Pakistans samtidshistorie

Soldater holder vakt utenfor Pakistans nasjonalforsamling i Islamabad, som har vært hovedstad siden 1970. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Pakistans samtidshistorie regnes her som tiden fra rundt tusenårsskiftet. I 1999 grep forsvarssjef Pervez Musharraf og en gruppe andre ledende offiserer makten i Pakistan ved et militærkupp, som ble etterfulgt av et militærstyre som varte formelt til 2002, selv om Musharraf beholdt makten til 2008. Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 valgte pakistanske myndigheter etter press fra USA å støtte krigen mot terror. På 2000-tallet vokste islamske ekstremistgrupper seg sterkere, blant annet al-Qaida og Pakistansk Taliban, og indre konflikter har i stor grad kjennetegnet det politiske landskapet i Pakistan siden tusenårsskiftet.

Militærkuppet i 1999

Pervez Musharraf grep makten i et militærkupp i 1999 og styrte landet til 2008. Foto fra 2004.

Av .
Lisens: CC BY 3.0

I oktober 1999 grep Pakistans forsvarssjef Pervez Musharraf og en gruppe andre ledende offiserer makten ved Pakistans tredje militærkupp. Statsminister Mohammad Nawaz Sharif ble styrtet. Bakgrunnen var at Sharif hadde forsøkt å gi Musharraf sparken i forkant av kuppet. Da generalen var på vei tilbake etter et offisielt besøk i Sri Lanka, nektet Sharif flyet hans å lande i Pakistan. Mens flyet sirklet over Karachi, nesten tomt for drivstoff, tok militære kontroll over flyplassen slik at flyet, som også hadde 200 sivile passasjerer, kunne lande. I april 2000 ble Sharif dømt til livsvarig fengsel for flykapring og drapsforsøk; senere fikk han også en dom på 14 år for korrupsjon. Etter megling mellom pakistanske og saudiarabiske myndigheter ble han benådet og sendt i eksil til Saudi-Arabia.

Militærstyre (1999–2002)

Muhammad Nawaz Sharif har vært Pakistans statsminister i tre perioder. Han ble avsatt ved militærkuppet i 1999, men kom tilbake som statsminister i perioden 2013–2017.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Under tre års militærstyre, 1999–2002, vokste islamske ekstremistgrupper seg sterkere. Islamistene kunne holde massemøter under dekke av det religiøse eller solidaritet med det afghanske folk, mens de politiske partiene var tvunget til taushet. I 2001 utnevnte Musharraf seg selv til president, og beholdt samtidig posisjonen som forsvarssjef. Etter parlamentsvalget i oktober 2002 gikk makten formelt tilbake til folkevalgte, sivile politikere. Musharraf beholdt imidlertid fortsatt et solid grep om makten, blant annet ved å sikre presidentembetet mer vidtrekkende fullmakter. Parlamentet og regjeringen var dominert av politikere som sto Musharraf nær.

Foran valget i 2002 dannet militærvennlige politikere partiet Pakistan Muslim League Quaid-i-Azam (PML-Q), som seiret med 118 mandater. Flere islamistpartier, noen med nære bånd til Taliban, gikk sammen i Forente aksjonsfronten MMA (Muttahida Majlis-e-Amal). Med 60 mandater ble MMA landets tredje største parti. Tidligere hadde religiøse partier aldri hatt særlig betydelig oppslutning, men nå tok den antiamerikanske islamistalliansen kontroll over lokalstyret i de to provinsene som grenser til Afghanistan, Nordvest-provinsen og Balutsjistan. I førstnevnte provins ble den islamske sharialoven innført i 2003. De to tradisjonelle storpartiene fikk også stille til valg, men med sine ledere i eksil. Benazir Bhuttos PPP og Nawaz Sharifs gamle PML sikret henholdsvis 81 og 21 plasser. 22 prosent av representantene i det nyvalgte parlamentet var kvinner; i provinsforsamlingene var kvinneandelen 30 prosent.

Ved en spesiell overenskomst med MMA sikret Musharraf en grunnlovsendring som åpnet for at han kunne fortsette som statssjef frem til 2007, da det skulle holdes presidentvalg. Et løfte fra presidenten om at han skulle trekke seg fra sin militære posisjon som forsvarssjef i 2005, ble brutt.

Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 ble Musharraf tvunget til en drastisk politisk kursendring. Han føyde seg etter press fra USA, som krevde støtte i krigen mot terror, herunder bruk av pakistansk luftrom og to flybaser i amerikanernes kamp mot al-Qaida og Taliban. Musharraf oppnådde betydelig økonomisk kompensasjon for Pakistan, men hans ettergivelse for USA vakte sterke reaksjoner i store deler av befolkningen. Ledere for militante islamistorganisasjoner ble satt i fengsel eller husarrest. Etter et bombeattentat mot Indias parlament i desember 2001 grep han også inn mot kashmirske separatister som opererte fra baser på pakistansk område. De mest ytterliggående bevegelsene, med både pakistanere og frivillige fra andre muslimske land, ble forbudt. Restriksjoner ble lagt på de tusener av religiøse skoler, madrasas, som hadde vært rekrutteringsplasser for Taliban og andre militante islamister. Også flere hjemlige ekstremistbevegelser ble forbudt, blant annet sunnimuslimske Sipah-e-Sahaba og sjiamuslimske Tehrik-e-Jafria, som ble holdt ansvarlig for hundrevis av mord under en flerårig intensivert konflikt mellom de to muslimske hovedretningene. Det har vært mange bombeattentater mot motpartens moskeer, og også mot kristne kirker.

Opprør i Balutsjistan

Etnisk og nasjonalistisk uro i den karrige ørkenprovinsen Balutsjistan blusset kraftig opp i 2005. Under omfattende gerilja og sabotasje ble Pakistans største gasskraftverk påført store skader. Sprengning av gassrørledninger og kraftoverføringslinjer førte også til mangel på elektrisitet i pakistanske byer. Balutsjistan domineres av selvrådige klaner som også tidligere har satt seg opp mot sentralstyret i Islamabad. Balutsjerne utgjør under fire prosent av Pakistans befolkning, men en meget betydelig del av landets naturressurser er å finne i Balutsjistan; blant annet kobber, uran, naturgass og potensielt store oljeforekomster. Provinsen står for over en tredel av landets energiproduksjon. Klagemål over at svært lite av gassinntektene kommer provinsen til gode har ført til grobunn for separatistbevegelser og kraftige konfrontasjoner med hæren og sentralmyndighetene.

En av de fremste separatistlederne, Nawab Akbar Bugti, ble i august 2005 drept under flybombing av hans skjulested i fjellene. Klanlederens palass var tidligere lagt i grus. Dette førte til dannelsen av en ny kamporganisasjon, Baluch Republican Army (BRA) med medlemmer hovedsakelig fra Bugti-klanen og med sønnesønnen Brahamdagh Bugti som leder. En annen fremtredende klanleder, Balach Marri, ble drept 2007. Våren 2008 gikk regjeringshæren igjen til en offensiv som resulterte i titusener av internflyktninger fra Bugti-regionen. Etter Musharrafs avgang som president, stilnet uroen noe. Et første forsøk på fredsforhandlinger ble gjort høsten 2008, men også i 2009 ble det meldt om fortsatt spenning med sporadiske væpnede sammenstøt.

Jordskjelvkatastrofe rammer Kashmir

Et jordskjelv med styrkegrad 7,6 på Richters skala raserte 8. oktober 2005 bebyggelsen over hele den pakistansk-kontrollerte delen av Kashmir. Også Nordvest-provinsen ble hardt rammet. En måned etter den kraftigste rystelsen i Sør-Asia på over 100 år, var tallet på dødsofre steget til 87 500, mens tallet på hjemløse ble oppgitt til vel to millioner. Senere bukket mange under som følge av hardt vinterklima i stor høyde.

Musharraf under press

Økende press fra USA for kraftigere innsats i «krigen mot terror» førte Musharraf ut i en vanskelig balansegang. Med vekselvis harde og mykere metoder søkte han å motvirke en voksende religiøs radikalisering. Dette førte til konfrontasjoner med den islamistiske sekspartialliansen MMA og andre ytterliggående grupperinger, særlig da hæren utvidet sine operasjoner mot militante islamister langs grensen mot Afghanistan. Her ble 80 mennesker drept under et flyangrep mot en koranskole i Bajaur oktober 2006. I en hevnaksjon noen dager senere ble 40 regjeringssoldater drept av en selvmordsbomber – det blodigste anslaget mot pakistanske militære på flere år.

Ved inngangen til 2007 sto Pakistan ved et veiskille. I religiøse kretser og langt inn i Musharrafs eget maktapparat vokste misnøyen over alliansen med USA. Musharraf hadde ikke oppfylt de mange løftene fra 1999-kuppet om et mer stabilt og demokratisk Pakistan. Partiet Pakistan Muslim League (PML-Q), som Musharraf fikk stablet på bena foran valget i 2002, hadde fungert som en tynn demokratisk fasade.

Økonomien var kommet på fote igjen og kunne vise til en av de sterkeste vekstratene i Asia. Men fordelingen av verdiskapningen var ytterst skjev, med utstrakt korrupsjon og maktmisbruk. Rettsvesenet fungerte på de rikes premisser. Forsøk på å desentralisere makten til landsbynivå, ble motarbeidet av lokale, føydale makthavere. Militante sekter og bevegelser, både politiske og religiøse, drev voldsspiralen videre – med stadig flere selvmordsbombere. Et lyspunkt var lenge en frispråklig presse, men også ytringsfriheten fikk etter hvert trangere kår.

Mot denne bakgrunnen steg den politiske temperaturen. I løpet av 2007 kom Musharraf under enda kraftigere krysspress – fra USA og på hjemmebane fra så vel militante islamister som demokratiforkjempere. Presidenten var fortsatt forsvarssjef og øverstkommanderende for en av verdens sterkeste armeer, men følte likevel sin posisjon truet blant annet av rettsapparatet som fremholdt at Musharraf hadde brutt flere konstitusjonelle bestemmelser. I mars ble høyesterettsjustitiarius Iftikhar Chaudhry avsatt av Musharraf personlig. Dette ga støtet til en spontan, folkelige protestbølge. Den vokste raskt til å bli en massebevegelse mot Musharrafs stadig mer autoritære styre, anført av advokatstanden og aktivister fra middelklassen.

Moskéslaget i Islamabad

I juli 2007 gikk også en annen krise mot klimaks. Militante islamister hadde i et halvår holdt Den røde moské i Islamabad besatt, og utfordret myndighetene med demonstrative provokasjoner, blant annet gisseltaking. Opprøret ble til sist kuet med massiv militær makt: Tungt artilleri ble satt inn mot fundamentalister sentralt i hovedstaden. 109 ble drept da hæren stormet Den røde moské. Slaget om moskeen vakte forbitrelse i islamistiske kretser; en terrorbølge begynte nå å rulle for alvor. Innen utgangen av året var 700 blitt drept i selvmordsaksjoner.

Etter moskéslaget var det såkalte stammebeltet ved grensen mot Afghanistan stadig oftere i nyhetsbildet. Her pågikk blodige konfrontasjoner mellom den pakistanske hæren og ulike pakistanske og afghanske Taliban-militser, samt krigere med tilknytning til al-Qaida. USA la økende press på Musharraf for å få ham til å slå hardere til i grenseområdet. Hæren opererte imidlertid i dobbel forstand i et svært vanskelig terreng.

Talibans tilfluktssted: Stammebeltet

Stammeområdet Federally Administered Tribal Area (FATA) strekker seg nærmere 2500 kilometer langs grensen mot Afghanistan, og dekker et område på 27 220 kvadratkilometer. Det er delt inn i sju distrikter, hver med en dominerende klan. Klanene er sterkt selvrådige og har tradisjonelt styrt seg selv uten innblanding utenfra – i kolonitiden måtte britene gi opp forsøkene på å få kontroll over de stridbare pashtun-stammene. Det var brudd på lange tradisjoner da Pakistan-hæren rykket inn med store styrker, første gang i 2003, etter at Musharraf hadde sluttet seg til USA i «krigen mot terror».

Omkring 100 000 soldater fra Pakistans 500 000 mann store stående hær ble etter hvert utplassert i og like utenfor stammebeltet. I perioden 2003–2007 falt over 1000 pakistanske soldater her i kamper mot fundamentalistene, ifølge hærens egne tall. Musharrafs styrker kom likevel under kritikk fra USA og Afghanistan for bare halvhjertet innsats og tafatte forsøk på å drive pakistanske og afghanske Taliban-krigere ut av stammeområdet. Spørsmålet om hvorvidt det var her Osama bin Laden og hans nestkommanderende al-Zahrawi skjulte seg ble stadig reist.

Talibans pakistanske støttespillere har i stammebeltet etablert et eget islamistisk emirat, nærmest en kopi av det gamle Taliban-regimet i Afghanistan. Baitullah Mehsud, som holdt til i Sør-Waziristan, ledet det pakistanske Taliban (Tehrik-e Taliban Pakistan, TTP) fram til han ble drept i et droneangrep i 2009. TTP er en relativt løselig knyttet koalisjon av et titalls ulike grupperinger, formelt etablert i desember 2007. Pakistansk Taliban har stort sett tilhold i stammebeltet, men noen av undergruppene har samarbeidspartnere i andre landsdeler. I 2008–2009 tok de spranget ut av stammebeltet for å finne nytt fotfeste blant sympatisører i Swat-dalen og i andre distrikter. De ble dermed en større trussel også mot sentralregjeringen i Islamabad og Pakistans militære hovedkvarter i Rawalpindi, like utenfor hovedstaden.

Åpenbart ville det være ytterst problematisk for USA og NATO å få bukt med Taliban i Afghanistan så lenge geriljakrigerne kunne røre seg relativt fritt på Pakistans side av grensen. Manglende kontroll gjorde det mulig for afghansk Taliban å søke tilflukt i sine mange skjulesteder i det selvstyrte stammebeltet, og derfra gjøre seg klar til nye fremstøt over grensen og inn i Afghanistan. Pakistanske regjeringer er blitt beskyldt for å bagatellisere tilstedeværelsen av afghansk Taliban og al-Qaida. Innenriksminister Rehman Malik brøt i 2009 med denne linjen og innrømmet at 10 000 utenlandske militante hadde tilhold i stammebeltet.

I juli ble Chaudhry gjeninnsatt som leder for høyesterett etter at anklagene mot ham var kjent grunnløse av samme rett. Slaget om domstolenes uavhengighet var tilsynelatende vunnet. Demokratiske strømninger var nå kommet til overflaten som en reaksjon mot et mangeårig militærdominert styre. Stemningsskiftet brakte de gamle politiske partiene på banen igjen, særlig etter at Musharraf åpnet for valg i 2008.

Den landflyktige tidligere statsministeren Benazir Bhutto hadde tidligere på året trukket seg fra ledervervet for en bred opposisjonsallianse. Etter megling av amerikanske diplomater kom Bhutto og Musharraf, to politiske rivaler, til enighet om å dele makten etter nyvalg. Forutsatt et rimelig godt valgresultat for hennes Pakistan People's Party (PPP) skulle Bhutto bli statsminister for tredje gang. Musharraf skulle få virke som statssjef i fem år til. Til gjengjeld ville han frafalle en rekke alvorlige korrupsjonsanklager. Disse var grunnen til at Bhutto åtte år tidligere dro i eksil.

I juli ga høyesterett også klarsignal til at eks-statsminister Nawaz Sharif – en annen av Musharrafs politiske fiender – kunne vende hjem fra eksil i Saudi-Arabia. I oktober ble Musharraf gjenvalgt som president for nye fem år av parlamentet og provinsforsamlingene, men nå satte høyesterett foten ned: Musharraf kunne ikke anses gjenvalgt før høyesterett hadde prøvd gyldigheten av valget. Musharraf var blitt gjenvalgt – uten å gi slipp på dobbeltrollen som også militær øverstkommanderende. Forfatningen tillater imidlertid ikke at landets president bærer uniform. I november 2007 gjorde Musharraf et drastisk trekk: Unntakstilstand ble proklamert over hele landet. Justitiarius Chaudhry og andre høyesterettsdommere fikk sparken på ny. Samtidig lot presidenten utnevnte nye, samarbeidsvillige dommere – som til gjengjeld ga ham formell godkjenning som lovlig valgt president. Med presidentvervet vel i havn trådte Musharraf av som forsvarssjef 28. november, med general Ashfaq Kayani som avløser.

18. oktober vendte Benazir Bhutto tilbake til hjemlandet etter åtte år i eksil. Hun ble tatt imot med ovasjoner – og en ytterst blodig selvmordsaksjon. En bombe ble sprengt under velkomstparaden i hjembyen Karachi, 150 mennesker ble drept, mange hundre ble skadet. Bhutto slapp så vidt unna, uskadd. Men så, 27. desember 2007: Benazir Bhutto er i ferd med å forlate et valgmøte i pansret bil i Rawalpindi. En selvmordsbomber sprengte seg selv i luften, angivelig etter først å ha løsnet skudd med automatvåpen. Bhutto ble dødelig såret og brakt til sykehus, men livet stod ikke til å redde.

Tilbake stod et lamslått og opprørt Pakistan. Voldelige opptøyer bredde seg over Bhuttos hjemprovins Sindh. Også i andre deler av landet rådde kaotiske tilstander. Selvmordsbomberen tok 20 andre med seg i døden, men opptøyene i dagene etterpå kostet enda flere liv. Protestene fikk brodd mot Musharrafs styre. Det hadde ikke gitt opposisjonslederen tilstrekkelig beskyttelse, ble det hevdet. Regjeringen la skylden for udåden på Baitullah Mehsud, lederen for pakistansk Taliban.

Atomarsenal i faresonen?

Pakistan har atomvåpen. Her viser forsvaret frem en Shaheen-III-rakett som kan bære atomstridshoder under en militærparade på Pakistans nasjonaldag 23. mars 2018.
Av /NTB Scanpix.

Det har lenge vært vanlig i internasjonale medier å omtale Pakistan som verdens potensielt farligste land – med heftig politisk turbulens og et voksende kjernefysisk våpenarsenal som bakteppe. I sivilsamfunnet vokser islamistenes innflytelse, og terrorister er stadig på hugget. Etter drapet på Bhutto reagerte Pakistan med offisiell protest på denne kommentaren fra direktøren for det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), Mohammad ElBaradei: «Jeg frykter for at kaos eller et ekstremistisk regime vil slå rot i landet, som har mellom 30 og 40 atomstridshoder. Frykten for at atomvåpen vil kunne falle i hendene på ekstremistgrupper i Pakistan eller Afghanistan, er ikke aldeles grunnløs».

Samme bekymring kom til uttrykk i Washington og andre vestlige hovedsteder. Få ting vil være mer utrygt for internasjonal fred og sikkerhet enn et atomvæpnet Taliban-styre. Et amerikansk forskningsteam konkluderte høsten 2007 med at Pakistan mangler de mest avanserte kontrollmekanismene for sitt atomarsenal – selv om USA siden 2002 hadde brukt 100 millioner dollar til tekniske sikringstiltak. Kritiske røster poengterte særlig usikkerheten omkring den menneskelige faktor: Taliban-sympatisører har de siste 30 årene fått fotfeste i militæret, og da særlig innen den maktfulle og egenrådige militære etterretningstjenesten, ISI.

I 2008 kom Pakistans atomvåpenprogram på ny i kritisk søkelys. Den omstridte kjernefysikeren Abdul Qadeer Khan, også kalt «den pakistanske atombombens far», ble satt fri fra husarrest. Khan hadde da trukket tilbake tilståelsen han kom med i 2004 om å ha smuglet kjernefysisk teknologi til Libya og Iran. Han nektet nå også for å ha gitt Nord-Korea teknologi for anriking av uran. Nordkoreanerne hadde allerede på egen hånd utviklet en metode for anriking av uran til bruk i kjernefysiske våpen, lød nå Khans nye forklaring. Løslatelsen av Khan skapte ny tvil internasjonalt omkring Pakistans pålitelighet som atomvåpenmakt.

Bhutto-dynastiets arvefølge

Benazir Bhutto var statsminister i Pakistan fra 1988 til 1990 og fra 1993 til 1997. Bhutto ble den første kvinnelige regjeringssjef i et muslimsk land. I 2007 ble hun drept under et valgmøte, da en selvmordsbomber sprengte seg selv i luften. Bildet viser Bhutto som snakker med pressen etter ankomst til USA i 1988.

Av .

Etterdønningene etter drapet på Bhutto kvesset til motsetningene i en nasjon som fra før var plaget av intern uro og spenninger, etniske og regionale. Med ett ble mye snudd om i det politiske landskapet. Planen om en nøkkelrolle for Benazir Bhutto i overgangen fra autoritært presidentstyre til parlamentarisk demokrati, falt nå bort. Ledelsen av PPP, landets største politiske parti, gikk nå etter dynastisk tradisjon i arv til Bhuttos nærmeste: Hennes 19-årige sønn, den politisk uerfarne Oxford-studenten Bilawal Bhutto Zardari. Dette var ikke overraskende ettersom PPP er blitt betraktet nærmest som Bhutto-klanens familieforetak. Bhuttos korrupsjonssiktede enkemann, Asif Ali Zardari, ble valgt til partiets nestleder.

Zardari er i de fleste kretser svært omstridt, både som politiker og forretningsmann. Bakteppet er ikke minst hans påstått korrupte praksis da han var investeringsminister i Bhuttos siste statsministerperiode (1993–1996). Zardari er ofte blitt beskyldt for å bringe hennes politiske karriere ut i et uføre. Etter Bhuttos siste politiske nederlag tilbrakte Zardari over åtte år i fengsel/husarrest, uten at korrupsjonssakene var kommet til avslutning i rettsapparatet.

Fra Musharraf til Zardari

Yousaf Raza Gilani var statsminister fra mars 2008 til april 2012. Gilani taler til nasjonalforsamlingen i Islamabad, 29. mars 2008.
Av /NTB Scanpix.

Parlamentsvalget 18. februar 2008 ble et kraftig tilbakeslag for Musharrafs støtteparti, PLM-Q. PPP ble valgets klare vinner, sammen med tidligere statsminister Nawaz Sharifs Pakistan Muslim League – Nawaz (PML-N) med henholdsvis 121 og 91 av totalt 343 mandater i parlamentet. De to sistnevnte partiene har tradisjonelt vært erkefiender, men gikk nå sammen i en koalisjonsregjering. Youosaf Raza Gilani fra PPP ble statsminister. For første gang ble en kvinne, Fahmida Mirza, valgt til parlamentspresident.

Etter ni år ved makten trakk Musharraf seg fra presidentvervet i august 2008, etter massivt politisk og folkelig press. Regjeringen hadde truet med riksrett. Nasjonalforsamlingen og provinsforsamlingene valgte PPP-lederen Zardari til Pakistans nye statssjef. I forkant hadde en domstol i Rawalpindi trukket den siste av i alt åtte korrupsjonssaker som Musharrafs regjering hadde reist mot Zardari. Også korrupsjonssaker mot Zardari i Sveits, Spania og Storbritannia ble henlagt. Koalisjonen mellom de politiske motpolene PPP og PML-N ble kalt historisk, men etter kort tid slo samarbeidet sprekker. Zardari og Sharif hadde som sitt eneste felles mål å presse Musharraf ut. Etter bare to måneder gikk Sharif ut av regjeringen etter åpen strid om hvorvidt høyesterettsdommere skulle gjeninnsettes i embetet.

Den PPP-dominerte regjeringen sto overfor formidable utfordringer: Hvordan finne sekulære alternativer som var holdbare nok til å stanse en fryktet «talibanisering» av Pakistan? Staten hadde sviktet når det gjaldt å levere grunnleggende tjenester som skoler, helsetilbud og rettssikkerhet. Landet ville trenge en dynamisk ledelse som kunne utfordre det føydale maktapparatet på landsbyplanet og frigjøre det enorme potensialet i en befolkning med 170 millioner innbyggere, hvorav en betydelig andel unge mennesker. Religiøst var Pakistan et brennpunkt med konfrontasjoner mellom liberale og ekstremister, og på ytterfløyene blodig sekterisk vold mellom sjia- og sunnimuslimer. USA, og Vesten for øvrig, krevde garantier for at Pakistans atomarsenal var tilstrekkelig sikret mot å falle i hendene på ekstremister. Imidlertid skulle det vise seg at partipolitiske feider fikk forrang fremfor arbeid med mer påtrengende nasjonale utfordringer.

Hærens politiske utspill

Et vekselspill mellom sivil og militær makt har preget Pakistan gjennom 70 år. Hæren er landets suverent mektigste institusjon, en både politisk og økonomisk maktfaktor av første rang. Militæret trekker til seg langt mer av de nasjonale ressursene enn noen annen statlig institusjon. Samtidig er militæret en stor og selvrådig aktør i næringslivet, som eier av mange industribedrifter samt en av landets største banker. Et mangslungent militær-industrielt kompleks med aktiva for titalls milliarder dollar, har tradisjonelt gitt god avkastning til en elite innen offiserskorpset. Hæren er seg sine privilegier bevisst, og har tradisjonelt holdt oppsyn med styre og stell også i perioder med sivile, folkevalgte regjeringer.

Etter maktskiftet i 2008, med påfølgende nasjonal krise, ble en mulig militær intervensjon på nytt et diskusjonstema. Det skulle imidlertid vise seg at for første gang siden Pakistan ble opprettet som selvstendig stat maktet så vel presidentembetet som parlamentet å gjennomføre en femårsperiode uavkortet, og i mai 2013 ble nye valg avholdt. Samtidig vendte tidligere president Musharraf – tross drapstrusler fra Taliban – tilbake fra fire år i eksil, for det meste i Storbritannia. Og Musharrafs intensjoner var klare nok; å kunne delta i valget i mai. Han maktet imidlertid ikke å følge opp sitt forsett; rettsapparatet hadde ikke glemt striden med den tidligere presidenten og Musharraf ble satt i husarrest til over valget. Valget ga for øvrig Nawaz Sharif mandat til å danne regjering – for tredje gang. Med henvisning til sin helsesituasjon maktet Musharraf igjen og igjen å få utsatt rettssaker mot ham. I mars 2016 opphevet landets høyesterett utreiseforbudet mot Musharraf, som kort tid etter reiste til Dubai i De forente arabiske emirater.

Regjeringen Karzai i Afghanistan hadde i årevis kritisert Musharraf-styret for ikke å gjøre nok for å tøyle Taliban og al-Qaida på pakistansk side av grensen. Kritikken ble ytterligere tilspisset etter at 41 personer ble drept da en bilbombe delvis raserte Indias ambassade i Kabul 7. juli 2008. Offisielle afghanske talsmenn nølte ikke med å anklage den pakistanske etterretningstjenesten ISI for å ha medvirket til ugjerningen. Også tidligere er ISI blitt beskyldt for delaktighet i terrorangrep i Afghanistan. Dette gjaldt også raidet mot Serena Hotel i Kabul 14. januar 2008, da Dagbladets journalist Carsten Thomassen var blant de åtte som ble drept. Som nærmest en stat i staten har det egenrådige ISI spilt sitt eget spill i årtier. Ingen regjering i Islamabad har noen gang hatt full kontroll over tjenesten som hevdes fortsatt å ha tette kontakter med ytterliggående islamister. Pakistan er på sin side bekymret over Indias åpenbart økende innflytelse i Afghanistan.

Krig i pashtun-stammenes grenseland

Mens Musharraf hadde mistet sin politiske og militære slagkraft, slo det nye styret inn på en mykere linje overfor militante islamister. I stedet for militærmakt ville den PPP-dominerte regjeringen forsøke å komme i dialog med pakistansk Taliban og andre militante islamistgrupper. Myndighetene i Nordvest-provinsen (NWBP) sluttet en fredsavtale med den lokale islamistlederen Maulana Fazlullah. Antall selvmordsangrep i landet viste nå markant nedgang. Samtidig ble det rapportert fra stammebeltet nær Afghanistan om sterkt økende aktivitet fra så vel pakistanske som afghanske Taliban-krigere. Etter internasjonalt press satte hæren inn en større offensiv i grensetraktene, der rundt 1000 opprørere ble drept, ifølge hærens kunngjøringer. Flere landsbyer som var mistenkt for å skjule al-Qaida og Taliban, skal ha blitt helt eller delvis rasert.

USA var likevel ikke tilfreds med den pakistanske hærens innsats, og slo sporadisk til på egen hånd mot mål på pakistansk område, særlig i Sør-Waziristan. Amerikanske spesialtropper på kommandoraid ble fraktet over grensen med helikoptre. Hovedvåpenet var førerløse overvåkningsfly, såkalte droner, utrustet med rakettskyts. Droneangrepene utløste formelle protester fra pakistansk side, som da elleve pakistanske soldater ble drept ved amerikansk feilbombing i juni 2008. Mer enn formelle protester var imidlertid ikke pakistanske myndigheter i stand til å avgi, selv ikke da et økende antall sivile ble drept – noe som fikk antiamerikanske holdninger i Pakistan til å blusse opp på ny. Ifølge offisielle tall var det 36 amerikanske droneangrep i 2008, og i de påfølgende år ble denne form for krigføring enda mer vanlig.

Swat – fra turistidyll til krigssone

Malala Yousafzai (født 1997) er en pakistansk politisk aktivist som vokste opp i Swat-distriktet. På bildet taler hun på Verdensbankens årsmøte 11. oktober 2013 i Washington DC. Yousafzai er blitt verdenskjent for sin kamp for jenters rett til utdanning. I oktober 2012 ble hun ble skutt i hodet av Taliban da hun var tilbake fra skolen på en buss. I 2014 ble hun tildelt Nobels fredspris.
Av /World Bank.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Mens Taliban kom under sterkere press i stammebeltet, utvidet opprørerne operasjonsfeltet til nye områder. Ulike Talibangrupper fikk nå sterkere fotfeste i Swat-dalen, en av Pakistans naturperler som gjerne kalles «Afghanistans Sveits» og som inntil 2007 ble besøkt av flere tusen turister årlig. Et hotell som har vært populært blant vintersportsturister ble sprengt og flere jenteskoler brent. Høsten 2008 ble det meldt om bortførelser, summariske henrettelser og nye anfall mot jenteskoler og videobutikker. Taliban tok seg til rette og skjøv lokale styringsorganer til side i Swat og det større Malakand-distriktet. Hæren satte inn styrker på 12 000–15 000 mann. De maktet åpenbart ikke å hamle opp med Taliban-militsens anslagsvis 4000 krigere. I februar 2009 inngikk regjeringen i Nordvest-grenseprovinsen en avtale om våpenhvile i Swat, og åpnet for at opprørerne kunne ta i bruk strenge sharialover i området. Det vakte internasjonal bestyrtelse da det ble klart at Taliban – med regjeringens godkjennelse – faktisk nå sto for det meste av styre og stell i Swat-regionen med ca. to millioner innbyggere. Ordinære domstoler ble nedlagt og over 200 jenteskoler stengt.

Taliban skulle som gjenytelse for sharialovene legge ned våpnene, men denne forutsetningen ble ikke innfridd. Tvert om forsøkte opprørerne nå å utvide sitt operasjonsfelt i regionen. Det satte en støkk i mange da Taliban-milits rykket inn i Buner-distriktet, bare ti mil fra hovedstaden Islamabad. Hæren gikk inn med store styrker og tvang opprørerne ut. Det sto likevel klart at Taliban var i ferd med å rive til seg makten i en stor del av Nordvest-provinsen. I Washington ble våpenhvilen i Swat omtalt som en kapitulasjon fra myndighetenes side. I mai slo hæren til med sin hittil største operasjon, noe som også rammet sivilbefolkningen i Swat-regionen hardt ettersom militæret gjorde utstrakt bruk av artilleri og bombing fra luften. Dette gjaldt også Mingora, den største byen i Swat med over 200 000 innbyggere. Sentrumsstrøket ble rasert under blodige gatekamper. En massiv humanitær krise var under utvikling idet sivilbefolkningen tok flukten ut av krigssonen i Swat og nærliggende distrikter. FNs flyktningorganisasjon UNHCR registrerte over to og en halv million internflyktninger i løpet av mai 2009. Av disse søkte halvannen million tilflukt i provisoriske nødleirer, etter det som ble betegnet som «en av de mest massive flyktningstrømmer i senere år».

1. juni hevdet hæren i det store og hele å ha gjenvunnet kontrollen over Swat. Over 1200 opprørere og 75 soldater fra hæren skal ha blitt drept. Sivile tap ble ikke oppgitt. USA ga løfte om nødhjelp på 110 millioner dollar. Statsminister Gilani henstilte til verdenssamfunnet om ytterligere hjelpetiltak. Fra midten av juli vendte folk etter hvert tilbake til Swat, selv om det fortsatt pågikk sporadiske kamper og forholdene ble betegnet som utrygge. I september tok hæren til fange Muslim Khan, som var Talibans fremste talsmann i Swat. Den øvrige Taliban-ledelsen i denne regionen var fortsatt på frifot.

I juni gikk regjeringshæren til en ny offensiv i stammeområdet lenger sør, særlig rettet mot Sør-Waziristan. Den fremste talibanlederen Baitullah Mehsud hadde dette fylket som sin sterkeste bastion. USA støttet operasjonen med sine førerløse dronefly. I august ble den 35-årige Mehsud drept i et droneangrep mot svigerfarens hus i Sør-Waziristan. Hans slektning, Hakimullah Mehsud, ble valgt til ny leder for Tehrik-e-Taliban Pakistan (TTP), paraplyorganisasjonen som samler 13 ulike Taliban-grupperinger i Pakistan. Hans fremste motkandidat, Waliur Rehman, fikk ansvaret for TTPs siviladministrasjon i Waziristan-regionen.

Flere selvmordsaksjonister

I 2007–2008 var det omkring 60 selvmordsbombere som sprengte seg selv og andre i Pakistan. Selvmordsaksjonene kostet over 1000 mennesker livet. Åtte personer, deriblant en dansk statsborger, ble drept da Danmarks ambassade i Islamabad ble sprengt av en bilbombe i juni 2008 – en aksjon som ble satt i forbindelse med ny dansk publisering av omstridte Muhammed-tegninger. I september mistet 56 livet da Hotel Marriott i Islamabad ble sprengt av en bilbombe. Terroraksjonen kunne hatt som mål å utslette hele landets toppledelse: Pakistans president, statsminister og høyt rangerte militære skulle vært på hotellet, men møtestedet ble endret i siste liten.

Terroranslagene fortsatte i 2009. Åtte personer, blant dem seks politimenn ble drept da terrorister i mars slo til mot Sri Lankas cricketlandslag i Punjab-provinsens hovedstad Lahore. Åtte srilankiske cricketspillere og trenere ble såret. I april ble over 40 politimenn og andre drept da terrorister stormet en politihøyskole i Lahore, som hadde vært regnet som den fredeligste av landets storbyer. Flere terroranslag fulgte i Lahore og andre byer etter trusler fra pakistansk Taliban om å slå til overalt i landet som hevn for nederlaget i Swat. Terroren fikk mange fastboende utlendinger til å rømme Pakistan, og turisttrafikken stagnerte.

Ny spenning Pakistan – India

Pakistan har lenge ligget i konflikt med nabolandet India om kontrollen over området Kashmir, og konflikten blusser stadig opp. Her holder en pakistansk soldat vakt like ved grensen i 2002.

Av /NTB Scanpix.

Det blodigste terroranslaget i verden i 2008 ble rettet mot Mumbai i India i november. 179 mennesker ble drept og flere hundre alvorlig såret under en koordinert aksjon mot flere mål, deriblant det berømte hotellet Taj Mahal. Blant ti terrorister var det kun den 21 år gamle Ajmal Amir Kasab som overlevde. Han fortalte i avhør at alle ti var pakistanske borgere og tilhørte den militante islamistiske gruppen Lashkar-e-Taiba. Forberedelsene til angrepet var gjort i gruppens treningsleir i Punjab.

Lashkar-e-Taiba har i mange år operert som geriljaorganisasjon i Kashmir, men også gjennomført aksjoner i det øvrige India. Mumbai-terroren kan ha vært et forsøk på å sabotere en fredsprosess som siden 2004 har dempet spenningen mellom Pakistan og India. Etter Mumbai-angrepet trakk Pakistan tropper ut av grensestrøkene mot Afghanistan og flyttet dem til grensen mot India – selv om anslagsvis 80 prosent av Pakistans militære slagkraft var å finne der fra før. USA og NATO reagerte på dette og henstilte til Pakistan om å bruke mer av slagkraften mot Taliban. Den største trusselen mot Pakistan i dag er neppe den tradisjonelle fienden India, men opprøret som brer seg innenfor landets egne grenser, lød det fra vestlig hold. Hæren har imidlertid helt siden 1948 hatt som inngrodd ideologi å forsvare landet mot «hindutrusselen», og er trent med det som mål. Mange vil føle det som et ideologisk brudd å kjempe «USAs krig» mot egne, muslimske landsmenn.

Partipolitiske tumulter

Mens Pakistan lot til å bli stadig mer sårbart under det voksende opprøret, fortsatte feidene mellom Pakistans toppledere. Det spisset seg ytterligere til da president Zardari trumfet igjennom en kjennelse fra høyesterett som diskvalifiserte opposisjonslederen Nawaz Sharif og broren Shahbaz Sharif fra alle politiske verv. Bakgrunnen var at brødrene ble dømt for flykapring og drapsforsøk begått under forspillet til Musharrafs kupp i 1999. Kjennelsen tvang Shahbaz Sharif til å gå av som sjef for provinsregjeringen i det folkerike Punjab. Brødrenes mottrekk var å mobilisere til kamp i den såkalte dommerstriden, der Nawaz Sharif og Zardari hadde stått steilt mot hverandre siden det feilslåtte samarbeidsforsøket i koalisjonsregjeringen.

Mange var opprørt over at Zardari ikke hadde holdt løftet om å gjeninnsette høyesterettsjustitiarius Chaudhry og andre dommere som Musharraf hadde gitt sparken. Chaudhry hadde erklært at han ville sørge for å få opphevet alle Musharrafs dekreter og tillegg til grunnloven. Zardari fryktet nå angivelig for at justitiarius også ville annullere et personlig amnesti for korrupsjon. På den annen side så Sharif en åpenbar fordel ved å få Chaudhry tilbake: Musharraf hadde endret loven slik at ingen kunne være statsminister i mer enn to perioder. Sharif var to ganger statsminister i 1990-årene, men hans ambisjoner om ytterligere en periode var åpenbar. En massemønstring av Nawaz-tilhengere trosset regjeringens demonstrasjonsforbud, med påfølgende gateslag mot opprørspoliti. Situasjonen ble eksplosiv etter Nawaz' appell om å gå mann av huse og marsjere mot hovedstaden og presidentpalasset. I siste liten kom meldingen som avverget en faretruende konfrontasjon: Chaudhry var blitt justitiarius på ny. Dermed tok Sharif siste stikk i dommerstriden. Men i en situasjon der Pakistansk Taliban vinner terreng på bekostning av statsmakten, var det til bekymring i Vesten at tid og krefter går med til partipolitiske tumulter. Som atomvåpenmakt har Pakistan en sentral rolle i regional og global sikkerhet.

Obamas nye AfPak-strategi

USAs president Barack Obama la i mars 2009 fram en Afghanistan-strategi, som i høy grad også har fokus på Pakistan. Afghanistans problemer kan bare løses ved å løse problemene i Pakistan, og omvendt, lød resonnementet. Kampen mot Taliban og al-Qaida i Afghanistan kan ikke lykkes uten at de samme ekstreme bevegelsene blir nedkjempet også i Pakistan. Bevegelsene har baser og skjulesteder på pakistansk side i vanskelig tilgjengelige fjellområder som grenser opp til Afghanistan.

Omvendt styrker krigen i Afghanistan de samme kreftene som ønsker å styrte Pakistans regjering og innføre et islamistisk diktatur. Slik ble Pakistan og Afghanistan nå på amerikansk hold betraktet som to sider av samme sak. Problemene i de to landene henger så tett sammen at Obama-administrasjonen omtalte konfliktområdet under samlebetegnelsen AfPak. Det ble lagt opp til en utvidet amerikansk rolle i Pakistan, militært og sivilt. USA ville fortsette angrepene mot Taliban-mål i Pakistan, i hovedsak med rakettskyts fra de ubemannede droneflyene. Amerikanske kommandoraid ble heller ikke utelukket i grensetraktene som ifølge Obama var «the most dangerous place on earth». Strategien ble styrt av Obamas spesialutsending til Pakistan og Afghanistan, den rutinerte diplomaten Richard Holbrooke. Obama hadde presidentene Hamid Karzai og Zardari på besøk i Washington i mai 2009 og kunne da love utvidet bistand, både sivil og militær. Kongressen ble bedt om en ekstrabevilgning på 7,5 milliarder dollar til Pakistan for perioden 2009–2014.

Økonomisk utvikling

Pakistans økonomiske utvikling er blitt bremset av store budsjettunderskudd, i første rekke på grunn av store utgifter (ca. en tredel av statsbudsjettet) til militæret. Skatteinndrivningen er ineffektiv og bare en liten del av befolkningen betaler inntektsskatt.

Nasjonaliseringen av storindustrien og bankene under Zulfikar Ali Bhuttos regjeringstid (1973–1977) ble fulgt av avregulering og liberalisering under Muhammad Zia ul-Haqs militærstyre og etterfølgende regjeringer. Nesten alle restriksjoner for kapitalbevegelser, banketableringer og private investeringer ble opphevet i 1990-årene. Økonomien led fortsatt av kroniske underskudd i handels- og driftsbalansen med utlandet. Underskuddene er blitt delvis dekket av pengeoverføringer fra pakistanere bosatt i utlandet. De internasjonale sanksjonene etter de kjernefysiske prøvesprengningene i 1998 ble en tung økonomisk belastning, og Pakistan var nære ved å måtte innstille betalingen av avdrag på utenlandsgjelden. Sanksjonene ble opphevet etter at Pakistan tok USAs parti i «krigen mot terror» fra 2001. Den internasjonale bistanden økte.

Med et omfattende økonomisk reformprogram, lansert av Musharraf ved tusenårsskiftet, hadde Pakistan fram til 2007 en solid økonomisk vekst på ca. sju prosent årlig. Veksten var primært i områder nær grensen til India i Punjab-provinsen, som rommer flertallet av landets vel 192 millioner innbyggere (2011). Andre landsdeler, som Balutsjistan og stammebeltet, hadde derimot liten vekst. Fattigdommen er blitt noe redusert siden tusenårsskiftet, men sterk økning i folketallet gjorde fattigdomskampen vanskelig. I 2008 levde fortsatt anslagsvis en firedel av befolkningen på én dollar dagen. Omkring halvparten var analfabeter.

Den positive trenden snudde i 2008 da Pakistan kom faretruende nær en finansiell kollaps. Dette som følge av brå nedgang i eksporten og stigende inflasjon, primært på grunn av sterkt stigende priser på verdensmarkedet for mat og drivstoff. Valutaen ble devaluert. Utenlandske investorer rømte landet i åpenbar skepsis til Zardari som landets nye statssjef. Valutareservene, som i 2005 hadde vært de største noensinne, var i oktober 2008 skrumpet inn til bare å kunne dekke seks ukers import. Pakistan appellerte forgjeves til strategisk allierte som Kina, Saudi-Arabia og USA. En krisepakke på 3,8 milliarder dollar kroner fra Det internasjonale pengefondet (IMF) måtte til for å redde landet fra bankerott. I april 2009 ga en gruppe på 31 giverland, kjent som «Friends of Pakistan», løfte om ytterligere bistand på 5,3 milliarder dollar over to år.

Overfor IMF måtte regjeringen forplikte seg til å stramme inn finanspolitikken for å få ned inflasjonen og budsjettunderskuddet. IMF ønsket også reform av skatteetaten – bare én prosent av pakistanske borgere betaler inntektsskatt. Regjeringen har skåret ned på utviklingsbudsjettet, men avviser beskatning av landets godseierelite, som dominerer det politiske liv. Både Zardari- og Bhutto-klanen hører til denne eliten.

Korrupsjon er et utbredt problem i privat og offentlig sektor og landet skårer lavt på de fleste sosiale indikatorer, og det er store ulikheter mellom provinsene og menns og kvinners levekår. Siden 1990-årene har Pakistan imidlertid avansert på en delindeks fra et land med lav «menneskelig utvikling» til et land med «middels menneskelig utvikling».

Forholdet til Afghanistan har de siste par tiår hatt en økende virkning også på sosiale, politiske og militære forhold i Pakistan. Mens regjeringen i Islamabad lenge har praktisert ikke-innblanding i grenseområdene mot Afghanistan, har amerikanske myndigheter i økende grad presset på for pakistanske militære aksjoner mot den virksomhet som Taliban og andre motstandsgrupper forestår tett opp mot Afghanistan. Utviklingen har skjerpet myndighetenes forhold til pakistansk Taliban. Da sistnevnte i midten av desember 2014 drepte 132 skoleelever og flere voksne ved en skole i Peshawar, ble dette sett på som et svar på militære anslag i grenseområdene et halvt år tidligere. Pakistansk Taliban sto i tiden som fulgte for en rekke terroranslag; blant de mest alvorlige var en selvmordsaksjon mot kristne som i mars 2016 feiret påsken i en familiepark i Lahore. Minst 72 ble drept, hvorav nær halvparten barn.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg