Ole Sivert Bragstad var en norsk ingeniør og professor. Han var en av pionerene innen elektroteknikk, både i Norge og i utlandet. Han ble verdens første professor i elektriske baner ved den tekniske høgskolen i Karlsruhe i 1905.

Bragstad var den første professoren i elektroteknikk ved Norges tekniske høgskole (NTH), og han ledet høyskolen fram til dens første rektor ble utnevnt i åpningsåret 1910.

Bragstad ble født i 1868 på Inderøy i Nord-Trøndelag. Etter å ha tatt artium i 1890, reiste han til Dresden, hvor han i 1894 tok diplomeksamen i elektroteknikk og maskinbygging ved byens tekniske høyskole. Han arbeidet en liten periode i Kristiania, og reiste så til Königsberg i Preussen (i dag Kaliningrad i Russland). Der arbeidet han som driftsingeniør for elektrisitetsverket og sporveien.

I 1897 flyttet han til Karlsruhe, som hadde et av verdens ledende elektrotekniske fagmiljøer, med professor Engelbert Arnold i spissen. Her arbeidet Bragstad først som vitenskapelig assistent og senere dosent. I denne perioden publiserte han flere forskningsartikler i tillegg til å bidra til professor Arnolds nye bok om vekselstrømteknikk. Han tok også ut en rekke patenter.

I 1903 sa han opp dosenturet for å gjennomføre et oppdrag for Norges Statsbaner, der han utredet fordelene ved elektrisk jernbanedrift i sammenligning med fortsatt bruk av damplokomotiv. Det var et relevant arbeid, ikke bare med tanke på den fremtidige elektrifiseringen av det norske jernbanenettet, men også for fordi elektriske sporveier var i ferd med å bli et sentralt transportmiddel og verktøy for byutvikling. Den første elektriske forstadsbanen (Holmenkollbanen) var alt bygget i Kristiania, elektrisk trikk hadde byen også fått – i likhet med Trondheim og Bergen – og det var planer for videre utbygging. I utlandet hadde flere byer satset på utbygging av elektriske t-baner, noe som også skjedde i Oslo noen år senere.  

Etter å ha fullført oppdraget i 1904, tok han opp sitt arbeide ved høyskolen i Karlsruhe, denne gangen som verdens første professor i elektriske baner. Han ble i professoratet frem til 1908, da han reiste til USA for å arbeide som forskningsingeniør innen vekselsstrømsystemer hos firmaet Westinghouse

Elektroteknikk var på denne tiden et nytt fag i sterk utvikling. Faget innbefatter både læren om det teoretiske fundamentet (særlig innen fysikk og matematikk) som forklarer elektrisitetens egenskaper, og studier og utvikling av tekniske løsningene som lar oss bruke den (elektrisk energi og elektrisk strøm).

Som en av landets pionerer innen faget, ble han en viktig ressurs som fagkonsulent i planleggingen og utformingen av elektroteknisk avdeling og elektroteknisk laboratorium ved Norges tekniske høgskole (NTH). Målet var å bygge et laboratorium som først og fremst skulle være et undervisningsrom og et sted der høyskolens studenter kunne gjennomføre øvinger på det siste innen teknisk utstyr og maskineri. Men i tillegg skulle laboratoriet  legge grunnlaget for forskning samt utviklings- og konsulentvirksomhet for industrien.

Det var tett kontakt mellom Bragstad og høyskolens arkitekt, Bredo Greve, i planleggingsfasen. På grunn av innspill fra Bragstad og en forholdsvis rundhåndet bevilgning fra departementet startet NTH sin virksomhet med et toppmoderne elektroteknisk laboratorium. Her ble erfaringene fra USA viktige, og laboratoriet, slik det ble bygget, hadde klare likhetstrekk med laboratoriet han arbeidet ved hos Westinghouse. 

Da professoratet i elektroteknikk ble utlyst, søkte Bragstad på stillingen etter å ha forsikret seg hos departementet om at lønnstilbudet ville være i tråd med hans krav. Av bedømmelseskomiteen ble han enstemming vurdert som den best kvalifiserte søkeren. Hans kombinerte erfaring fra akademia og industrien ble lagt til grunn.

Etter å ha tiltrådt stillingen ble Bragstad valgt som leder av NTHs professorråd. Han satt derfor i realiteten som leder av høyskolen under utbyggings- og utviklingsfasen, frem til den åpnet dørene i august 1910 og Sem Sæland tok over som rektor. 

I sin periode som professor ved NTH var Bragstad sentral i utviklingen av høyskolens utdannelse innen elektroteknikk. Laboratoriet og studieplanen som han utviklet, ble stående nesten uforandret helt inn i 1950-årene. Forskningsvirksomheten hans måtte imidlertid vike for undervisningsarbeid de første årene, men etter første verdenskrig tok han på seg flere utviklings- og konsulentoppdrag for industrien – blant annet i tilknytning til den store kraftutbyggingen som foregikk i landet i perioden. 

Under 100-årsmarkeringen i 1925 for åpningen av den tekniske høyskolen i Karlsruhe ble Ole Sivert Bragstad utnevnt til æresdoktor. Året etter ble han innvalgt medlem av både Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han arbeidet som professor ved NTH frem til han døde 59 år gammel i 1927. 

  • Brandt, Thomas og Ola Nordal, Turbulens og tankekraft – Historien om NTNU, Pax Forlag, 2010
  • Helgås, Ragnhild Green, Kraft og kommunikasjon – Elektroteknisk avdeling ved NTH/NTNU 1910–2010, Tapir Akademisk Forlag

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.