Oslos geologi og landformer

Dette består hovedsakelig av harde gneiser med en tydelig nord–sør strøkretning, trolig som resultat av sammenfoldning for mer enn 1000 mill. år siden. Strøkretningen reflekteres f.eks. i at vassdragene i Østmarka i hovedsak er orientert nord–sør, med lange skrenter og åsrygger imellom. Grunnfjellsområdet strekker seg vestover mot østbredden av Bunnefjorden, der det er en forkastning, og mot Groruddalen i nord.

Disse består av kalkstein, sandig skifer og leirskifer avsatt i havet for om lag 542–416 millioner år siden. Disse relativt bløte bergartene danner i dag det lavestliggende terrenget i Oslogryta og bunnen under det nærmeste fjordområdet. Alunskiferen, som gir dårlig byggegrunn, er avsatt i kambrium. Avsetningene ble foldet for cirka 400 millioner år siden, og strukturen i dette foldemønsteret kan man se i dagens topografi som en tydelig strøkretning nordøst–sørvest, med kalksteinen som rette rygger mellom forsenkninger skavet ut i de bløtere skifrene. Strøkretningen kan blant annet lett sees i utformingen av øyer og skjær i fjorden. Malmøya i Bunnefjorden er særlig kjent for sine enestående fossiler fra silurtiden.

I perm var det sterk vulkansk virksomhet i det som nå er Oslos nordlige deler. Siden er mye av lavaen som ble avsatt på overflaten, slitt vekk, og den berggrunnen vi i dag observerer i kollene i bl.a. Nordmarka, består av dypbergarter som størknet dypt nede i jordskorpen (se bl.a. nordmarkitt). I disse områdene finnes også Oslos høyest beliggende områder, høyest når Kirkeberget nord for Sandungen i Nordmarka (629 moh.). Da dypbergartene kom på plass som varme smelter, varmet de opp berggrunnen omkring, og spesielt kambrosilurbergartene ble omdannet til flintaktig hornfels nær kontakten.

Smelter som størknet i spalter på vei til overflaten, sees som tallrike eruptivganger. Noen av disse er motstandskraftige mot erosjon og reiser seg i terrenget, for eksempel i Ullernåsen–Husebyåsen, der det er hundrevis av gabbroide ganger, og ryggen fra Vinderen over Gaustad, der det er én tykk rombeporfyr-gang. Andre er oppsprukket og markert som trange gjel eller sprekkedaler. I forbindelse med vulkanismen i permtiden sank det inn store sylinderformede blokker, som nå er kjennetegnet ved ringformige strukturer, for eksempel Bærum–Sørkedalkalderaen og Nittedalskalderaen.

Langs linjer med senere oppbrytning av berggrunnen (forkastninger) finner man også skrenter og søkk. Dette er utbredt i Østmarka, for eksempel langs Lutvann, der man høsten 1997 fikk vannlekkasje under tunnelarbeidet i Romeriksporten på Gardermobanen. Det er også utbredt i skrenten langs østsiden av Bunnefjorden og på andre steder der de nå bare viser seg som rettlinjede sprekkedaler, som Sørkedalen, Langlia, Styggedalen og dalen langs Skjærsjøen til Bjørnholt.

De massene som finnes i Oslo er dels bunnmorene avsatt under siste istid i de høyereliggende strøk (over 210–221 moh.). Løsmassene i de lavereliggende områder er hovedsakelig marine avsetninger, leire, sand og grus avsatt under vann fra den tid da havet dekket Oslogryta, for knapt 10 000 år siden. Høyeste marine grense, 221 moh., er registrert i Skådalen. Praktisk talt hele berggrunnen i det bymessig bebygde området er dekket av disse marine avsetningene.

Særlig i sentrum er det mektige leirlag som skaper problemer for byggevirksomheten. I Groruddalen har bekker og elver skåret seg dypt gjennom disse leirmassene. Da isen trakk seg tilbake fra Oslogryta, gjorde den opphold og avsatte morener og sandmasser ved isfronten. De store vannene i utkanten av byggesonen i nord, Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet, er demt opp av slike morener avsatt foran brekanten ved midlertidige stans i isens nedsmelting.

Blant annet i de seigere dypbergartene i nordre del av Oslogryta, i Nordmarka og på overflaten av eruptivganger, sees spor etter isens virksomhet: skuringsstriper, sigdmerker og rundsva. Rundsvaene er lave, strømlinjeformede knauser med jevne, glatte sider mot den retningen isen kom fra og tvert avkuttet kant nedstrøms. Jettegryter som nå ligger langt unna elver og strandkant, for eksempel en storslått, 13 m dyp jettegryte på Bekkelaget, viser også til forhold under istiden eller tiden like etter.

• Oslo
• geologi