Ove Høegh-Guldberg

Ove Høegh-Guldberg var en dansk politiker og historiker. Han var Danmark-Norges ledende statsmann og de facto riksstyrer i årene 1772–1784, under den psykisk syke kong Christian 7.

Høeg-Guldberg ble i 1764 lærer for arveprins Frederik, Christian 7s yngre bror, og i 1771 hans kabinettsekretær. Sammen med arveprinsen og enkedronning Juliane Marie var Høegh-Guldberg en av de drivende krefter i sammensvergelsen mot Johann Friedrich Struensee i 1772. Struensee hadde da vært landets egentlige makthaver siden 1770, men ble nå arrestert og henrettet.

I årene 1772–1784 var Høeg-Guldberg Danmark-Norges ledende statsmann; denne periode er ofte kalt den guldbergske periode. I 1780 ble han geheimeråd og titulær statsminister, og i 1784 virkelig statsminister og medlem av statsrådet. De fleste av Struensees reformer ble omgjort, for eksempel ble trykkefriheten begrenset i 1773. Høegh-Guldberg gjorde meget for handelens vekst, og skolereformen (1775), loven om innfødsretten (1776) og utskiftningsloven (1781) betegnet fremskritt. Også hans virke for dansk språk og nasjonalitet hører til det positive ved hans styre. Noen sans for norsk nasjonalitet hadde han ikke.

Ved kronprins Frederiks (den senere Frederik 6) statskupp i 1784, da kronprinsen overtok styret, ble Høegh-Guldberg avsatt, og var deretter stiftamtmann i Århus til 1802.

Som historiker skrev Høeg-Guldberg blant annet en verdenshistorie i 3 bind (1768–1772), som ender ved år 404 fvt.