Opprøret i Tunisia brøt ut som reaksjon på en hendelse i byen Sidi Bouzid, sentralt i landet. Der satte den unge gateselgeren av frukt og grønnsaker Mohamed Bouazizi fyr på seg selv, etter å ha blitt forulempet av en politikvinne, 17. desember 2010. Bouazizi døde av skadene 4. januar 2011.
Hendelsen i Sidi Bouzid førte til protester allerede påfølgende dag, først lokalt, deretter andre steder, blant annet i Sfax, Sousse, Monastir og Gafsa, i tillegg til hovedstaden Tunis. Politiets brutalitet overfor de ikke-voldelige demonstrantene bidro til at opprøret tiltok i styrke. Flere demonstranter ble såret og andre drept de første dagene. En senere nedsatt nasjonal undersøkelseskommisjon kom fram til at 132 mennesker ble drept og 1452 såret fra opprøret startet 17. desember 2010 og fram til presidenten gikk av, 14. januar 2011. Andre kilder har oppgitt over tre hundre døde.
President Ben Ali beskyldte først opprørerne for å være ekstremister og leiesoldater, og truet med represalier. Drevet på defensiven av det tiltagende opprøret kom han deretter med enkelte innrømmelser i et forsøk på å dempe uroen. Han fjernet innenriksminister Rafik Belhaj Kacem, men gjorde det klart at han selv ville fortsette. Skoler og universiteter ble stengt i forsøk på å begrense opprøret.
13. januar kunngjorde presidenten at han ikke ville stille til nyvalg i 2014, som ett av flere tiltak for å imøtekomme opprørerne. Han lovet også å lempe på restriksjoner mot internettbruk, redusere matvarepriser, skape nye arbeidsplasser samt at politiet ikke ville bruke skarp ammunisjon mot demonstranter annet enn i selvforsvar.
Protestene tiltok, og 14. januar ble unntakstilstand innført, med forbud mot folkeansamlinger, samtidig som regjeringen ble oppløst og nyvalg lovet innen et halvår. Heller ikke dette tilfredsstilte den voksende motstanden, som ikke minst var rettet mot presidenten selv. Senere samme dag, 14. januar 2011, valgte han å gå av og dro i eksil i Saudi-Arabia, etter 23 år ved makten i Tunisia. En avgjørende faktor som bidro til at han hastig rømte landet, var at hæren stilte seg bak opprørerne – og mot sikkerhetsstyrkene lojale til presidenten. Det kom til skuddveksling mellom de to militære styrkene.
Statsminister Mohamed Ghannouchi tok over makten, for 15. januar å bli erstattet som fungerende statssjef av parlamentspresident Fouad Mebazaa. Begge disse var medlemmer av det dominerende partiet som også den avsatte presidenten tilhørte: Rassemblement constitutionel démocratique (RCD). Opprøret fortsatte, og var blant annet rettet mot RCD og mot at medlemmer av dette partiet fikk sentrale posisjoner i den nye overgangsregjeringen etablert av Ghannouchi 17. januar.
I denne fikk også opposisjonen plass; flere av disse gikk deretter av, i protest mot deltakelsen fra medlemmer av den tidligere RCD-regjeringen. Opprørerne krevde også at RCD skulle oppløses, hvilket skjedde 9. mars. I en regjeringsendring 27. januar ble alle RCD-medlemmer fjernet, men statsminister Ghannouchi ble selv sittende til 27. februar. Da overtok Beji Caid-Essebsi som statsminister. Forut for dette var nye demonstrasjoner rettet mot regjeringen, med krav om innføring av parlamentarisk styre, og at Ghannouchi skulle gå av. De 24 regionguvernørene ble fjernet og erstattet i februar.
Den avsatte president Ben Ali ble i juni 2011 stilt for retten in absentia og dømt til 35 års fengsel for tyveri av statens eiendom; han ble deretter dømt til livsvarig fengsel for delaktighet i mord på demonstranter. Flere andre ble også dømt for drap.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.