Orléans hertug av, fransk adelstittel som siden 1300-tallet har vært båret av forskjellige grener av det franske kongehus. Blant hertugene var følgende:

Ludvig 1, 1372–1407, av huset Valois, yngste sønn av kong Karl 5; regjerte Frankrike etter at hans eldre bror, Karl 6, ble alvorlig psykisk syk (1392). Ludvig ble myrdet i Paris.

Karl 2, 1391–1465, av huset Valois, sønn av Ludvig 1; ledet de franske styrker i slaget ved Azincourt 1415 mot burgundere og engelskmenn, satt fanget i England 1415–40; skrev flere hundre franske dikt, mest ballader og rondeller. Regnes som den siste representant for fransk middelalderpoesi. Hans sønn ble konge i Frankrike (Ludvig 12).

Gaston, 1608–60, av huset Bourbon, sønn av kong Henrik 4; fikk hertugtittelen av sin bror, Ludvig 13. Gaston er kjent fra flere sammensvergelser, bl.a. mot broren og kardinal Richelieu. Kom 1643 med i formynderregjeringen for sin nevø Ludvig 14, men støttet Fronden mot Mazarin og ble landsforvist 1652. – Ludvig 14 gav hertugtittelen til sin yngre bror Filip (1).

Ludvig Filip Josef, 1747–93, se Filip, hertug av Orléans (Louis Philippe).

Ludvig Filip, 1773–1850, konge av Frankrike 1830–48; se Ludvig Filip, fransk konge.

Filip, fr. Louis-Philippe-Robert, 1869–1926, av huset Orléans, sønnesønns sønn av kong Ludvig Filip. Hans far, greven av Paris, var orléanistenes tronpretendent etter Ludvig Filips død. I 1872 gav nasjonalforsamlingen tilbake det orléanske familiegods som Napoleon 3 hadde konfiskert, men 1886 ble både far og sønn landsforvist. Filip ble etter farens død tronpretendent både for orléanister og legitimister. Han deltok i ekspedisjoner til Øst-Grønland og Svalbard 1905 og til Jan Mayen 1909.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.