Oscar Tybring

Etter examen artium som privatist i 1864 og anneneksamen i 1866 begynte Tybring på medisinstudiet ved universitetet i Christiania, men måtte avbryte allerede i 1869 på grunn av sykdom. En hardnakket isjias gjorde det umulig for ham å gjenoppta studiene før 1874. Han kunne derfor først avlegge medisinsk embetseksamen i 1880, 33 år gammel.

Under siste del av studietiden og i årene like etter eksamen gjorde han kandidattjeneste ved hudavdelingen, fødselsstiftelsen, medisinsk avdeling B og kirurgisk avdeling A ved Rikshospitalet. I sitt videre yrkesliv som lege tjenestegjorde han i flere perioder som konstituert marinelege og som kompanikirurg. Fra 1883 bodde han i Drøbak og kombinerte militærlegearbeidet på Oscarsborg med stillingen som kommunelege. I 1884 var han emigrantlege på skip i fart på Nord-Amerika og også koleralege og assistent hos stadsfysikus i Bergen.

Tybring slo seg ned i Son i 1885, var kommunelege og helserådsordfører der, men flyttet allerede i 1887 til Tjøme, der han drev privat legepraksis i noen år, før han flyttet videre til Mandal. Han hadde imidlertid tiltakende helseproblemer og bodde sine siste år i Kristiania, der han døde av nyresykdom i 1895.

I 1880- og 1890-årene drev Tybring en utstrakt publisistvirksomhet, blant annet som skribent i Aftenposten og Morgenbladet og som skjønnlitterær forfatter. Han oversatte en lang rekke artikler og bøker. Hans fagmedisinske forfatterskap dreide seg mest om temaer som hadde med marinen, sjøen og sjøfarten å gjøre.

Høsten 1882 hadde han en skjellsettende opplevelse: Han fikk se et fartøy som var strandet under nattens storm, men hele mannskapet var borte. Dette gav støtet til den tanken som han viet resten av sitt liv til, opprettelsen av en sjøredningstjeneste i form av et privat redningsselskap. Hans interesse for sjøen og sjøens folk var sterk. Allerede i 1880, etter noen sommermåneder i sin første marinelegestilling, hadde han blant annet dratt på studiereise til utenlandske marinestasjoner, og i 1889 var han på studiereise til sjøredningsstasjoner i utlandet.

De første årene gikk det imidlertid tungt med å få tilslutning til tanken om et redningsselskap, på tross av at forlisene med tap av menneskeliv, især i fiskerflåten, var skremmende hyppige. Først i 1887, da han fikk båtkonstruktøren Colin Archer og daværende kommandør, senere kontreadmiral Johan Koren interessert, og etter mange forlis vinteren 1888–1889 ble det dannet en komité i Kristiania for opprettelse av et redningsselskap, etter hvert med Archer og Tybring som komitémedlemmer. I 1890 ble det sendt ut opprop om medlemskap og økonomiske bidrag. Tybring reiste også ut på foredragsturne og agiterte for saken. Arbeidet gikk bra, og i 1891 kunne det nye Redningsselskapet holde sin konstituerende generalforsamling og var dermed etablert.

På dette tidspunkt var Tybring mye syk, og han kunne ikke delta særlig aktivt i arbeidet mer. Men innen sin død i 1895 rakk han å oppleve at selskapet han hadde tatt initiativet til, var blitt en stor suksess, ikke minst gjennom noen dramatiske, men vellykkede redningsaksjoner i 1894. Samme år som han døde, ble en redningsskøyte oppkalt etter ham. Skøyta, som er en av fire gjenværende skøyter fra Colin Archers hånd, ble restaurert til selskapets 100-årsjubileum i 1991. Redningsskøyta Oscar Tybring IV ble sjøsatt som R/S Ivar H. Bentzen i 1988 og fikk sitt nåværende navn i 1996.

• Redningsselskapet
• redningsskøyte
• skipsulykker

• Hagen, C. B. van der: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 17, 1975
• Larsen, Øivind: biografi i Norges Leger, bind 5, 1996
• Larsen, Øivind: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Sørensen, G.: Norsk selskab til skibbrudnes redning gjennem fem og tyve aar, 1916