Otto Dibelius

Otto Dibelius var en tysk protestantisk kirkeleder.

Han studerte teologi i Berlin under Adolf von Harnack, ble dr. phil. i Gießen i 1902 og arbeidet som prest i Danzig (Gdansk) og i Lauenburg i Pommern fra 1910 til 1915. Deretter virket han som prest i Berlin inntil han ble valgt som generalsuperintendent over den prøyssiske kirken i Kurmark (områdene rundt Berlin) i 1925.

Dibelius hadde lite til overs for Weimarrepublikken. I 1926 utga han boken Das Jahrhundert der Kirche, der han tok avstand fra Novemberrevolusjonen og et statssystem som han mente ikke lenger var basert på kristne verdier. Samtidig så han i denne situasjonen nye muligheter for kirken som forsvarer av viktige moralske verdier.

I 1933 ble Dibelius avsatt fra sin stilling av nazistene. Dette skjedde til tross for at han ved flere anledninger hadde gitt uttrykk for sin støtte til den nasjonalsosialistiske bevegelsen. Han hadde også – slik det er kommet fram i nyere forskning – tydelig og gjentatte ganger gitt uttrykk for antijødiske holdninger, og eksplisitt erklært seg selv som antisemitt. Ikke desto mindre fikk han etter hvert flere viktige roller i den protestantiske kirkens organiserte motstand mot nazistene under krigen.

I 1945 var Dibelius med på utformingen av den tyske protestantiske kirkens formelle skyldbekjennelse (Stuttgarter Schuldbekenntnis). Samme år meldte han seg inn i det konservative partiet CDU, og tiltrådte som biskop i Berlin, et embete han ble sittende i fram til 1966. Fra 1949 til 1961 var han dessuten leder for EKD (Den Evangeliske Kirken i Tyskland).

Helt fra 1920-tallet av engasjerte han seg i økumenisk arbeid. Da Kirkenes Verdensråd ble stiftet i 1948, ble Dibelius valgt inn i rådets sentralkomité. Fra 1954 til 1960 var han en av presidentene for Kirkens Verdensråd.

I 1949 utga han boken Grenzen des Staates, der han kritiserte moderne statsdannelser både i Øst og Vest. Han anerkjente ikke den nye østtyske staten DDR som en legitim stat, og han tok til orde for at kristnes plikt til lydighet mot den verdslige øvrigheten ikke gjaldt overfor DDR.