Orléans hertug av, fransk adelstittel som siden 1300-tallet har vært båret av forskjellige grener av det franske kongehus. Blant hertugene var følgende:

Ludvig 1, 1372–1407, av huset Valois, yngste sønn av kong Karl 5; regjerte Frankrike etter at hans eldre bror, Karl 6, ble alvorlig psykisk syk (1392). Ludvig ble myrdet i Paris.

Karl 2, 1391–1465, av huset Valois, sønn av Ludvig 1; ledet de franske styrker i slaget ved Azincourt 1415 mot burgundere og engelskmenn, satt fanget i England 1415–40; skrev flere hundre franske dikt, mest ballader og rondeller. Regnes som den siste representant for fransk middelalderpoesi. Hans sønn ble konge i Frankrike (Ludvig 12).

Gaston, 1608–60, av huset Bourbon, sønn av kong Henrik 4; fikk hertugtittelen av sin bror, Ludvig 13. Gaston er kjent fra flere sammensvergelser, bl.a. mot broren og kardinal Richelieu. Kom 1643 med i formynderregjeringen for sin nevø Ludvig 14, men støttet Fronden mot Mazarin og ble landsforvist 1652. – Ludvig 14 gav hertugtittelen til sin yngre bror Filip (1).

Ludvig Filip Josef, 1747–93, se Filip, hertug av Orléans (Louis Philippe).

Ludvig Filip, 1773–1850, konge av Frankrike 1830–48; se Ludvig Filip, fransk konge.

Filip, fr. Louis-Philippe-Robert, 1869–1926, av huset Orléans, sønnesønns sønn av kong Ludvig Filip. Hans far, greven av Paris, var orléanistenes tronpretendent etter Ludvig Filips død. I 1872 gav nasjonalforsamlingen tilbake det orléanske familiegods som Napoleon 3 hadde konfiskert, men 1886 ble både far og sønn landsforvist. Filip ble etter farens død tronpretendent både for orléanister og legitimister. Han deltok i ekspedisjoner til Øst-Grønland og Svalbard 1905 og til Jan Mayen 1909.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.