Betegnelse på første fase i borgerkrigen, og den påfølgende internasjonaliserte krigen i Syria, som startet med et politisk opprør mot det sittende Baath-regimet og president Bashar al-Assad, i 2011. Våren og sommeren 2012 tiltok dette i omfang, med vedvarende militære aksjoner mellom opprørsstyrker og regjeringsstyrkene.

Starten på opprøret besto av krav om politisk endring, fremmet i demonstrasjoner rettet mot myndighetene. Disse ble møtt med vold fra regimets side, og deler av opposisjonen svarte med voldsbruk, og opprøret utviklet seg til borgerkrig. En mer nyansert og dels alternativ framstilling er at opprørerne planla bruk av vold for å framtvinge en militær konfrontasjon.

Starten på opprøret henføres gjerne til mars 2011, etter flere spredte demonstrasjoner i januar–februar. Da ble støtte til opprørerne i Egypt, Libya og Tunisia supplert med krav om reform også i Syria.

En tilsvarende hendelse som utløste opprøret i Tunisia, da Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv og startet Den arabiske våren, fant også sted i Syria: Hasan Ali Akleh tente på seg selv i al-Hasakah i januar 2011. Det førte ikke til noe opprør, i motsetning til sikkerhetspolitiets opptreden i Deraa i mars:

Da barn ble arrestert for å ha skrevet slagord mot regimet førte det til protester i flere byer påfølgende uke, også i hovedstaden Damaskus. Protestene økte deretter. Sikkerhetsstyrker grep inn, med flere drepte og sårede som følge, blant annet i Deraa. Byen sør i Syria ble slik et senter for og et symbol på opprøret i Syria. Dette ble gradvis mer voldelig, med våpenbruk i flere byer. Flere tusen demonstranter ble arrestert og det ble dokumentert utstrakt bruk av tortur.

Fra 2012 utviklet opprøret seg til en borgerkrig i så godt som hele landet. Den ble tidlig internasjonalisert, med en glidende overgang fra borgerkrig til regional krig. Konflikten ble slik også en krig med stedfortredere, utkjempet om forhold som har hatt lite eller ikke noe med rent syriske spørsmål å gjøre.

Protestene førte til at regjeringen ble avsatt, og politiske reformer ble antydet. I sin første tale etter at opprøret startet slo president Assad an tonen som har dominert regimets holdning siden: at utenlandske krefter sto bak, for å destabilisere Syria, og at jihadister ønsket å etablere en islamsk stat i landet.

Motstanderne av Baath-regimet sto i utgangspunktet svakt, og forble dårlig organisert. I september 2011 ble Det syriske nasjonalrådet (Syrian National Council, SNC) dannet som en samlet representasjon, særlig overfor omverdenen. Etter press fra utenlandske støttespillere ble Nasjonalkoalisjonen for de demokratiske og revolusjonære kreftene i Syria (Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces, SNCORF) opprettet som en bredere paraplyorganisasjon i november 2012.

Opprøret ble militarisert særlig gjennom regimets økte voldsbruk; først ved bruk av sikkerhetsstyrker, så avdelinger med tyngre våpen. Opposisjonen bevæpnet seg tidlig, men besto av en rekke mindre, lokale grupper uten større slagkraft. Motstanden har vært politisk fragmentert og militært ukoordinert. Det eneste som samlet den var kampen for å fjerne regimet. Utenlandske aktører, med egne agendaer i regionen, støttet ulike grupper. Dette bidro til å splitte opposisjonen, selv om utenlandske aktører tidlig forsøkte å samle den, blant annet gjennom grupperingen Friends of Syria. I realiteten ble de fleste opprørsgruppene tilknyttet, og delvis overtatt av, islamistene. Flere av dem bekjempet også hverandre militært. Det lykkes således ikke å etablere et troverdig alternativ til regimet.

Den utenlandske støtten, særlig fra golfstatene, underbygger til dels hva president Assad hevdet i utgangspunktet: at konflikten var et angrep mot den syriske stat iverksatt av utenlandske kriminelle og islamister.

Krigen har stått mellom ujevnbyrdige aktører: Regjeringens etablerte voldsapparat med politistyrker og militære avdelinger, mot opprørere som besto av en løst organisert og mangelfullt utrustet militær styrke. Denne besto av en rekke militsgrupper uten felles, sentral kommando. Et tidlig vendepunkt i organiseringen av motstanden var opprettelsen av Free Syrian Army (FSA) i juli 2011. Den besto av en rekke militser med mål om regimeendring, men uten felles politisk plattform. FSA forsøkte med utenlandsk bistand å samordne og forsterke den militære motstanden, men lykkes ikke i å skape en felles struktur og en koordinert motstand, og fikk liten betydning.

Konflikten utviklet seg våren 2012 til borgerkrig, med .kamphandlinger i flere større byer, også hovedstaden Damaskus, og enda mer i den største byen, Aleppo. Krigen spredte seg i 2012 til praktisk talt hele landet. Mens regjeringsstyrkene beholdt kontrollen over Damaskus tok opprørere kontroll, helt eller delvis, over andre byer. Både her og på landsbygda skiftet regjeringen og opprørere om å ha kontrollen.

Fra 2013 ble situasjonen endret ved at radikale islamister, særlig al-Qaida gjennom sin avlegger Jabhat al-Nusra (JN) og Den islamske stat (IS), tok kontroll over større områder.

Når regjeringsstyrkene kom på offensiven våren 2013, var det blant annet gjennom hjelp fra den libanesiske militsgruppen Hizbollah, som på sin side var støttet av Iran. Dette innebar også et tydeligere skifte fra en ren borgerkrig til en regional konflikt, og deretter en internasjonalisert krig. Innblandingen fra Iran, dels ved støtten til Hizbollah og dels i form av egne militære rådgivere i Syria, førte til at Israel gikk inn i krigen.

En både internt syrisk og regional side ved opprøret, og den påfølgende krigen, i Syria at det kurdiske spørsmålet. Også i Syria (som i Irak, Iran og Tyrkia) er det en betydelig kurdisk minoritet som har blitt nektet fulle borgerrettigheter. De kurdiske gruppene holdt seg i det lengste unna opprøret, og engasjerte seg militært først og fremst i den påfølgende kampen mot islamistene, særlig Den islamske stat (IS). I den nordlige delen av Syria etablerte kurderte et selvstyrt område: Rojava.

Med tiltagende politisk, økonomisk og militær støtte fra regionale aktører endret opprøret i Syria fra 2012 gradvis karakter: Først fra politisk opprør til militær borgerkrig. Deretter, og særlig med islamistene økende aktivitet fra 2013–2014, ble Syria – i tillegg til borgerkrigen – også åsted for en internasjonal kamp mot terrorisme. Dernest, med blant andre Irans og Tyrkias innblanding, og enda mer med Russlands inntreden i borgerkrigen på det syriske regimets side i 2015, ble den opprinnelig syriske konflikten enda tydeligere en internasjonal konflikt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.