De aktive satellittene har mottagere og sendere, slik at signalene som går ut fra satellittens retningsstyrte antenner, er forsterket. Aktive kommunikasjonssatellitter har derfor vist seg mest effektive. Mange slike satellitter plasseres i geostasjonær bane fordi kontinuerlig tjeneste her kan oppnås ved et minimum antall satellitter og uten spesielle krav til bevegelse av jordstasjonenes antenner. Satellitter i geostasjonær bane dekker ikke de nordligste og sørligste områdene av Jorda; områder nord for/sør for omtrent 80 grader er ikke dekket.
En ulempe med geostasjonær bane er at satellittene er langt unna. Dette fører til at en må bruke relativt store antenner på jordstasjonen for å få sterkt nok signal. Avstanden fører også til forsinkelse i signalet, slik at det er dårlig egnet for tale og sanntidsapplikasjoner.
Ved å plassere kommunikasjonssatellitter i lav jordbane blir avstanden mellom satellitten og jordoverflaten redusert fra opp mot 40 000 km til mellom 3000 og 500 km. Ulempen med denne typen bane er at satellitten beveger seg relativt til et punkt på bakken, så en må ha svært mange satellitter for å kunne dekke hele Jorden. Flere megakonstellasjoner har blitt foreslått for å løse dette.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.