To linjer preget Uelands politiske profil: hans iver etter å spare og hans antibyråkratisme. Ueland var en bremsekloss når det gjaldt å utvide statens ansvar og engasjement på en rekke områder, noe som var motivert ut fra ønsket om å begrense statens pengeforbruk. Han ble kjent som en sparepolitiker, om enn ikke så hard som Søren Jaabæk, med særlig uvilje mot pensjoner til statstjenestemenn, bevilgninger til utbygging av veier, dampskip og jernbane, og til forsvaret. Offentlig støtte til kunst og kultur hadde i Ueland en av sine skarpeste motstandere, noe ikke minst Henrik Ibsen fikk merke. Når det gjaldt statens inntekter arbeidet Ueland for at disse skulle hentes inn via toll fremfor direkte statsskatt, som var lagt på fast eiendom og som særlig gårdbrukerne merket. Derfor var ikke Ueland noen utpreget liberalist, selv om han i 1842 stemte for å fjerne korntollen, noe som må forklares med at hans velgere på Sørvestlandet fikk sine inntekter fra kjøtt og melk og ikke fra korn slik bøndene på Østlandet fikk. Videre gikk han inn for at bøndenes skyssplikt måtte lettes.
Uelands antibyråkratisme ville i praksis si at han hadde en brodd mot embetsstandens lederskap sentralt og lokalt. Ofte betydde denne politiske linjen også et arbeid i praksis for et utvidet lokalt selvstyre. Dette kunne man se i hans engasjement for formannskapslovene i 1830-årene og i hans syn på delings- og skyldsetningsforretningen og lensmannstilsetninger i 1840-årene. Videre stemte han i 1836 og 1839 for en liberalisering av håndverkslovene, som ville gjøre det enklere å drive håndverk på landsbygda. Når det gjaldt handel på landsbygda var han talsmann for liberalisering i 1850- og 1860-årene, og støttet 1866 gjennomføringen av en fullstendig frigivelse av handel på landsbygda.
Også kampen for jury i rettspleien falt inn i bildet av en politiker som arbeidet for et større folkelig innslag i forvaltningen. Arbeidet med jurysaken tok til i 1845, for så å løpe ut i sanden i 1868. Etter flere innledende runder, hvor jury-institusjonen ble utredet og belyst, la Ueland i 1854 frem forslaget om «Lov om Retsmænd». Juryen var ifølge Ueland et organ for «Folkets practiske Fornuft», og dens innføring ville være en nødvendig følge av «den herlige Bygning, som grundlagdes paa Eidsvold 17. Mai 1814». Deretter ble en kommisjon nedsatt av Stortinget for å utrede saken videre.
Arbeidet ble motarbeidet av regjeringen, som nektet sanksjon på beslutningen om en parlamentarisk kommisjon. Da kommisjonen likevel trådte sammen, ble Ueland nektet permisjon fra arbeidet som lensmann, og han sa derfor opp stillingen. I 1857 ble loven om jury vedtatt i Stortinget, men nektet sanksjon. Også ved neste Storting ble saken tatt opp, men avvist. Først 1887 ble jury innført i norsk rettspleie.
Uelands forhold til religionslovgivingen var langt fra liberal. Mens han arbeidet for å oppheve Konventikkelplakaten, som satte forbud mot å la legfolk forkynne, samt å opprette menighetsråd hvor menighetene skulle ha medbestemmelse i ansettelse av prester lokalt, stemte han i 1845 imot en ny, liberal dissenterlov. Liberalisering på dette feltet ville føre til en oppsmuldring av statskirken, hevdet han. Videre ønsket han heller ikke å frita de fleste kategorier embetsmenn fra å være medlem av statskirken.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.