Oslo (bybeskrivelse)

Mye av Oslos hovedstadspreg er lokalisert til Oslo sentrum. Akershus slott og festning, som ble påbegynt i perioden 1299 – 1304 har hatt stor historisk betydning. I begge ender av Karl Johans gate – mellom Slottet og Oslo S – ligger monumentale bygg. På veien fra Slottet i nordvest passerer man de gamle universitetsbygningene, Nationaltheatret, Stortingsbygningen og Oslo domkirke. I sør ender gaten i den gamle østbanestasjonens storstilte jernbanehall, nå omgjort til butikksenter. Symbolsk har Karl Johans gate spilt en viktig rolle etter 1814, fra Henrik Wergelands 17. mai og Torgslaget (1829) til Bjørnstjerne Bjørnsons nasjonale taler eller Henrik Ibsens daglige vandringer fra Arbins gate til Grand Café. Karl Johans gate var stedet for nazistenes parademarsj 9. april 1940, og Kong Haakon 7s triumfferd 7. juni 1945. Gaten er midtpunktet for barnetogenes feiring av 17. mai hvert år.

Av nasjonal interesse i dette området er først og fremst museene på Bygdøy og Frognerparken med Vigelands skulpturer i vest, Universitetets naturhistoriske museer og Munchmuseet på Tøyen i øst, som blir avløst av nybygget i Bjørvika 2019. I 1980- og 1990-årene ble det foretatt betydelige utvidelser av Regjeringskvartalet frem til terroranslaget i 2011, i tillegg kom utbyggingen av Aker Brygge, Norges Bank, Oslo Sentralstasjon, fornyelsen av Karl Johan-kvartalene med Det Norske Teatret, den omfattende utbyggingen i Vaterland med blant annet Oslo Spektrum og Oslo Plaza hotell, byens høyeste bygning. I 1990-årene ble Ring 1 rundt bysenteret fullført og en utvidelse av jernbanekapasiteten gjennomført (flytogterminal på Oslo S, utvidelse av Nationaltheatret stasjon). Bebyggelsen innenfor bygrensen før 1948 er hovedsakelig fra 1800-tallet, samt noe fra mellomkrigstiden. I de første 30 år etter krigen og byutvidelsen var sentrum og indre by en forsømt bydel med mange gamle hus i forfall. Etter 1976 har det gradvis skjedd en oppblomstring, og etter 1980 har fornyelsen vært betydelig, både når det gjelder bolig- og næringsbygg. Den kommunalt initierte byfornyelsen, som begynte på Grünerløkka i 1976, har etter hvert fått stort omfang og har også utløst en omfattende privat byfornyelse. Størst har utbyggingen vært i bydelene Gamle Oslo og Grünerløkka. Et nytt trekk ved fornyelsen etter 1990 er at mange av de tradisjonelle næringsområdene er omdannet til boligområder. Bydelene Gamle Oslo og Grünerløkka har opplevd den største befolkningsveksten med utbyggingene i Bjørvika/Sørenga og på Ensjø og Hasle. Grünerløkka bydel ble i 2018 byens største i folketall, frem til 2018 hadde Frogner bydel flest innbyggere.

En renere Akerselv og nye gangveier har gitt nytt liv til denne delen av byen. Det ble også gjennomført en omfattende opprustning i Gamlebyen i forbindelse med byens 1000-årsjubileum i 2000, blant annet med gjenskaping av middelalderens strandlinje ved Alnaelvas opprinnelige utløp.

Dette området utgjøres av det gamle Vestre Aker/Ullern. Strøket er preget av villabebyggelse som stadig fortettes med nye småhus i hagene. Det er bygd atskillig større blokkbebyggelse, særlig etter 1970. Ullernåsen, Bjørnsletta og Åsjordet har blant annet terrassehus (Selvaag); det samme gjelder Holmenkollåsens vestside. På Skøyen Vest og Hoff-Smestad er det reist nye boligblokker i stort omfang (OBOS). Hovseter (bygd i 1970-årene) nær Røabanen kan karakteriseres som drabantby i likhet med dem i øst.

Av kjente steder med nasjonal betydning er Holmenkollanleggene viktigst. I ytre by vest er videre samlet helseinstitusjoner som Radiumhospitalet på Montebello, Rikshospitalet på Gaustad og Gaustad psykiatriske sykehus. Universitetsområdet på Blindern er under stadig utvidelse oppover i Gaustadbekkdalen. Norges idrettshøgskole og Riksarkivet ligger ved Sognsvann. Ullevaal Stadion, Norges største fotballarena, åpnet 1926 og ble utvidet i 1990-årene. Norsk Teknisk Museum ligger på Kjelsås lengst nord i byen, i et tradisjonelt industriområde.

Ytre by øst og sør omfatter strøkene øst for Ring 3 (Groruddalen) og sør for Alnas dalføre, det vil si sør for Ekebergskrenten. Størstedelen av dette området var jordbruksland inntil 1950, da den store drabantbyutbyggingen startet. I skråningen mellom Nordstrandplatået og fjorden ble det allerede før første verdenskrig bygd småhus rundt stasjonene på Østfoldbanen, blant annet Ljan og Bekkelaget stasjoner. Etter Ekebergbanens åpning i 1917 spredte bebyggelsen seg ut over hele platået. Tilsvarende utvikling hadde man på Grefsen-Kjelsås (Gjøvikbanen 1902 og Kjelsåsbanen 1934) og i enkelte spredte områder på Oppsal, Høyenhall og Hellerud (Østensjøbanen 1926), Grorud og Høybråten (stasjoner på Hovedbanen). På samme måte som i vest foregår det en stadig fortetning av boliger i villahagene og på ubebygde tomter.

Havna ligger fra bysenteret og østover til Ormsundet i bydel Nordstrand. Utenfor havna ligger flere øyer med fritidsbebyggelse og friarealer som er mye benyttet om sommeren. Disse hører administrativt til bydel Gamle Oslo. Utviklingen av båttrafikken med større båter og containertrafikk har ført til havneutvidelser sørover mot Bekkelaget. Landarealet i havneområdet utgjør 1234 daa. Den totale kailengden er 8,9 km.

Oslo deler av Oslomarka, særlig Østmarka, Lillomarka og Nordmarka, benyttes til friluftsliv både sommer og vinter. Det har vært et visst press fra utbyggingsinteresser mot markagrensen, og det har også vært interessemotsetninger mellom friluftslivet og moderne skogbruksdrift som ønsker flatehugst og flere bilveier. Det bor om lag 1600 innbyggere i Marka, en del med arbeid i jord- og skogbruk. Av innbyggerne bodde 588 i Sørkedalen, 592 i Maridalen med Movatn, 110 i «det egentlige Nordmarka», 242 i Lillomarka med Solemskogen og endelig 82 i Østmarka.

I Oslo går skillet øst–vest tradisjonelt i Akerselva, eller mer presist noe vest for denne, langs Uelands gate. Dette mønsteret er historisk betinget og har fire hovedelementer: 1) Utviklingen av industrien langs begge sider av Akerselva og boligene i tilknytning til denne, 2) Byggingen av Slottet og den følgende utbyggingen av boligområder for «de bedrestilte» omkring og ikke minst vest for dette, 3) Utviklingen av skinnegående kommunikasjoner som i vest kom tidligere og ble mer omfattende enn i øst; på denne måten ble det tidlig åpnet for en betydelig utbygging av småhusområder i særlig de vestre delene av det tidligere Aker og 4) Den sterke utbyggingen av drabantbyer etter krigen i øst og sør. Det var her det var størst tilgang på utbyggingsarealer, i praksis tidligere landbruksarealer; slike arealer var i vest i stor grad utbygget alt før krigen. Drabantbyene måtte av mange grunner bli relativt tette, stedvis med atskillig høyhusbebyggelse, og dette skyldtes både hensynet til prisen på de nye boligene og ønsket om en rask ferdigstillelse.

• Oslo
• by
• by – historie
• friluftsliv