Beskrivelse av oslofrokosten på en plansje som ble trykket på oppdrag fra Den norske nationalforening mot tuberkulosen
/Digitalt Museum.
Produksjon av oslofrokosten på Oslo kommunes kjøkken i Lakkegata 79 på slutten av 1940-tallet
/Digitalt Museum.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
elever spiser Oslofrokost
Elever ved Bekkelaget skole spiser oslofrokost rundt 1952
elever spiser Oslofrokost
Av /Digitalt Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Oslofrokosten var et gratis skolemåltid som ble innført i en del skoler i Oslo i 1929, og som fra 1935 var et tilbud til alle skoleelever i byen. Det var også enkelte andre kommuner som innførte systemet. Hensikten med oslofrokosten var å forbedre ernæringen for skolebarna og dermed forbedre helsen, og dessuten å gi dem gode kostholdsvaner. Måltidet bestod av melk, brød med pålegg og en frukt eller grønnsak.

Før oslofrokosten ble innført, hadde det vært et tilbud om middag til en del skolebarn.

I løpet av 1950-årene ble oslofrokosten debattert politisk, både ut fra økonomiske og praktiske hensyn. Fra 1963 ble det i stedet innført et system med felles bespisning i det store frikvarteret, der elevene hadde med matpakke hjemmefra, mens skolen holdt melk, frukt, grønnsaker og tran.

Sammensetning

Oslofrokosten bestod av opp til en halv liter melk, to små kneippkavringer eller knekkebrød med margarin og mysost, grovt kneippbrød med margarin og pålegg, for eksempel ost og torskeleverpostei, et halvt eple eller en halv appelsin (eller 100 gram gulrot eller kålrot), og en teskje tran daglig i vintermånedene. Kravene var at maten skulle inneholde rikelig med næring, tilføre kroppen «alle kjente vitaminer» og endelig «gi kjever og tenner et kraftig arbeid».

Måltidet ble servert i egne bespisningslokaler, populært kalt «Bessa». Et viktig poeng var å oppdra barna til gode spisevaner og god bordskikk, så det ble laget et reglement for gjennomføringen av måltidet. Det var viktig at det hersket ro og orden under måltidet. Barn som ble ferdige før andre, måtte ikke gå fra før alle hadde spist. Til selve måltidet skulle det beregnes minst 20 minutter for de mindre barna og minst 15 minutter for de større. Måltidet ble avsluttet med grønnsaker eller frukt, og da var det viktig at barna ble instruert om å tygge godt, både for å få god tannrensing og for at maten skulle fordøyes best mulig.

Bakgrunn

Fra 1880-årene hadde det blitt servert middag til skolebarn i Kristiania som en del av det filantropiske arbeidet. Frem til 1918 var dette et tilbud som bare gjaldt barn fra familier med dårlig råd, men under første verdenskrig ble det vedtatt at det skulle gjelde alle som ønsket det.

Oslos skolelegesjef Carl Schiøtz mente i 1921 at skolebespisningen burde endres, blant annet fordi mange barn fikk for mye mat når de spiste middag både på skolen og hjemme. Middagen ble også vurdert til å ikke være god nok når det gjaldt næringsinnholdet. Videre var det mange foreldre som holdt barna borte fra bespisningen fordi det ble oppfattet som veldedighet. Dessuten var det kjent at mange barn ikke fikk mat før de kom til skolen.

Carl Schiøtz mente at det ville være bedre å bytte ut middagen med et felles frokostmåltid på skolen. Han ønsket å gi skolebarna et kraftig måltid som ga dem en tredel av det daglige kaloribehovet og på et tidspunkt som ga dem noe å gå på utover skoledagen. Dette måltidet måtte være rikt på vitaminer og mineraler, og det måtte gi kjever og tenner kraftig arbeid.

Ny kunnskap om vitaminer og deres betydning var viktig for sammensetningen av det nye frokostmåltidet. De fleste vitaminer ble identifisert mellom 1920 og 1940. Schiøtz' skolefrokost var satt sammen ut fra vitenskapelige kriterier for næringsrik mat med mye vitaminer og mineraler. For å sikre vitaminbehovet bestod ikke måltidet bare av brød og melk, men også av rå gulrot og/eller appelsin.

Andre deler av landet

Her blir sigdalsfrokosten demonstrert for lærere og elever ved Kringstad skole (senere Prestfoss skole) i Sigdal, ca. 1935. Maten skulle spises først, og derfor står melkeflaskene foreløpig urørt.
/Sigdal Museum.

Det var få kommuner utenom Oslo som innførte oslofrokosten, både fordi få skoler hadde spisesaler, og fordi lokale mattradisjoner gjorde oslomenyen vanskeligere. Flere steder ble løsningen bespisning i klasserommet midt på dagen. En del av melken ble servert i havresuppe, kavringene ble byttet ut med flatbrød og kneippbrødet med brød av erter, rug og poteter, eller annet grovbrød. Skolekretsens innbyggere bidro med matvarer og pengestøtte.

I 1935 innførte distriktslege Olav L. Lien i Sigdal skolebespisning med mat brakt med hjemmefra. Hjemmene fikk brødoppskrifter og ble oppfordret til å sende med barna både melk, brødmat, gulrot, eple eller appelsin. Det var særlig karies (tannråte) som var bakgrunnen for å innføre sigdalsfrokosten. Sukkerforbruket var økende, og tannsykdommer, først og fremst karies, var på fremmarsj og begynte å bli et alvorlig helseproblem blant skolebarn.

Lien hadde gjennomført en undersøkelse av skolebarns tannhelse og kosthold, og kom frem til at noe måtte gjøres. Undersøkelsen viste at minst 96 prosent av barna hadde hull i tennene og 15–20 prosent av dem var undervektige. 13 prosent av barna drakk ikke melk, 64 prosent drakk kaffe, mer enn en tredel spiste fint brød, bare halvparten spiste frukt og grønnsaker daglig, og pålegget var stort sett sirup.

Mange av bygdekommunene hadde dårlig råd i mellomkrigstiden, og det var ikke mulig, hverken praktisk eller økonomisk, å innføre Oslo-opplegget med offentlig bespisning. Løsningen ble et samarbeid med hjemmene. I 1936 skrev Lien en artikkel om eksperimentet i Sigdal med medbragt matpakke med grovbrød og knekkebrød samt utlevering av gulrot. Tiltaket var vellykket – alle barna hadde hatt med seg forskriftsmessig matpakke. Foreldrene var interessert og gjorde sitt beste. Kjøpmennene i bygda fikk økt salg av grovbrød og knekkebrød. Gulroten hadde kommet til akt og ære.

Etterkrigstiden

Under andre verdenskrig forsvant den kommunale skolebespisningen de fleste steder, men i Oslo startet den igjen i 1948 etter Schiøtz’ prinsipper. I 1951 gjennomførte Statens ernæringsråd en kartlegging som viste at 44 prosent av bybarna i Norge og bare 5 prosent av bygdebarna fikk oslofrokosten. Det ble satt i gang en kampanje, særlig rettet mot landkommunene, som gikk inn for Sigdals-systemet. I 1958 spiste 20 prosent av barna ved landets folkeskoler sigdalsmåltid.

Utover 50-årene ble den opprinnelige oslofrokosten mindre og mindre brukt, til fordel for Sigdals-systemet, der hjemmene ble brakt inn som aktive parter i saken. Nå skulle ikke lenger myndighetene erstatte manglende evne og kyndighet i hjemmene, men i stedet skulle hjemmene brukes som aktive deltakere i et storstilt opplysnings- og holdningsarbeid.

På slutten av 1950-tallet var det sterk politisk debatt om skolematordningen i Oslo. De borgerlige partiene argumenterte for at hjemmene burde kunne sørge for at barna fikk mat også på skolen, og at det var en mistillit til hjemmene å arrangere offentlig skolebespisning. De sosialistiske partiene var på sin side opptatt av å forsvare oslofrokosten som et universelt velferdstiltak.

Sigdalsfrokosten ble innført som en prøveordning ved noen Osloskoler i 1955. Skolene holdt melk, tran, frukt og grønnsaker, mens brødmaten ble tatt med hjemmefra. I 1959 ble det vedtatt at Oslofrokosten skulle opprettholdes, blant annet fordi lærerne krevde kompensasjon for tilsyn i klasserommene under bespisningen.

Fra høsten 1963 ble sigdalsfrokosten innført i Oslo. Måltidet bygget på oslofrokostens prinsipper, men ble spist i det store frikvarteret som formiddagsmat. Denne ordningen gjaldt for barneskolene frem til mars 1980.

Etter 1980

Matpakke hjemmefra er fremdeles den vanligste skolematen for de fleste norske elever. Mange av dem kjøper melk på skolen gjennom en skolemelkordning.

/Opplysningskontoret for brød og korn.

Matpakke hjemmefra har vært det klart vanligste siden felles skolebespisning ble avskaffet, og slik er det fremdeles. Undersøkelser gjennomført etter 2000 viser at medbrakt matpakke med brødskiver og frukt/grønnsak er noe de aller fleste skoleelever spiser så godt som hver dag. De aller fleste drikker vann til måltidet.

Mange skoler har abonnementsordning på melk og frukt. Det er i all hovedsak de yngste skolebarna som benytter seg av slike ordninger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bugge, A.B. 2019. Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere. Mat og spisevaner i Norge fra 1500-tallet til vår tid. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
  • Bugge, A.B. 2007. Ungdoms skolematvaner. Refleksjon, reaksjon eller interaksjon. SIFO-rapport nr. 4-2007.
  • Haavet, I,E. 1996. Maten på bordet. 50 år med Statens ernæringsråd. Oslo: Statens ernæringsråd.
  • Lyngø, I.J. 1998. “The Oslo Breakfast” – An optimal diet in one meal. On the scientification of everyday life as exemplified by food. Ethnologica Scandinavia 28.
  • Lyngø, I.J. 2003. Vitaminer! Kultur og vitenskap i mellomkrigstidens kostholdspropaganda. Doktoravhandling ved Det historisk-filosofisk fakultet. Oslo: Universitetet i Oslo (UiO).
  • Mørch, A. 1965. Sigdal og Eggedal. Bind V. Bygdehistorie. Drammen: Historielag Sigdal og Eggedal.
  • Rustung, E. 1939. Vår daglige kost. Oslo: Universitetets hygieniske institutt.
  • Schiøtz, C. 1926. Om en fullstendig omlegning av skolebespisningen i Oslo. Oslo: Norsk Forening for Motarbeidelse av Tannsygdommer.
  • Skuland, S. og G. Roos. 2020. Skolemat eller matpakke? I SIFO-rapport nr. 13-2020.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg