Om tingenes natur, De rerum natura, er et læredikt skrevet på daktylisk heksameter, bestående av ca. 7400 verselinjer fordelt på seks bøker; den romerske dikteren Lukrets’ eneste overleverte verk. På grunn av flere gjentagelser og en abrupt slutt (med sjette boks beskrivelse av den berømte pesten i Athen) har man antatt at verket ikke ble skrevet helt ferdig. Verket er dedisert til Gaius Memmius.

Verket er en fremstilling av epikureisk fysikk som henvender seg til mottageren med et uttalt formål om å overbevise denne om at gudsfrykt og dødsfrykt er meningsløst. Skjønt det forekommer mange poetisk inspirerte passasjer og metaforer er det i hovedsak skrevet i en presis og argumenterende stil der påstander i tur og orden presenteres og bevises eller motbevises. Diktet gjennomsyres av angrep på det som Lukrets anser som overtro og falske ideer.

Hver av bøkene åpner med en prolog, har en argumenterende hoveddel og avslutter med generelle betraktninger eller et eksempel. Selv om bøkene har ulik tematikk bygger de på hverandre: Leseren ledes pedagogisk fra presentasjonen av verdens minste bestanddeler atomene (bok 1-2) via diskusjoner om planters, dyrs og menneskers biologi (bok 3-4) til redegjørelser for naturfenomener og verdens og sivilisasjonens utvikling (bok 5-6). 

  • Bok 1: De to grunnelementene: partikler og tomrom
  • Bok 2: Partiklenes egenskaper og sammensetninger. Døden er en oppløsning av partikler; gudene kan ikke gjøre oss noe.
  • Bok 3: Sjelen og sinnets sammensetning og forhold til kroppen. Sjelen dør med kroppen, derfor er det ingen grunn til å frykte døden.
  • Bok 4: Sansenes egenskaper og hvordan de gir sann kunnskap; seksualdriften og dens farer.
  • Bok 5: Verdens forgjengelighet. Himmellegemenes egenskaper og bevegelser. Jordens og dyrenes skapelse. Menneskets kulturelle og politiske utvikling.
  • Bok 6: Beskrivelse av en rekke naturfenomener; avslutningen er viet temaet sykdom, eksemplifisert med pesten i Athen.

Ifølge en annen inndeling handler de tre første bøkene  om grunnpremisser, de tre siste om hva man kan utlede fra disse. For en mer detaljert innholdsbeskrivelse, se nederst i artikkelen.

Tittelen De rerum natura, Om tingenes natur, er en direkte oversettelse av tittelen på et verk av Epikur, Peri physeos. Lukrets forkynner Epikurs lære med intensitet, og mesteren selv er gjenstand for hymnisk lovtale i prologene til bøkene 1, 3, 5 og 6:

E tenebris tantis tam clarum extollere lumen/ qui primus potuisti inlustrans commoda vitae,/ te sequor, o Graiae gentis decus, inque tuis nunc/ ficta pedum pono pressis vestigia signis

- Vismann, som først maktet løfte en flammende fakkel i mørket,/ faklen som spredte sin glans over livets evige gleder!/ deg vil jeg følge tro, du pryd for hellenernes stamme;/ trygt vil jeg plante min fot i de sikre spor du har satt oss. (3.1-4, oversatt av T. Sparre).

De sentrale påstandene i Lukrets’ verk finnes også belagt i andre epikureiske kilder; flere passasjer framstår nesten som oversettelser fra Epikurs Brev til Herodotus. Originaliteten i verket er derfor ikke filosofisk, men ligger heller i Lukrets' evne til å sy sammen en mengde argumenter og temaer slik at resultatet utgjør en dikterisk helhet.

Det er et paradoks at Lukrets i et verk som angriper overtro og falske ideer skriver på vers, attpåtil på heksameter, som vanligvis forbindes med fantasirike epos (e.g. Vergil, Homer). Man kan også merke en viss spenning mellom det litt tørre filosofiske innholdet og Lukrets' av og til blomstrende språk og mytologiske henvisninger. I prologen til 4. bok forteller Lukrets selv at han har brukt verseformen for å gjøre de store ideene mer fordøyelige:

Sic ego nunc, quoniam haec ratio plerumque videtur/ tristior esse quibus non est tractata, retroque/ volgus abhorret ab hac, volui tibi suaviloquenti/ carmine Pierio rationem exponere nostram/ et quasi musaeo dulci contingere melle;

- Nu vil de mange som kun rent flyktig kjenner vår lære,/ finne den tørr og tom, og folkets masse vil sky den./ Derfor er det jeg her vil gi deg den fulle forklaring,/ tolket i vers, som skal nå ditt øre som liflig og dempet/ sang fra Olympens egn, med en sødme som Musenes honning. (4.18-22, oversatt av T. Sparre)

Som dikter lar Lukrets seg inspirere av en rekke forfattere. Av greske forbilder kan nevnes Sapfo, Aiskhylos, Evripides, Kallimakhos, Antipater og Thukydid, ikke minst sistnevntes beskrivelse av pesten i Athen, av latinske Ennius og Pacuvius

Det er gjerne i prologene og i de illustrerende eksemplene at Lukrets frir seg fra den nøkterne stilen og lar dikteren slippe til. Mest kjent er prologen til første bok, der Venus på en og samme tid påkalles som legemliggjøringen av naturens reproduktive kraft og personifikasjonen av epikureisk lykke, som kjærlighetsgudinne og mor til Aeneas, samt som den som gir ynde og sjarm til Lukrets’ egne vers:

Aeneadum genetrix, hominum divomque voluptas,/ alma Venus, caeli subter labentia signa/ quae mare navigerum, quae terras frugiferentis/ concelebras, per te quoniam genus omne animantum/ concipitur visitque exortum lumina solis

- Mor til Æneas' ætt - alle guders og menneskers glede!/ Yppige Venus! - Du, som under de skiftende stjerner/ sprer Dine seil over hav, gir Din rike grøde til jorden:/ Alt som har liv, er blitt til ved Deg, det som løfter seg oppad,/ oppad mot lys og dag og hilser solen som kommer. (1.1-5, oversatt av T. Sparre).

Fra innledningen til første bok, som feirer Venus’ skapende kraft, bygger de seks bøkene i De rerum natura opp en verden fra bunnen, fra de minste partikler til himmelens legemer. Som nevnt er avslutningen, som tar for seg sykdom og død og inkluderer en beskrivelse av pesten i Athen, blitt oppfattet som brå, og man har på den bakgrunn gjettet at verket ikke ble helt fullført fra Lukrets’ hånd. Men kanskje er forklaringen at Lukrets bevisst valgte en slik avslutning på verket for å illustrere et av dets hovedpoenger, nemlig at liv skapes og går til grunne.

Et siste trekk ved Lukrets' stil er den tidvis frekke ironien som benyttes. Spesielt tydelig er denne i passasjer der dikteren går til angrep på overtro. Disse følger ofte etter mer argumenterende deler og latterliggjør motstandere gjennom ulike virkemidler. Lukrets’ forklaring på hvor lynet kommer fra følges for eksempel av en harselas med forestillingen om at Jupiter straffer mennesker med lynet – det treffer ham jo ofte selv:

Postremo cur sancta deum delubra suasque/ discutit infesto praeclaras fulmine sedes/ et bene facta deum frangit simulacra suisque/ demit imaginibus violento volnere honorem?/

-Så må jeg spørre tilsist: Hvorfor skulle vel Jupiter ramme/ gudenes hellige templer, sin egen strålende bolig?/ Hvorfor skulle han styrte de praktfulle støtter av guder,/ skjemme med voldsomme sår sitt eget herlige billed? (6.417-20, oversatt av T. Sparre)

I et brev til broren Quintus som er datert til år 54 f.Kr. skriver Cicero  at Lukrets' dikting viser tegn på både genialitet og stor dikterkunst, altså at han hadde både talentet (ingenium) og håndverket (ars) som krevdes. Cornelius NeposVitruvius, Quintilian og Statius nevner alle Lukrets som en av de største diktere. Ovid gir ham denne prisen: carmina sublimis tunc sunt peritura Lucreti, exitio terras cum dabit una dies;

- Den sublime Lukrets' dikt vil først forsvinne når verdens undergang en dag kommer. (Amores 1.23-4, oversatt av Karl Kristian R Kirchhoff).

En stor hommage er å finne i Vergils senere læredikt Georgica der en passasje i annen bok vanligvis ses som en henvisning til Lukrets:

Felix qui potuit rerum cognoscere causas/ atque metus omnis et inexorabile fatum/ subiecit pedibus strepitumque Acherontis auari: -

Lykkelig den som kan fatte med tanken tingenes årsak,/ han som betvinger ved dem alle mulige redsler for dødens/ harde unådige vold og den grådige Akerons bulder. (2.490-2, oversatt av Egil Kraggerud).

Mange diktere, filosofer og vitenskapsmenn har latt seg inspirere av De rerum natura. Verkets moderne historie tar til i 1417, da den italienske humanisten Poggio fant et fullstendig manuskript. I den italienske renessansen dukket de opp mange oversettelser og imitasjoner, spesielt prologen om Venus finnes i flere italienske versjoner. Senere fikk verket stor innflytelse også i Frankrike, blant annet siteres det over 100 ganger av Michel de Montaigne i hans essays. Teksten kom også til England, der den har vært en viktig  inspirasjonskilde. Francis Bacon lot seg begeistre av dets religionskritikk, og det var et viktig utgangspunkt for John Miltons epos Paradise Lost. Verket ble tilgjengelig for et større engelskspråklig publikum i 1685, da John Dryden oversatte deler av det til engelsk. I victoriansk tid hadde verket stor innflytelse på de romantiske poetene.

Også innen vitenskap har De rerum natura hatt en betydningsfull virkningshistorie. På tampen av 1500-tallet ble læren om elementærpartikler plukket opp igjen av Giordani Bruno, med referanse til Lukrets. Også senere vitenskapsmenn som Galielo GalileiFrancis BaconPierre Gassendi, Robert Boyle og Isaac Newton satte seg inn i og bygget videre på ideene i hans verk.

Rasjonaliteten som forfektes i De rerum natura bidro til at verket ble populært i opplysningstiden. Ideene om vitenskapsmannen (Epikur), samfunnskontrakten (beskrevet i bok 5), det epikureiske synet på  menneskets historie og den saftige religionskritikken appellerte til datidens store tenkere som Hume, Hobbes, Voltaire, Kant og Rousseau.

Den moderne klassiske tekstkritikken, der en sentral oppgave er å bestemme hvordan forskjellige manuskripter til én og samme tekst forholder seg til hverandre, fikk et av sine gjennombrudd med den tyske filologen Lachmanns vitenskapelige utgave av De rerum natura fra 1850.

Bok 1 åpner med en hyllest til Venus (fremstilt som fruktbarheten og naturens reproduktive evner), en dedikasjon av verket til Memmius og en hyllest til Epikur, som med sin kunnskap har bekjempet overtro i form av frykt for guder og frykt for døden. Så framføres to av Epikurs prinsipper: Ingenting kan skapes fra ingenting (149ff.), og ingen materie kan ødelegges totalt (215ff.). Dette legger grunnlaget for påstanden om at all materie består av usynlige (265ff) og uforgjengelige (483ff.) partikler (corpora), og at disse må bevege seg i et tomrom (inane, 329ff.). Det finnes ikke noe annet enn partikler og tomrom (430ff.); heller ikke tiden eksisterer selvstendig (459). Lukrets går så over til å angripe andre filosofiske forklaringer. Ild er, i motsetning til hva Heraklit påstår, ikke et grunnstoff (635ff.), og det samme gjelder Empedokles' fire såkalte elementer (705ff.); også Anaxagoras' verdensbilde tilbakevises (830ff.). Til sist argumenterer Lukrets for at verden er uendelig og uten sentrum (951ff.).

Bok 2 åpner med påstanden om at kun filosofi kan hjelpe mennesket; tråden plukkes opp med en framstilling av atomenes konstante bevegelse (62ff.) og av den berømte dreiningen (clinamen, 216ff.) som ved å skape sammenstøt mellom atomer skaper grunnlag for liv og fri vilje. Partiklene har en rekke former, hvilket forklarer forskjellige stoffers egenskaper (333ff.), men antallet er likevel begrenset (478ff.). Ingenting består av kun en type partikkel (581ff.), jorden består av alle (589ff.). Det finnes begrensninger på hvilke partikkelsammensetninger som er mulige, mytologiens monstre eksisterer for eksempel ikke (700ff). Partiklene er fargeløse (730ff.), av hvilket følger at de ikke har varme, lyd, fuktighet eller lukt (842ff.), ei heller kan de føle (865ff.). Når en plante eller et vesen dør går dets partikler fra hverandre; ved at partikler finner sammen på nytt blir nytt liv til (1002ff.). Til sist kommer en serie viktige påstander: Verden er tilfeldig satt sammen, og andre verdner finnes ikke (1023ff.); ingenting er unikt (1077ff.); gudene har ingen makt (1090ff.); verden er i ferd med å gå i oppløsning igjen (1150ff.).

Bok 3 åpner med en hyllest til Epikur og en oppfordring til menneskene om ikke å frykte døden. Deretter beskrives sinnets natur, og dets avhengighetsforhold til kroppen og sjelen (94ff.). Sinnet er laget av runde partikler (177ff.), sjelen av fire substanser (231ff.). Sjelen og sinnet er bundet til kroppen (323ff.) og dør med den (417ff.), ideen om en udødelig sjel latterliggjøres flere ganger. Døden er kun en overgang til ingenting (830ff.), uten noen form for følelse, og derfor er det dumt å frykte den (894ff.). Mytologiske forestillinger om et etterliv og om en straff etter døden er bare tull  (978ff.). Avslutningsvis argumenterer Lukrets for at det beste er å akseptere døden som den er (1024ff.). 

Bok 4 åpner med en forklaring på hvorfor verket skrevet på vers: Grunnen er at lærdommene da blir mer engasjerende. Deretter får vi en forklaring på hvordan synssansen fungerer (26ff.) og på hvorfor vi av og til ser feil (324ff.): Det er ikke øynene som ser feil, men vi som oppfatter galt; det gis mange eksempler på dette (379ff.). Sansene er våre eneste kilder til sann erfaring (469ff.); beskrivelser følger av hørsel (524ff), smak (615ff.) og lukt (673ff.). Alle sanseinntrykk danner bilder i sinnet, men disse er svakere enn de opprinnelige sanseinntrykkene (722ff.); denne  innsikten danner grunnlag for en diskusjon om tanker (777ff.). Lukrets går i rette med påstanden om at sansene er laget med et formål; tvert imot er de tilfeldig utviklet (823ff.). Bevegelse (877ff.), søvn (907ff.) og drømmer (962ff.) får sin forklaring. Så kommer en framstilling av seksualdriftens årsaker, samt advarsler mot den (1037ff.): Den er umettelig og vill (1084ff.), utmattende (1121ff.) og villedende (1141ff.). Lukrets hevder at alle kvinner er like (1171ff.) og at de gjør seg til (1185ff.), men har like mye glede av sex som menn (1192ff.). Avslutningsvis framfører han betraktninger om hvorfor barn ligner sine foreldre (1209ff.), om hvorfor ikke alle par passer sammen og om hvordan sexlivet best kan ordnes (1233ff.); helt til sist hevdes det at selv en stygg kone kan bli elsket ved vanens makt (1278ff.).

Bok 5 åpner med at Epikur hylles for oppdagelser som er mer utrolige enn Herkules’. Det hevdes videre at verden ikke er guddommelig (110ff.), og at gudene ikke er i verden og heller ikke har skapt den for oss (146ff.). Som bevis gis det eksempler på at store deler av verden tross alt er ganske ubrukelig både for oss og for dem (195ff.). Siden verdens bestanddeler er dødelige, er verden selv dødelig og forgjengelig (235ff.). Så følger en beskrivelse av hvordan verden ble til ved en tilfeldighet (416ff.) samt av grunnene til himmellegemers bevegelser (509ff.), jordens plass i universet (526ff.), solen og stjernenes egenskaper (564ff.) og natt og dag (650ff.). Månen reflekterer solens lys (705ff.), solformørkelser er månens gang foran solen (751ff.). Jordens, plantenes og dyrenes begynnelse og utvikling gjøres rede for (772ff.); så kommer en beskrivelse av menneskets utvikling fra urtilstanden (925ff.), via utviklingen av redskaper, hytter, vennskap, språk og mestringen av ilden (1011ff.), til etableringen av kongedømmer (1105ff.), republikker (1136ff.) og religion. På dette punktet framføres en kraftig religionskritikk (1161ff.). Så beskrives utviklingen av metall (1241ff.), temmingen av hesten (1297ff.), utviklingen av klesplagg (1350ff.), jordbruk (1361ff.), sang, musikk og dans (1379ff.). Lukrets påpeker at menneskets evige søken etter glede har medført krig og lidelse (1415ff.), men også gitt støtet til videre teknologisk utvikling (1440ff.). 

Bok 6 åpner med en siste lovtale til Epikur, han som lærte at vi ikke bør frykte gudene men forstå verden gjennom naturlige forklaringer. Boken er viet naturfenomener som torden (96ff.), lyn (160ff.), skypumper (423ff.), skyer (451ff.), regn (495ff.), jordskjelv (532ff.), årsaker til at havet ikke vokser (608ff.), Etnas utbrudd (639ff.), Nilen (712ff.), giftgassene i Avernersjøen (738ff.), vannkilder (840ff.), magneter (900ff.) og sykdom (1090ff.). Boken ender abrupt med et langt og gruvekkende eksempel på det siste, nemlig den store pesten i Athen under den peloponnesiske krig (1138ff.).

Utgave med oversettelse til engelsk prosa av W. H. D. Rouse og M. F. Smith (1982, Loeb Classical Library); verseoversettelse av  A.E. Stallings (2007) tilgjengelig i Penguin-serien; til norsk i utvalg (vers) av Trygve Sparre (1978). 

De rerum natura er tilgjengelig flere steder på internett på latin og i engelsk oversettelse.

  • De rerum natura. Tilgjengelig hos The latin library (latin)
  • On the nature of things. Oversatt av William Ellery Leonard. Tilgjengelig hos Gutenberg project. Flere formater, også for nedlasting til lesebrett (engelsk).

To gode artikkelsamlinger er: The Cambridge Companion to Lucretius, redigert av Gillespie og Hardie (2007); og Oxford Readings in Classical Studies – Lucretius, redigert av Gale (2007).

Monica Gale har også skrevet en monografi om Lukrets' bruk av mytologi og diktning: Myth and Poetry in Lucretius (1994).

Stephen Greenblatts historiske roman The Swerve: How the World Became Modern (2011) handler om Poggios oppdagelse av manuskriptet til De rerum natura og om denne oppdagelsens påvirkning på europeisk åndsliv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.