Opprøret i Tunisia 2010–11, folkelig, ikke-voldelig opprør rettet mot det sittende regime i Tunisia, fra desember 2010, også kjent som Sjasmin-revolusjonen.

Det var dette opprøret som 17. desember 2010 innledet Den arabiske våren. Det var rettet mot det sittende regimet, ledet av president Zine el-Abidine Ben Ali, med krav om demokratiske reformer. Oppørerne krevde også at presidenten måtte gå av – hvilket han gjorde 14. januar 2011.

Opprøret i Tunisia brøt ut som reaksjon på en hendelse i byen Sidi Bouzid, sentralt i landet. Der satte en ung gateselger av frukt og grønnsaker, Mohamed Bouazizi, fyr på seg selv, etter å ha blitt forulempet av en politikvinne, 17. desember 2010. Bouazizi døde av skadene 4. januar 2011.

Hendelsen Sidi Bouzid førte til protester fra påfølgende dag – først lokalt, deretter andre steder, blant annet i Sfax, Sousse, Monastir og Gafsa, i tillegg til hovedstaden Tunis. Politiets brutalitet overfor de ikkevoldelige demonstrantene bidro til at opprøret tiltok i styrke. Flere demonstranter ble drept, enda flere såret, de første dagene. En senere nedsatt nasjonal undersøkelseskommisjon kom fram til at 132 mennesker ble drept og 1452 såret fra opprøret startet 17. desember 2010 og fram til presidenten gikk av, 14. januar 2011. Andre kilder har oppgitt over tre hundre døde.

President Ben Ali beskyldte først opprørerne for å være ekstremister og leiesoldater, og truet med represalier. Drevet på defensiven av det tiltagende opprøret kom han deretter med enkelte imøtekommelser i et forsøk på å dempe uroen. Han fjernet innenriksminister Rafik Belhaj Kacem, men gjorde det klart at han selv ville fortsette. Skoler og universiteter ble stengt i forsøk på å begrense opprøret.

13. januar bekjentgjorde presidenten at han ikke ville stille til nyvalg i 2014 – som ett av flere tiltak for å imøtekomme opprørerne. Han lovet også å lempe på restriksjoner mot internettbruk, redusere matvarepriser, skape nye arbeidsplasser samt at politiet ikke ville bruke skarp ammunisjon mot demonstranter annet enn i selvforsvar.

Protestene tiltok, og 14. januar ble unntakstilstand innført, med forbud mot folkeansamlinger, samtidig som regjeringen ble oppløst og nyvalg lovet innen et halvår. Heller ikke disse imøtekommelsene tilfredsstilte den voksende motstanden, som ikke minst var rettet mot presidenten selv. Senere samme dag, 14. januar 2011, valgte han å gå av og dro i eksil. Ben Ali søkte tilhold i Saudi-Arabia, etter 23 år ved makten i Tunisia. En avgjørende faktor som bidro til at han hastig rømte landet, var at Hæren stilte seg bak opprørerne – og mot sikkerhetsstyrkene lojale til presidenten. Det kom til skuddveksling mellom de to militære styrkene.

Statsminister Mohamed Ghannouchi tok over makten, for 15. januar å bli erstattet som fungerende statssjef av parlamentspresident Fouad Mebazaa. Begge disse var medlemmer av det dominerende parti som også den avsatte presidenten tilhørte: Rassemblement constitutionel démocratique (RCD). Opprøret fortsatte, og var blant annet rettet mot RCD og mot at medlemmer av dette partiet fikk sentrale posisjoner i den nye overgangsregjeringen etablert av Ghannouchi 17. januar.

I denne fikk også opposisjonen plass; flere av disse gikk deretter av, i protest mot deltakelsen fra medlemmer av den tidligere RCD-regjeringen. Opprørerne krevde også at RCD skulle oppløses, hvilket skjedde 9. mars. I en regjeringsendring 27. januar ble alle RCD-medlemmer fjernet, men statsminister Ghannouchi ble selv sittende til 27. februar. Da overtok Beji Caid-Essebsi som statsminister. Forut for dette var nye demonstrasjoner rettet mot regjeringen, med krav om innføring av parlamentarisk styre, og at Ghannouchi skulle gå av. De 24 regionguvernørene ble fjernet og erstattet i februar.

Den avsatte president Ben Ali ble i juni 2011 stilt for retten in absentia og dømt til 35 års fengsel for tyveri av statens eiendom; han ble deretter dømt til livsvarig fengsel for delaktighet i mord på demonstranter. Flere andre ble også dømt for drap.

USAs tidligere president George W. Bush i møte med Zine Al-Abidine Ben Ali i 2004. Ben Ali ble tvunget til å forlate Tunisia etter opprøret i 2011, og ble dømt in absentia til 35 års fengsel for tyveri fra staten. Foto: Paul Morse, The White House. Tilgjengelig som offentlig eiendom (public domain).

. fri

Aksjonen til gateselgeren Mohamed Bouazizi var gnisten som tente opprøret i Tunisia – og Den arabiske våren. Men årsakene til opprøret var dyptgripende; politiske, økonomiske og sosiale.

Opprøret rettet seg direkte mot president Ben Ali, hans familie og det sittende regimet. Kravene dreide seg vesentlig om at presidenten og regimet måtte gå av og en demokratisering finne sted. Familien til presidenten – og framfor alt hans frue, Leila Trabelsi – var en særlig skyteskive, idet den hadde tilegnet seg store rikdommer gjennom korrupsjon og nepotisme, muliggjort gjennom liberalisering av økonomien, med privatisering av tidligere statlig virksomhet og tildeling av lisenser for forretningsdrift.

Dette skjedde i en periode hvor Tunisia opplevde betydelig økonomisk vekst, samtidig som de sosiale skillene økte. En særlig viktig årsak til den sosiale og politiske misnøyen var den høye arbeidsledigheten, spesielt blant ungdom – hvor over en tredel var uten arbeid. Misnøyen hadde også grobunn i forholdene på boligmarkedet og i helsevesenet samt høye matvarepriser; et ineffektivt byråkrati ble også kritisert.

Selv om Tunisia ble framholdt som ett av de mest både sekulære og liberale land i den arabiske verden, var det ikke full politisk frihet. Politisk opposisjon ble undertrykt, og islamistiske partier forbudt. Tidligere opptøyer var blitt slått ned, og deltakere fengslet.

Det tunisiske opprøret var spontant, samtidig som det bygde på tidligere aksjoner mot regimet, blant annet flere streiker – og en oppbygd motstand mot regimet. Ungdom spilte en viktig rolle i å mobilisere til deltakelse, ikke minst ved bruk av sosiale medier. Blant annet bidro bloggere til å spre informasjon om hendelsene, noe som medførte forsøk fra regimets side på å begrense adgangen til internett, og til arrestasjon av unge aktivister. Også den arabiske tv-kanalen al-Jazeeras løpende dekning av opprøret er tillagt vekt, spesielt for å gjøre utenverdenen oppmerksom på hva som skjedde i Tunis, hvilket bidro til den internasjonale fordømmelsen av regimet og dets håndtering av opprøret.

Mer enn i andre land hvor opprør brøt ut under Den arabiske våren, hadde Tunisia et forholdsvis bredt godt organisert sivilsamfunn, blant annet med politiske partier og fagforbund – selv om det ikke var full organisasjonsfrihet. Partiene forholdt seg i hovedsak passiv til opprøret. Derimot spilte fagbevegelsen, og særlig landsorganisasjonen Union générale des travailleurs tunisiens (UGTT) en sentral rolle ved å mobilisere sine medlemmer utover landet, og bidro derved til å gi opprøret en nasjonal forankring.

Denne mobiliseringen knyttet også de sosiale og politiske kravene sammen, og forsterket mobiliseringen. Blant organiserte yrkesgrupper spilte særlig advokatene en sentral rolle, og deltok i demonstrasjoner og streiker. Også politiet deltok etter hvert i protestene, med klager over dårlig lønn og beskyldninger om ansvar for overgrep under Ben Alis regime.

I den legaliserte opposisjonen spilte  Tajdid-bevegelsen, med utspring i det tidligere tunisiske kommunistpartiet, en sentral rolle. Det samme gjorde det sentrumsradikale Parti démocratique progressiste (PDP) og det sosialdemokratiske Forum démocratique pour le travail et les libertés (FDTL). Den illegale opposisjonen fikk gradvis mer innflytelse etter hvert som opprøret spredte seg, herunder islamistbevegelsen An-Nahda, som ideologisk er inspirert av Det muslimske brorskap. An-Nahda var imidlertid svekket som følge av langvarig forfølgelse, og var lenge offisielt lite synlig. Regjeringspartiet RCD ble handlingslammet, og maktet ikke å samle medlemmer til noen form for motmarkering.

Tunisias væpnede styrker forholdt seg profesjonelt lojale til staten, og ikke til presidenten, noe som også bidro til regimets fall. Hærsjefen, Rachid Ammar, nektet å iverksette ordrer om å sette sine styrker inn mot demonstrantene, og uttrykte at han ville forsvare revolusjonen.

Som svar opprørernes krav om demokratisering, bekjentgjorde den fungerende presidenten i mars nyvalg på en grunnlovgivende forsamling, som ble avholdt 23. oktober 2011. Dens hovedoppgave var å utarbeide en ny grunnlov forut for valg på president og parlament i 2013.

Regimeskiftet, bekreftet gjennom valget, var det fremste og mest tydelige utfall av Sjasmin-revolusjonen, som dermed bidro til en reell demokratisering av Tunisia, der det tidligere forbudt islamistiske partiet An-Nahda ble største parti med 41,5% av stemmene.

Opprøret bidro også til endringer i det statlige maktapparatet, hvor det hemmelige politiet ble bekjentgjort oppløst i mars 2011. Overgangsregjeringen løslot politiske fanger, opphevet forbudet mot politiske partier og fjernet mediesensuren.

Bradley, John. R. (2012): After the Arab Spring. PalgraveMacMillan

Gelvin, James l. (2012): The Arab Uprisings. Oxford University Press.

Noueihed, Lin & Alex Warren (2012): The Battle for the Arab Spring. Yale University Press

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.