Oppland – geologi og landformer

Den gjennomsnittlige høyden over havet er større i Oppland enn i noe annet fylke, og hele 56 prosent av arealet ligger mer enn 900 moh.

den kaledonske foldesone fra sørvest til nordøst går gjennom Oppland, og er et dominerende trekk i geologien. Sentralt finner vi Jotunheimens harde, prekambriske dypbergarter med de høyeste fjelltoppene i landet, og bortsett fra Hurrungane (med bl.a. Store Skagastølstind, 2403 moh.) ligger alle disse i Oppland. Dypbergartenes nordgrense er langs Bøverdalen–Leirdalen–Skjolden, sørgrensen er ved Filefjell–Vinstri (Vinstervatnet) og østgrensen ved Tesset–Muruddalen.

Nord for dette området finnes smale soner av kvartsitt og fyllitt som igjen grenser mot et stort område med gneis (bunngneisen) som er opprinnelig prekambrisk, men preget av de kaledonske foldingene. Jotunheimens dypbergarter er deler av et stort skyvedekke som under fjellkjededannelsen ble skjøvet inn over yngre sedimentbergarter (leirskifer), og mange steder i randsonen finner man derfor fyllitt (omdannet leirskifer).

Fyllittområder finner man sørover til Land og Sør-Aurdal og østover nesten til Gudbrandsdalen. Her blir fyllitten dekket av et skyvedekke som består av senprekambrisk sandstein og konglomerat (tidligere kalt sparagmitt) med kvartsitt-skifer over store områder lenger mot nord (Rondane).

Oppland har mye skrinn jord, da verken sparagmitten, kvartsitt-skiferen, dypbergartene eller bunngneisen gir fra seg særlig mye av de nødvendige næringssaltene ved forvitring. I disse områdene er berggrunnen oftest dekket av bunnmorene. Det er også en del elveavsetninger i dalbunnene og lengst nord i Gudbrandsdalen; avsetningen skjedde under tilbaketrekningen av isbreen etter siste istid. Langs Randsfjorden og nederst langs Dokka og Etna finnes marine avsetninger fra denne avsmeltningstiden, da havet rakk langt inn i landet.

Den sørligste delen av fylket deles i to av en forkastning som går nordover fra Jevnaker til Gjøvik og representerer Oslofeltets vestgrense. Vest for forkastningen består berggrunnen av grunnfjell (prekambrium). Toten hører til Oslofeltet og har kalkrike kambrosiluriske bergarter som gir svært god jord. Det samme gjelder Hadeland, hvor jordbruksområdene avgrenses mot sør og øst av dypbergarter. Andre steder gir fyllitten god åkerjord, enten som morene eller som skredjord, idet man ofte finner fyllitt i dalsidene.

De geologiske strukturene gjør at mange hoveddaler går fra nordvest mot sørøst, mens sidedalene ofte har retning øst–vest. De fleste dalene er på sine steder dypt nedskåret, særlig der hvor de passerer horisontale geologiske lag. Skifer produseres i Valdres og Otta og kleberstein ved Sel, ellers er fjellene fattige på malmer og mineraler, selv om det har vært drevet gruver flere steder i fylket, f.eks. på Hjerkinn, i Espedalen og på Grua på Hadeland.

I alt seks nasjonalparker ligger helt eller delvis innen Opplands grenser. Disse er Jotunheimen, Rondane, Dovre, Dovrefjell–Sunndalsfjella, Ormtjernkampen og Reinheimen nasjonalparker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.