Landtungen mellom Sør- og Mellom-Amerika har en strategisk beliggenhet når det gjelder gjennomgangstrafikk, men er for øvrig svært isolert fra begivenhetene ellers i Latin-Amerika. Før spanieren Vasco Núñez de Balboa krysset eidet over Stillehavet i 1513, var Panama sparsomt befolket. Av den opprinnelige urbefolkningen finnes fremdeles cuna og guaymí.

Fra 1543 ble rikdommene fra gruvene i Peru fraktet via Panama til Spania. Britiske pirater var den største trusselen, og i 1671 ble havnebyen Panama røvet og brent til grunnen av Henry Morgans menn. Etter at Mellom-Amerika ble uavhengig i 1821, ble Panama administrert av Colombia.

Jernbanen som ble bygd tvers over det smale landet i 1853, økte Panamas strategiske betydning, og både Storbritannia og USA prøvde å oppnå rettighetene til å bygge en kanal for å forbinde de to verdenshavene. Marinestrategisk var dette av stor betydning for USA etter annekteringen av California.

Colombia ville ikke gi USA den nødvendige konsesjonen til å bygge den planlagte Panamakanalen. Theodore Roosevelts regjering gav derfor aktiv støtte til en frigjøringsbevegelse i Panama som 3. november 1903 erklærte landet som selvstendig. Den nye regjeringen avstod en 16 km bred landkorridor til USA, hvor konstruksjonen av kanalen ble påbegynt.

I 1914 seilte det første skipet gjennom kanalen. USA fikk på denne måten stor innflytelse i Panama, og virksomhetene rundt kanalen preget landets økonomi. I strid med avtalen fra 1903 ble den amerikanske kanalsonen sterkt militarisert, og i 1949 ble den betydeligste offiserskolen i Latin-Amerika (Fort Gulick) opprettet, hvor nesten samtlige militærdiktatorer har fått sin utdannelse. Det har lenge hersket en nasjonalistisk motvilje mot USAs dominans i Panama.

I 1964 ble 22 studenter drept da de prøvde å heise Panamas flagg i kanalsonen, og de diplomatiske forbindelsene ble brutt.

Lederen for Panamas nasjonalgarde, general Omar Torrijos, sørget for at den høyreorienterte Arnulfo Arias ble avsatt for tredje gang ved et kupp i oktober 1968. En ny grunnlov fra 1972 gav ham diktatorisk makt. Likevel nøt han stor popularitet med sin truende tone overfor USA. Han vant stor sympati i Latin-Amerika med sitt krav om nasjonalisering av Panamakanalen og ble en ledende skikkelse innenfor Bevegelsen av alliansefrie stater. Torrijosregimet støttet aktivt uavhengighetskravet til Belize og Sandinistfronten i Nicaragua.

I 1977 oppnådde Torrijos sin største triumf ved å få til en overenskomst med USAs president Jimmy Carter om at kanalen skulle overføres til Panama i 1999. Siden 1979 har kanalsonen blitt administrert av en felles kommisjon. Selv om Aristides Royo fra Torrijos' Demokratiske revolusjonære parti (Partido Revolucionario Democrático, PRD) ble valgt til president i 1978, var det Torrijos selv som hadde den uomtvistelige makten helt til han omkom i en mystisk flyulykke i 1981. Selv om det ble gjort betydelige sosiale fremskritt under Torrijos, forverret økonomien seg stadig.

Ved siden av å være storprodusent av bananer og kobber, ble det under Torrijos vedtatt en banklov som gjorde Panama til et viktig finanssenter i Latin-Amerika. En stor del av verdens handelsflåte benytter seg av Panamas bekvemmelighetsflagg.

Etter at tre midlertidig innsatte presidenter gikk av på få år, ble det første demokratiske valg på 16 år vunnet av koalisjonen UNADE i 1984, med Nicolás Ardito Barletta som president. Året etter gikk han imidlertid av og ble etterfulgt av Eric Delvalle.

Nasjonalgarden har hele tiden vært et viktig maktelement. General Manuel Antonio Noriega hadde som øverstkommanderende en spesiell oppgave å skape en slagkraftig nasjonal hær som kunne forsvare kanalen i år 2000. Noriega ble i 1980-årene betraktet som landets de facto hersker. Avsløringene i 1987 om at Noriega skulle ha fusket ved valget i 1984, og at han stod for utstrakt korrupsjon og narkotikasmugling, førte til opptøyer med krav om hans avgang og innsettelse av den gamle opposisjonspolitikeren Arnulfo Arias som president.

Noriega hadde i mange år samarbeidet med den amerikanske etterretningstjenesten CIA og vært behjelpelig med USAs militære støtte til contras i Nicaragua. Generalen spilte imidlertid flere kort samtidig og samarbeidet med kubansk etterretning og geriljaen i El Salvador. Han ble berømmet for kampen mot kokainproduksjon i Panamas jungel, men dette viste seg snarere å være utrensking av hans egne konkurrenter i denne lukrative forretningen.

Forholdet mellom USA og Noriega tilspisset seg spesielt etter at George H.W. Bush overtok som USAs president i 1989, og valget i mai 1989 ble voldspreget. Antiamerikanske følelser fikk sitt uttrykk i fysiske angrep på kandidaten Guillermo Endara som var USAs håp i valget. Opptellingen av stemmene ble avbrutt av nasjonalgarden, og valget ble annullert. Noriega tok den politiske makten, innførte unntakstilstand og beskyldte Endara, som ble betraktet som valgets seierherre, for å gå USAs ærend og ikke representerte Panamas nasjonale interesser.

Noriegas enevelde og sterke antiamerikanske utfall innebar også trusler om at han ville ydmyke president Bush med skadelige lekkasjer fra hans politiske fortid. Det ble en bister dragkamp mellom USA og Panama for å oppnå sympati fra de øvrige land i Latin-Amerika. Det hele kulminerte i den amerikanske invasjonen i Panama i desember 1989, hvor Noriega ble avsatt. 28 000 flybårne soldater ble landsatt, og om lag 3000 sivile panamanere omkom under bombingen av flere bydeler i hovedstaden.

Den direkte foranledningen til invasjonen var drapet på en amerikansk soldat ved en militær kontrollpost i hovedstaden Panama by. Det var dessuten et ønske om å stille Noriega for retten i USA for kokainsmugling. Noriega søkte tilflukt i Vatikanets ambassade, men overgav seg uten dramatikk nyttårsaften 1989 til de amerikanske troppene. Han ble fløyet til Florida hvor han ble idømt 40 års fengselsstraff for narkotikahandel.

Fengslingen av Noriega og avviklingen av de panamanske militære styrker satte Panama praktisk talt under amerikansk kontroll fra 1990. Den antatte vinneren av det annullerte valget i 1989, Guillermo Endara, ble innsatt som president og styrte på USAs premisser. Løfter om omfattende økonomisk støtte ble nedstemt i den amerikanske kongressen, og den beskjedne støtten som omsider ble innvilget, var ikke engang tilstrekkelig til å reparere de direkte skadene invasjonen hadde påført landet.

Endara følte seg latterliggjort av USA og var under sterkt press fra befolkningen for å etterkomme løftene. Desperate forsøk på økonomiske reformer førte bare til økt kritikk, og Endara ble anklaget for utstrakt korrupsjon. Han avsluttet sin presidentperiode i 1994 som en mislykket marionett for USAs planer i Panama.

Det revolusjonære demokratiske parti PRD, som blant andre Noriega hadde tilhørt, fremstod foran valget i 1994 som den fremste eksponenten for nasjonalfølelsene i Panama og motstanden mot USA. Det var ingen overraskelse at PRDs kandidat Pérez Balladares gikk seirende ut av valget, etter løfter om å styrke økonomien og forberede overdragelsen av kanalen til Panama 31. desember 1999. I tillegg til avtaler med USA om å bekjempe colombianske kokainkartellers innflytelse på Panamas finanssystem, sa landet seg også villig til å motta 10 000 kubanske flyktninger.

Kort etter innsettelsen benådet presidenten mer enn 200 av Noriegas medarbeidere og erklærte at kontroversen rundt Noriega og den amerikanske invasjonen var et avsluttet kapittel. Krav om at Noriega skal utleveres og stilles for retten i Panama er ikke blitt prioritert av den nye regjeringen.

I januar 1995 ble et kupp- og attentatforsøk mot presidenten avverget. Landet hadde under Pérez Balladares ikke fått det økonomiske oppsvinget mange hadde håpet på, og landet ble preget av arbeidskonflikter og opptøyer i protest mot tilpasningspolitikken regjeringen førte for å få innpass hos Det internasjonale valutafond (IMF) og i håp om medlemskap i NAFTA.

Presidentvalget i mai 1999 ble vunnet av Mireya Moscoso, som fikk 44,9 prosent av stemmene; Martín Torrijos fra PRD (Partido Revolucionario Democrático) fikk 37,6 prosent og Alberto Vallarino fra det kristeligdemokratiske PDC (Partido Demócrata Cristiano) 17,5 prosent av stemmene. Moscoso – landets første kvinnelige president – ledet Arnulfist-partiet (Partido Arnulfista), som er oppkalt etter hennes avdøde ektemann, tidligere president Arnulfo Arias Madrid (1901–88).

Hun vant på et populistisk program med løfter om å føre den politiske arven fra Arias videre ved å arbeide for å bedre levekårene for Panamas mange fattige. Den 31. desember 1999 ble avtalen om tilbakeføring av kontrollen med Panamakanalen og kanalsonen iverksatt.

Martin Torrijos fra Det demokratiske revolusjonære partiet (PRD) vant presidentvalget i 2004. Han er sønn av landets tidligere diktator Omar Torrijos, som i 1977 forhandlet frem avtalen med USA om suverenitet over kanalen. Hovedmål for den nye presidenten var å sluttføre oppgjøret med diktaturtiden, og å videreføre den kampen mot korrupsjon og hvitvasking som ble innledet under Moscoso. Det samme gjaldt kampen for å fjerne Panamas rykte som et sentralt transittland for narkotika og ulovlig innvandring til USA. I sin presidentperiode styrket Torrijos handelsforbindelsene med USA og normaliserte samtidig Panamas forhold til Cuba.

I en folkeavstemning i 2006 sa 78 prosent ja til en omfattende plan for å utvide Panamakanalen, og under en stor seremoni startet anleggsarbeidene året etter. Kanalen bidrar vesentlig til landets økonomi, men finansnæringen, industriutbygging, shipping og turisme er blitt like viktige inntektskilder, sammen med kanalbyen Colón – som rommer 2000 ulike selskaper og økonomisk sett fremstår som verdens nest største frihandelsområde.

De tre siste årene før den internasjonale finanskrisen slo inn i 2008 økte Panama sin økonomiske vekst fra 6,4 prosent til rundt 11 prosent, den sterkeste vekstkurven i Latin-Amerika. Men fordelingspolitikken var en hovedutfordring også over i det nye hundreåret, da makt og rikdom fortsatt var samlet på få hender og 40 prosent av befolkningen levde under fattigdomsgrensen.

Presidentvalget i mai 2009 gav en overveldende seier til høyresidens kandidat, Ricardo Martinelli. Martinellis firepartikoalisjon Alliansen for Forandring fikk også flertall ved det parallelle valget til ny nasjonalforsamling, med 37 av de 71 mandatene. Martinelli, som innledet sin femårsperiode 1. juli 2009, er blant landets aller rikeste. Hans suksess i næringsliv og finansvirksomhet ble ansett som en suksessfaktor også ved valget, med tanke å styre landet gjennom finanskrisen. Svake resultater i fattigdomsbekjempelse og fordelingspolitikk i den økonomiske boomen forut for krisen, var et hovedpunkt i kritikken mot Torrijos.

For Martinelli var økt turismesatsing et sentralt tiltak for ny økonomisk vekst, samt frihandel og en ytterligere utbygging av samhandelen med USA – etter et valg som med sin høyredreining gikk motstrøms hovedtendensen i Latin-Amerika det første tiåret på 2000-tallet. Martinelli ble ikke gjenvalgt i 2014, og hans tidligere visepresident, Juan Carlos Varela, overtok presidentembetet samme år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.