De gigantiske steinstatuene (moai)

Corbis. Begrenset gjenbruk

En gruppe på tre nederlandske skip, under kommando av Jacob Roggeveen, var de første europeere som oppdaget Påskeøya.  Det skjedde 1. påskedag 1722, herav navnet på øya. Da hadde øya ca 3000 innbyggere. Man regner med at øya tidligere kan ha hatt opp mot 10 000 innbyggere.

De første kalte øya Te Pito te Henua, «Verdens navle», muligens på grunn av dens meget isolerte beliggenhet. I dag kaller lokalbefolkningen øya Rapa Nui, «Store Rapa». 

Hvem som var de første til å bosette seg på Påskeøya har lenge vært et mysterium. Thor Heyerdahl hevdet at de første var amerikanske indianere som hadde seilt med flåter fra Amerika (1). Heyerdahl baserte sin teori blant annet på vind og strømforhold i det østlige Stillehavet og en rekke likheter mellom kulturelle forhold på Påskeøya og i Sør-Amerika, som de store statuene på øya, moai. Han viste også til at det i lang tid hadde vært dyrket sør-amerikanske grønnsaker på Påskeøya, som søtpoteten. I 1947 viste han også ved sin Kon-Tiki-ekspedisjon at det var mulig å seile en flåte fra Peru til Polynesia.

Heyerdahl fikk imidlertid liten støtte for sin teori, og i dag mener de fleste at de første som bosatte seg på øya var polynesiere som kom fra vest, muligens via de polynesiske Gambierøyene. Karbondateringer tyder på at de første bosatte seg ca. 1200-1253 (2). 

Helt nye DNA-undersøkelser tyder imidlertid på at noen amerikanske indianere også kom tidlig til Påskeøya og lenge før øya ble oppdaget av europeeere (3). De kan ha kommet så tidlig som 1280-1495 (4), altså bare kort tid etter de første polynesierne. Hvordan de amerikanske indianerne kom dit vet vi ikke. De kan ha seilt med egne Kon-Tiki lignende flåter direkte fra Sør-Amerika. En annen mulighet er at noen polynesiere seilte videre østover og nådde Sør-Amerika, men returnerte til Påskeøya med personer tilhørende den amerikanske urbefolkningen og vekster som søtpoteten.

Da Jacob Roggeveen ankom Påskeøya 1722 hadde den omlag 3000 innbyggere. Man regner med at øya tidligere kan ha hatt opp mot 10 000 innbyggere, men at dette ble et så stort press på øyas økologiske bæreevne at den opprinnelige vegetasjonen med palmer forsvant. I 1872 hadde Påskeøya ca. 175 innbyggere.

Nedgangen i folketall på 1800-tallet skyldtes dels sykdommer introdusert av europeerne, dels utvandring til sukkerplantasjene på Tahiti, dels slavejegere fra Peru som bortførte en stor del av befolkningen til guanogruvene på den peruanske kysten, der bare noen få overlevde og vendte hjem (denne slavejakten hadde sin topp i 1862–63). Avfolkningen ble fulgt av kulturell nedgang. Den typisk polynesiske samfunnsordningen forsvant sammen med det gamle aristokratiet, og i dag er lite av den tradisjonelle kultur i behold. 

Etter den chilenske anneksjonen i 1888 ble den gjenlevende innfødte befolkningen tvangsflyttet til landsbyen Hanga Roa på øyas vestkyst, mens resten av øya ble bortforpaktet til et britisk ullkompani.

I 1954 overtok den chilenske marine administrasjonen av Påskeøya. Dagens øyboere legger til tross for økende chilensk innflytelse sterk vekt på at de har en polynesisk bakgrunn og identitet.

I senere år har Påskeøya hatt en økende innvandring, primært fra det chilenske fastlandet, men også fra andre nasjoner. Emigrantene utgjør mer enn 50 % av øyas befolkning (2006). Regjeringen i Chile har derfor innført restriksjoner på innvandringen, tiltak urbefolkningens ledere anser som utilstrekkelige.

Opprinnelig later Påskeøya til å ha stått Marquesas nær kulturelt. Særegne naturforhold og en relativ isolasjon fra resten av Polynesia fremmet utvikling av visse særtrekk; berømt er de gigantiske steinstatuene (moai), som nok har sine paralleller andre steder i Polynesia, men aldri i slike dimensjoner (opptil 13 m høye, og vekt opptil 60–70 tonn). 

Av andre særtrekk på Påskeøya kan Stillehavets eneste opprinnelige skriftspråk rongorongo nevnes. Det består av hieroglyflignende tegn risset inn i treplater; tydningen av tegnene er omstridt. Øya har også mange andre interessante inskripsjoner i berg. I dag kan man også finne fine eksempler på kunst som skulptur, tapa (barkklær), tatovering, hyssingfigurer, musikk, sang og dans.

  1. Heyerdahl T (1952). American Indians in the Pacific. The theory behind the Kon-Tiki Expedition. Oslo, Gyldendal norsk forlag.
  2. Wilmshurst JM et al.(2011). Proc Nat Acad Sci USA 108:1815-1820
  3. Thorsby E (2012). Phil Trans R Soc B 367:812-819
  4. Moreno-Mayar JV et al (2014). Curr Biol 24:2518-2525

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.