Opprøret i Egypt 2011–12, folkelig, ikkevoldelig opprør rettet mot det sittende regimet i Egypt fra januar 2011; en del av Den arabiske våren. Det var rettet mot regimet ledet av president Muhammad Hosni Mubarak, med krav om demokratiske reformer, og at presidenten måtte gå av – hvilket han gjorde 11. februar 2011. Opprøret var omfattende og i utgangspunktet ikkevoldelig, men ble møtt av voldsmakt. Under et etterspill sommeren 2013 grep den egyptiske hæren inn og avsatte president Mohamed Morsi, om lag et år etter han ble valgt. Avsettingen skjedde etter stor folkelig mobilisering mot Morsi. 

Opprøret i Egypt brøt ut som reaksjon på flere tiårs autoritært styre, med unntakstilstand og maktmisbruk, og med krav om demokratisering og at president Mubarak måtte gå av. Det var inspirert av opprøret i Tunisia, som startet i desember 2010, men hadde en egen, egyptisk bakgrunn og agenda. Motstanden mot Mubaraks regime hadde bygd seg opp gjennom 2000-tallet, og unge aktivister hadde i flere år fått opplæring i ikkevoldelige aksjoner og bruk av moderne kommunikasjonsmidler, framfor alt sosiale medier – som ble tatt i bruk i stort omfang under opprøret.

Det er angitt at 846 mennesker mistet livet under opprøret; over 6000 ble skadd.

Opprøret manifesterte seg i omfattende demonstrasjoner mange steder i Egypt fra 25. januar 2011, og kulminerte i at Mubarak gikk av 11. februar. Den påfølgende prosess førte til demokratisering, med en serie valg fra 28. november som førte til frie valg og innsettelsen av president Mohamed Morsi i juni 2012. Også etter Mubaraks avgang var det omfattende demonstrasjoner og voldsbruk fra myndighetenes side.

Under opprøret kom det også til voldsbruk fra regimemotstandere, blant annet i form av angrep på kirker fra radikale muslimer, samt antennelse av politistasjoner så vel som innenriksdepartementet. Fravær av politi i gatene førte i perioder til utbredt kriminalitet, og det ble etablert borgervern i mange nabolag.

Demonstrasjonene ble holdt i alle større byer, med Kairo, Suez og Alexandria som tre kraftsentra. Den største manifestasjonen fant sted på den sentrale Tahrir-plassen i Kairo, hvor store folkemengder samlet seg i slutten av januar; den første massemønstringen fant sted 25. januar. Deretter ble det holdt nye demonstrasjoner hver fredag, samtidig som Tahrir-plassen tidvis ble besatt av aktivister. Regjeringens innføring av portforbud forhindret ikke store menneskemasser, opp til én million i Kairo, til å delta i protestene.

Kravet til demonstrantene var først og fremst at politiske reformer, inklusive opphevelse av unntakstilstanden, samt at president Mubarak og hans regjering måtte gå av, erstattet av et demokratisk, valgt regime. Det ble også krevd at planer om at presidentens sønn Gamal Mubarak skulle ta over etter faren, ble lagt bort. Protestene var også rettet mot politiske overgrep og korrupsjon, samt politibrutalitet.

I et forsøk på å gjenvinne kontrollen og beholde makten, kom president Mubarak med flere innrømmelser. Blant annet avsatte han regjeringen og innsatte 10. februar Omar Suleiman, en tidligere etterretningssjef, som visepresident; den tidligere luftforsvarssjefen Ahmed Shafik dannet ny regjering. Samtidig kunngjorde Mubarak at han ikke ville stille til gjenvalg.

Disse grepene tilfredsstilte ikke kravene om genuin reform, og presset på Mubarak vedvarte – til det 11. februar ble kunngjort at han gikk av som statssjef. Samtidig ble makten overdratt et militært råd (Supreme Council of the Armed Forces, SCAF), ledet av feltmarskalk Mohamad Hussein Tantawi. Rådet opphevet grunnloven og oppløste parlamentet, og erklærte at det ville sitte med makten - med Tantawi som de facto statssjef - til valg kunne avholdes.

Høsten 2011 kom det til nye demonstrasjoner, med nye sammenstøt med sikkerhetsstyrker. Overgangsregjeringen ba SCAF om å få fratre, hvilket skjedde 22. november. Det ble deretter etablert en 'forsoningsregjering' til valg var avholdt. Tidligere statsminister Kamal Ganzouri ble 24. november utpekt til statsminister og leder for den nye regjeringen. Deretter ble valg på nasjonalforsamling iverksatt.

De nye demonstrasjonene reflekterte misnøyen med det nye militærregimet og utålmodigheten knyttet til tempoet i demokratiseringen. Uroen i november sammenfalt med innspurten i valgkampen opp mot en omstendelig prosess fram mot ny grunnlov og nytt parlament. Selve konstruksjonen av prosessen var også en kime til motstand: en komplisert prosess med mange omganger som mange hadde vansker med å forstå, og ble utlagt som en måte det nye regimet ønsket å manipulere utviklingen gjennom.

Kritikken mot regimet som tok over etter Mubarak, gikk blant annet på at mens flere tusen var idømt fengselsstraffer for deltakelse i opprøret, var få medlemmer av det avsatte regimet - inklusive de ansvarlige for drapene under opprøret - blitt stilt rettslig til ansvar. Demonstrasjoner i oktober ble holdt i protest mot regjeringens opplevde unnlatelse av å følge opp gjentatte angrep mot landets kristne minoritet, kopterne.

Spenningen i det egyptiske samfunnet vedvarte etter opprøret og valgene, med nye demonstrasjoner både i 2012 og 2013 (se nederst i artikkelen).

Årsakene til folkeopprøret i Egypt er sammensatte, både politiske og økonomiske. Den politiske dimensjonen besto vesentlig i fravær av demokrati – med full organisasjons- og ytringsfrihet, og frie valg, samt et vedvarende autoritært styre ledet av den samme mann gjennom 30 år, og frykt for at Mubarak ville introdusere et dynasti med å innplassere sin sønn som etterfølger.

Opprøret var likeledes rettet mot den langvarige unntakstilstanden, som ga rom for fengsling av politiske motstandere, og omfattende bruk av tortur. Samtidig ble det politiske klima påvirket av en parallell mobilisering for regimeendring i andre arabiske land, særlig Tunisia. Den økonomiske dimensjonen er preget av tiltagende fattigdom og vanskelige levekår, som ytterligere ble forsterket av den høye og voksende arbeidsledigheten, særlig blant ungdom – og spesielt blant ungdom med høyere utdanning. Misnøyen mot det sittende regimet var også rettet mot opplevd maktmisbruk, herunder korrupsjon.

Det egyptiske opprøret var på én måte spontant – ved at det brøt ut da det gjorde. Samtidig fulgte det tidligere aksjoner, blant annet flere streiker – og det bygde på en oppbygd motstand mot det herskende regimet. Helt fra opptøyene i 1977 var det flere protestbevegelser i Egypt, og erfaringer fra disse bidro til opprøret i 2011 – og hadde bidratt til å få bukt med frykten for å gjøre opprør.

Ungdom spilte en viktig rolle i å mobilisere til deltakelse, ikke minst ved bruk av sosiale medier, samt gjennom 6. april-bevegelsen, dannet som en aktivistgruppe til støtte for streiker i 2008.

Som i Tunisia deltok fagbevegelsen i Egypt i opprøret. En rekke organisasjoner, partier og personligheter sluttet seg til demonstrasjonene, blant dem Nobelprisvinner Muhammad al-Baradei. Politidrapet på en ung internettkafé-bruker, Khaled Said i 2010, avstedkom en omfattende aksjon på Facebook, og tjente i praksis til bevisstgjøring og – i praksis – bruken av Internett som element i opprøret i 2011. Personer og organisasjoner med forskjellig politisk og religiøst ståsted gikk opprinnelig sammen om opprøret, men etter hvert kom det til motsetninger blant annet mellom kristne og islamister, og mellom de sistnevnte (salafister) og andre deler av opprørerne: Salafistene demonstrerte for en islamistisk orden.

Mens sikkerhetspolitiet og militærpoliti ble satt inn mot demonstrantene, forholdt hæren seg i hovedsak passiv, men grep så i realiteten makten i vakuumet etter Mubaraks avgang – og ble deretter satt inn. Regimets bruk av militærmakt mot demonstrantene høsten 2011 svekket båndet mellom befolkningen og hæren fra vinteren og vårens opprør, da hæren holdt seg tilbake.

Det egyptiske opprøret fjernet en autokratisk statssjef, Muhammad Hosni Mubarak, og avskaffet unntakstilstanden som, med et kort avbrekk, hadde vært i kraft siden 1967. Det endret i utgangspunktet ikke selve regimet, som i praksis ble videreført av andre personer, og av militæret, som i Egypt står statsmakten nær. Opprøret førte imidlertid etter hvert til en demokratiseringsprosess med frie valg i 2012. 

Spenningen mellom tilhengere og motstandere av den nye egyptiske ledelsen, og framfor alt president Mohamed Morsi, tiltok fra vinteren 2012/13, med nye protester og massedemonstrasjoner, særlig sommeren 2013. Ganske nøyaktig ett år etter at Morsi ble innsatt som Egypts første demokratisk valgte president, ble han avsatt av landets militære ledelse, og satt i husarrest. Motstandere av den nye regjeringen og Det muslimske brorskap motsatte seg en utvikling de mente ikke var i tråd med frihets- og demokratikravene under revolusjonen, men at den nye ledelsen framfor å demokratisere bidro til å islamisere Egypt ved å skifte ut personer i viktige posisjoner med sine egne støttestpillere. En ny bevegelse, Tamarod ("Opprør"), mobiliserte gjennom sosiale medier, og hevdet å ha samlet inn 22 millioner underskrifter til støtte for kravet om at Morsi måtte gå av.

Med økt spenning, idet også Brorskapet mobiliserte til demonstrasjoner, stilte militærmakten, representert ved forsvarssjefen, Abdel Fattah al-Sisi, ultimatum til Morsi, som imidlertid nektet å gå av. 3. juli 2013 ble han avsatt av de militære og satt i husarrest. Den militære inngripen ble av mange ansett for å være et militærkupp, mens andre mente det var et maktskifte tilskyndet av de militære, og ikke et egentlig militærkupp, idet de militære ikke selv beholdt den formelle makten, men umiddelbart innsatte en ny sivil president; sjefen for landets grunnlovsdomstol, Adli Mansour. Det ikke desto mindre udemokratiske maktskiftet ble hilst velkommen av mange egyptere, og fordømt av Morsis tilhengere - mens det både i Egypt og utlandet ble uttrykt bekymring for utviklingen, blant annet med frykt for at radikale islamister ville gripe til våpen, og at Egypt kunne bli kastet ut i en større voldsspiral hvor motstanderne og tilhengerne av den avsatte presidenten blir stadig mer uforsonelig innstilt til hverandre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.