Opprøret i Jemen 2011–12, folkelig, ikkevoldelige opprør rettet mot det sittende regimet i Jemen fra januar 2011; en del av Den arabiske våren. Det var rettet mot regimet ledet av president Ali Abdullah Saleh, først dels i protest mot foreslåtte grunnlovsendringer og med krav om økonomiske tiltak og demokratiske reformer, deretter at presidenten måtte gå av – hvilket han gjorde i januar 2012.

Opprøret i Jemen brøt ut etter inspirasjon fra demokratiopprørene i Tunisia og Egypt, og ga uttrykk for oppdemmet motstand mot president Saleh og hans regime; en del av Den arabiske våren. I likhet med Tunisia var flere partier tillatt i Jemen, samtidig som det ikke var full politisk frihet. Til forskjell fra både Tunisia og Egypt var det i Jemen en lang historie med indre konflikter, sågar borgerkrig, og flere bevæpnede grupperinger, hvilket bidro til å komplisere opprøret der.

I utgangspunktet sto en kombinasjon av økonomiske og politiske krav sentralt for opprørerne i Jemen, som protesterte mot arbeidsledighet og vanskelige levekår, så vel som mot korrupsjon. Samtidig fremmet de motstand mot et forslag til grunnlovsendring som ville gi president Saleh anledning til på ny å bli gjenvalgt – for i praksis å kunne sitte på livstid. Deretter, da statssjefene i Tunisia og Egypt, som i likhet med Saleh hadde sittet ved makten i mer enn tre tiår, ble tvunget til å gå av, krevde også de jemenittiske opprørerne presidentens avgang.

En serie demonstrasjoner, som raskt samlet store folkemengder, fant sted i hovedstaden Sanaa, og deretter i andre større byer, fra 27. januar 2011. Allerede 2. februar bøyde president Saleh av for hovedkravet knyttet til grunnlovsendring, og bekjentgjorde at han ikke ville stille til valg igjen i 2013 – og at han ikke ville overdra makten til sin sønn, Ahmed Saleh, slik det var antatt at han, etter hvert, ville. De store demonstrasjonene fortsatte i flere byer, inklusive Aden, Ibb og Taiz. Opposisjonslederen Tawakkol Karman var blant pådriverne for de ikkevoldelige protestene, og ble i 2011 tildelt Nobels fredspris for sin innsats. Under demonstrasjonene 11. mars ble kravet om Salehs avgang fremmet under demonstrasjoner i Sanaa, der flere ble drept. Uken etter, 18. mars, ble 53 drept, hvilket førte til en opptrapping av konflikten, og til at mange forlot sine offentlige stillinger – og til at unntakstilstand ble innført. Et forslag fra Saleh om å danne en nasjonal samlingsregjering ble avvist av opposisjonen, som krevde presidentens avgang. Den fremmet deretter et forslag på hvordan han uten videre konflikt kunne tre tilbake, men Saleh avviste dette.

I slutten av mars antydet Saleh vilje til å gå av, og i april forsøkte Golfrådet å framforhandle en løsning. Presidenten sa seg gjentatte ganger villig til å inngå en avtale, for så å trekke seg – samtidig som demonstrasjonene, og voldsbruken, rundt om i landet tiltok. Opprøret i seg selv var ikkevoldelig, men ble møtt med vold, og utviklet seg i en retning hvor det var frykt for at en ny borgerkrig skulle bryte ut. Dette ble forsterket i mai, da militære enheter iverksatte en operasjon for å slå ned opprøret, med harde sammenstøt særlig i Taiz, der de hadde inntatt byens største torg. Som i Kairo samlet demonstrantene i Sanaa seg på frigjøringsplassen – Tahrir – som ble omdøpt til Taghyeer, ’Forandring’. Opprøret ble dels benevnt den rosa revolusjonen, etter fargen en del av opprørerne tok i bruk.

Mens Saleh vegret seg for å inngå avtalen om å gå av, sluttet flere seg til opposisjonen, herunder flere stammeledere, og enda viktigere: I mai erklærte overhodet for stammesammenslutningen Hashid, sheikh Sadiq al-Ahmar, sin støtte til opposisjonen, hvorpå Saleh beordret ham arrestert. Med betydelig makt og innflytelse, også over deler av de væpnede styrker, bidro al-Ahmar til at også det jemenittiske forsvaret ble splittet – og ved flere tilfeller beskjøt hverandre, fra 1. juni. En alvorlig opptrapping fant sted 3. juni, da presidentpalasset ble angrepet og flere drept. Blant de sårede var president Saleh, som deretter ble fløyet til Saudi-Arabia for medisinsk behandling. I hans fravær fungerte visepresident Abd al-Rab Mansur al-Hadi som fungerende statssjef og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Samtidig framforhandlet Saudi-Arabia en våpenhvile.

President Saleh vendte tilbake til Jemen 23. september og gjenopptok sin stilling. Golfrådet søkte på ny å finne en løsning, og 23. oktober 2011 undertegnet presidenten en avtale for politisk overgang i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh. Da hadde også FN vedtatt en resolusjon til støtte for den foreliggende avtalen. Denne ga Saleh og hans familie, så vel som andre medlemmer av regimet, immunitet i hjemlandet – mot at han gikk av. Makten ble overført til visepresident al-Hadi, selv om Saleh i navnet fortsatt var president fram til 27. februar 2012, da han formelt gikk av til fordel for al-Hadi. Denne var i mellomtiden valgt – uten motkandidat – til ny president. Dermed sikret Saleh seg en mer fordelaktig avgang enn sine kolleger Zine el-Abidine Ben Ali i Tunisia, Muhammad Hosni Mubarak i Egypt og Muammar al-Gaddafi i Libya; førstnevnte ble drevet i eksil, den andre fengslet og tiltalt, den tredje likvidert og skjendet.

Det jemenittiske samfunnet er splittet langs flere akser, blant annet mellom stammer og klaner, og mellom nord og sør, etter at de to delene av landet gjennom flere år hadde vært separate stater. Samtidig er Jemen det fattigste og minst utviklede av de arabiske stater, med høy arbeidsledighet og avhengighet av bistand fra utlandet og arbeidsmuligheter i nabolandene, særlig Saudi-Arabia.

Årsakene til opprøret var dels politisk, dels økonomisk. Til de politiske årsakene var særlig den sterke maktkonsentrasjonen hos president Saleh, hans familie og regime, og forslagene om at han skulle kunne gjenvelges, samt utsiktene til at hans sønn deretter skulle ta over. Usikkerheten om landets videre utvikling ble forsterket av de mange motsetningene mellom stammer og regioner, så vel som tilstedeværelsen av og aktiviteten til militante islamister, herunder al-Qaida på den arabiske halvøy. Til de økonomiske årsakene hørte generell misnøye med levestandard, og ikke minst mangel på sysselsettingsmuligheter, spesielt for unge. Utbredt korrupsjon og nepotisme bidro til motstanden mot det sittende regimet.

Det jemenittiske opprøret var i utgangspunktet spontant, direkte inspirert av de folkelige reisningene i Nord-Afrika. Som i Tunisia og Egypt spilte ungdom en viktig rolle særlig i den tidlige fasen, for så å få tilslutning fra andre grupper som delte kravet om gjennomgripende politiske reformer og økonomisk utvikling. Opposisjonsgrupperingen Joint Meeting Parties (JMP) sluttet seg til opprøret og bidro til å organisere demonstrasjoner. Det samme gjorde det tidligere lojale opposisjonspartiet Islah, som opprørslederen, og den senere Nobelprisvinner, Tawakkol Karman, tilhørte. Islah ble ledet av Sadiq al-Ahmar, overhode i Ahmar-klanen innen Hashid.

Deler av det militære apparatet ble aktører i konflikten – på hver sin side: Mens avdelinger som presidentgarden og republikanergarden forble lojale til president Saleh, sluttet en av de fremste militære lederne, general Ali Mohsin al-Ahmar, seg til opprøret i mars, og erklærte at han ville sende sine avdelinger for å beskytte demonstrantene.

Opprøret oppnådde å fjerne president Ali Abdullah Saleh, men ikke en gjennomgripende regime-endring, idet både det gamle regimet og opposisjonen gikk sammen i en samlingsregjering – og inn i en prosess for å stake ut den videre kursen for Jemens politiske utvikling. Samtidig ble en ny borgerkrig unngått.

Gelvin, James l. (2012): The Arab Uprisings. Oxford University Press.

Noueihed, Lin & Alex Warren (2012): The Battle for the Arab Spring. Yale University Press

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.