Otto Torell

Otto Torells barndom var i kystbyen Varberg i sørvest-Sverige. Faren var distriktlege og øyekirug, men han døde da Otto var liten, og en onkel overtok ansvaret for guttens utdannelse. Han ble tidlig interessert i marint dyreliv. 16 år gammel startet han på universitetet i Lund, hvor marinzoologen Sven Lovén (1809−1895) introduserte ham for den marine dyreverdenen på Sveriges vestkyst. Han fikk da forståelse for sammenhengen mellom fossile skjell og tidligere klimatiske forhold.

Lovén hadde allerede arbeidet med marinfauna i Nord-Norge (1836) og Svalbard (1837), og hans kjennskap til denne faunaen kom til nytte da han studerte fossilene i det sørlige Sverige. De indikerte at det sørlige området også hadde hatt et arktisk klima før i tiden. Lovén deler til dels med Torell betegnelsen «den svenske polarforskningens far».

Ut fra Lovéns studier og med sine egne i tillegg postulerte Torell en tidligere «istid» i Skandinavia, en teori som ikke var anerkjent på den tid. Dette ledet ham videre til å initiere vitenskapelig polarutforskning, i motsetning til ekspedisjoner uten et systematisk forskningsgrunnlag. Mange av teoriene fra andre forskere på den tiden var ikke basert på feltarbeid og praktisk kjennskap til isbreer og glasiologiske prosesser. Torell begynte å studere glasialgeologi i felten i Sveits i 1856. Etter at hans mor døde i 1857 og han fikk foreldrearven, kunne han fortsette studier i Skandinavia, Island (1857), Svalbard (1858) og Grønland (1859). Det gjorde at han fikk forståelse for prosesser forårsaket av isens erosjon og avleiring (som i dag hører til innenfor fagene kvartærgeologi/fysisk geografi) og kunne derved gjenkjenne rester etter tidligere landis avleiringer langt fra eksisterende landis.

Otto Torells feltarbeider var vesentlige for en ny forståelse av hvordan glasiologiske prosesser hadde formet landskapet i tidligere tider, mer spesifikt i pleistocen, som omfatter den siste istiden.

Ekspedisjonene i 1856−1859 var en forberedelse til en større, tverrfaglig ekspedisjon til Svalbard som fant sted i 1861. Det var en imponerende samling av vitenskapsmenn som ble med på de to skipene Aeolus og Magdalena, og både skipene og mennene er foreviget i dagens stedsnavn på Svalbard. Nordenskiöld (Adolf Erik), Lilliehöök (Gustaf Bertil), Blomstrand (Christian Vilhelm) og Dunér (Nils Christofer) er blant disse.

Til tross for vær- og ishindringer ble ekspedisjonen svært vellykket. Det var den første tverrfaglige polarekspedisjonen utført av profesjonelle vitenskapsmenn.

Torell hadde brukt mye av sin egen formue på ekspedisjonen, og han ble svært skuffet og fornærmet da han ikke ble invitert på den neste svenske svalbardekspedisjonen i 1864. Imidlertid ble han assisterende foreleser i zoologi og geologi ved Universitetet i Lund i 1860 og professor i 1866. Fra 1871 til 1897 var han sjef for Sveriges geologiske undersökning. Han drømte om nye arktiske ekspedisjoner, kanskje til Nordpolen eller Novaja Semlja, og han tenkte også på eventuelt å emigrere til England eller USA.

• ekspedisjoner i Arktis

• Liljequist, Gösta H. (1993): High Latitudes, A History of Swedish Polar Travels and Research, isbn 91-7886-102-0
• Norsk polarinstitutt (2003): The Place Names of Svalbard, isbn 82-7666-194-7