Paolo Portoghesi

Paolo Portoghesi var en italiensk arkitekt og arkitekturskribent. Han var utdannet ved universitetet i Roma i 1957 der han også underviste fra 1958.

Allerede hans tidligste prosjekter, som Casa Baldi i Labaro (1959), viser hans særegne talent, nemlig å forme bygninger som er utpreget moderne, men som samtidig er regionale. Med sin bruk av geometriske systemer og vekt på de konstruktive elementenes linjespill, som gir klare assosiasjoner til barokkens arkitektur, og hans evne til å tolke et steds karakter, som i Islamsk kultursenter og moské i Roma (1978–1991), fikk Portoghesi avgjørende innflytelse på utviklingen av postmoderne arkitektur. Han var også initiativtageren til den postmodernistiske mønstringen under Biennalen i Venezia i 1982.

Han tegnet også ENPAS-bygget i Lucca (1959) av prefabrikkert betong og tegl, hvor trekk fra ny og gammel arkitektur ble kombinert. Andre av hans mest kjente arbeider er Michelangelo-utstillingen i Palazzo delle Esposizioni i Roma (1964), prosjekt for Teatro communale di Cagliari, prosjekt for Casa Baldi II, Teatro Paganini di Parma og Casa Andreis.

Portoghesi var professor ved arkitekturfakultetet i Milano fra 1966. Fra 1964 drev han praksis i Roma sammen med Vittorio Gigliotti. Sammen tegnet de blant annet Den hellige families kirke i Salerno (1974) og prosjekt for utvidelse av parlamentet i Roma. Han fikk det italienske arkitekturinstitutts kritikerpris i 1963.

Av hans arkitekturhistoriske verker kan blant annet nevnes:

• Guarino Guarini, Milano 1956;
• Roma barocca, Roma 1966;
• Bernardo Vittone, Roma 1966;
• Borromini. Architettura come linguaggio, Roma 1967;
• Dizionario Enciclopedico di architettura e urbanistica, Roma 1968–69.
• Nature and Architecture, Milano 2000