens lyrikere kan nevnes Eloy Fariña Núñez (1885–1929), også kjent for sine fortellinger og skuespill, og Manuel Ortiz Guerrero (1897–1933), Paraguays mest populære dikter. Til retningens prosaister hører Natalicio González (1897–1966). Julio Correa (1890–53) markerer overgangen til 1940-årenes avantgardediktere, med Hérib Campos Cervera (1905–53) som den ledende. Til samme generasjon hører Josefina Plá og Augusto Roa Bastos.

Blant diktere som har stått frem etter den annen verdenskrig kan nevnes Elvio Romero (f. 1926), José Luis Appleyard (f. 1927), Elsa Wiezell de Espínola (f. 1927), Luis María Martínez (f. 1933) og René Dávalos (1945–68). Den paraguayanske fortellerkunsten kan først sies å ha nådd sin modenhet med Gabriel Casaccia, kjent for romanen La babosa (1952) og den tidligere nevnte Roa Bastos, kjent for romanene Menneskesønnen, utgitt 1960 (Originaltittel: Hijo de hombre. Norsk oversettelse 1968), Yo el Supremo (1974) og La vigilia del almirante (1992). Osvaldo González Real (f. 1942), Lincoln Silva (f. 1945) og Guido Rodríguez Alcalá (f. 1946) har gjort seg bemerket både som lyrikere og fortellere. Den mest produktive dramatikeren er Mario Halley Mora (f. 1924).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.