Březina arbeidet som lærer i en liten by i Morava og skaffet seg omfattende kunnskaper i språk og filosofi. I 1895 slo han igjennom med sin første diktsamling, Tajemné dálky (I det lønndomsfulle fjerne, 1895), fulgt av Svítání na západě (Daggry i vest, 1896), Větry od pólů (Vinder fra polene, 1897), Stavitelé chrámu (Tempelbyggerne, 1899) og Ruce (Hendene, 1901).
Hver av de korte diktsamlingene er et skritt i en indre utvikling. Fra hverdagens triste ensomhet stiger dikter-jeget etter hvert mot klarhet over lidelsens og dødens mening, til en oppvåkning i det tidløse, og til ekstatiske visjoner av menneskehetens og jordens organiske fellesskap, mening og oppgave i en kosmisk sammenheng. Alle ting viser seg i sin mangfoldighet, alle mennesker som brødre. Inspirert særlig av indisk tenkning og kristen mystikk, uttaler Březina helt naturlig sin kjærlighet til livet i bilder fra moderne teknikk og naturvitenskap. Hans opprinnelig klassiske form, inspirert av Charles Baudelaire, løses opp i brede strømmer av frie vers som er beslektet med Walt Whitmans, for til sist å forene begge former, gjensidig beriket, i et hele.
Etter 1901 arbeidet Březina på en menneskehetens åndshistorie i form av prosalyriske essayer, som i sin helhet utkom først i 1989. Han avslo tilbudet om et professorat, men stod som sterk tsjekkisk kandidat til Nobelprisen. Hans innflytelse på samtidig tsjekkisk diktning og tenkning er meget stor.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.