Oliver Hansen Langeland

Etter å ha tatt underoffiserskolen i 1908 og videre offisersutdanning på Krigsskolen i 1912, ble Langeland fastlønnet offiser og fikk tre år senere opprykk fra premierløytnant til kaptein. Ved siden av sin militære tjeneste avla han også statsøkonomisk eksamen ved Universitetet i Oslo. Frem til 1918 tjenestegjorde Langeland som kompanisjef i 6. og 4. divisjon med med innskrenkingene som fulgte i det norske forsvaret etter første verdenskrig, måtte han snart se seg om etter annet arbeid. Den endelig avskjeden fra offisersyrket kom først i 1929, og han ble etter dette stående i de militære rullene som vernepliktig major.

Langeland flyttet i 1918 med sin familie tilbake til Oslo og ble i 1919 tilsatt som sekretær i Oslo ligningsvesen. I årene 1929 til 1937 arbeidet Langeland som sekretær for Oslo kommunale statistiske kontor og folkeregister. Etter å ha vendt tilbake til ligningsvesenet fikk Langeland opprykk til kontorsjef i 1941, og han ble fire år senere avdelingssjef i samme etat.

I løpet av mellomkrigstiden ble Langeland sterkt opptatt av demografiske spørsmål. Denne interessen for befolkningsutviklingen i Norge, Skandinavia og Vest-Europa var imidlertid sterkt preget av mellomkrigstidens tankegods om befolkningspolitikk og rasehygienene. Langeland hevdet at lave fødselstall og en ellers lite gunstig befolkningspolitikk fra myndighetenes side, ville kunne resultere i den «nordiske rasens» undergang. Disse tankene brakte den ellers verdikonservative Langeland i nærkontakt med norsk høyreradikale og nazistiske strømninger, og de resulterte i boka Det er liv eller død det gjelder (1937), samt to mindre artikler, «Forsvarskraft og livsvilje» og «Når folkene dør», i det nasjonalsosialistiske tidsskriftet «Ragnarok» (1938).

Etter den tyske invasjonen 9. april 1940 holdt Langeland i juli samme år et radioforedrag. På dette tidspunktet var NRK i realiteten blitt et propagandainstrument i hendene på den tyske okkupasjonsmakten. Foredraget til Langeland handlet om den tyske befolkningspolitikken som han mente burde være et eksempel til etterfølgelse. Til tross for sitt rasistiske tankegods og sin i utgangspunktet tyskvennlig innstilling, ble imidlertid ikke Langeland noen tilhenger av Nasjonal Samling, og han fremstod heller aldri som noen ideologisk tilhenger av den tyske nasjonalsosialismen. Da det tyske Reichskommissariatets propagandaavdeling i september 1940 tilbød ham en jobb for å bistå med utviklingen av en ny befolkningspolitikk, avslo han dette.

I november 1942 ble Langeland rekruttert av Jens Chr. Hauge, Milorgs daværende sentralinspektør, til å lede «D13» – betegnelsen på Milorgs distriktsorganisasjon i Stor-Oslo. Langeland fungerte som Milorgs distriktssjef i Oslo frem til sommeren 1944, da han fikk ordre om å melde seg til tjeneste for Forsvarets Overkommando i London. I juli rømte han med sin familie til Sverige, og i september samme år ankom han Storbritannia hvor han ble værende frem til frigjøringen.

Etter andre verdenskrig inntok Langeland en svært kritisk holdning til rettsoppgjøret. Dette gjaldt både formen og omfanget på oppgjøret, der et stort antall passive NS-medlemmer ble straffedømt, i motsetning til politikere, embetsmenn og næringslivsfolk som ikke var medlemmer av NS, men som hadde samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten i den første delen av krigen, og som etter frigjøringen unngikk tiltale og dom.

I 1948 utgav han boken «Dømmer ikke», der han også kritiserte regjeringen Nygaardsvolds opptreden før, under og etter 9. april 1940, og tok til orde for riksrett mot regjeringsmedlemmene som en del av rettsoppgjøret. Langeland ble anmeldt for injurier av myndighetene ved riksadvokaten, men ble frikjent i 1950. Visse utsagn i boken ble mortifisert og boken inndratt. Året etter utgav han boken «Forat I ikke skal dømmes». Boken «Dømmer ikke» ble nyutgitt i 2010.

• Norge under andre verdenskrig
• Hjemmefronten
• Landssvikoppgjøret

• Lena Tveit Saur (2015): Frå raseideolog til milorg-mann. Oliver H. Langeland sin politisk-ideologiske bakgrunn. Masteroppgave i historie ved Universitetet i Oslo. 91 s.