Okloreaktoren

I 1972 ble det gravd ut uranprøver fra en gruve i Oklo, Gabon. Analyser av disse prøvene viste at forekomsten av uranisotopen ²³⁵U var meget liten. Den eneste kjente prosessen som kan lede til en så stor reduksjon i konsentrasjonen av ²³⁵U, er fisjon (spalting) forårsaket av lavenergetiske nøytroner.

Man fant også forskjellige neodym- og rutheniumisotoper (¹⁴²Nd, ¹⁴³Nd, ¹⁴⁵Nd og ⁹⁹Ru, ¹⁰⁰Ru, ¹⁰¹Ru) som hadde konsentrasjoner som tyder på at de kommer fra spalting av ²³⁵U og ikke fra naturlige forekomster.

Det ble konkludert med at en naturlig kjernereaktor opererte i Oklo for omtrent to milliarder år siden. På denne tiden var bidraget av ²³⁵U i naturlig uran hele 3 prosent, noe som er nok til å drive en kjernereaktor med grunnvann som moderator.

Det er beregnet at 5 tonn ²³⁵U har fisjonert, noe som tilsvarer en totalenergi på 108 MWh, eller tilsvarende energiproduksjonen i et moderne kjernekraftverk (effekt 1000 MW) i hele 10 år. Imidlertid tror man at Okloreaktoren hadde svært lav energieffekt (ca. 0,01 MW) og at den derfor var operativ i rundt en million år. Den lave effekten til Okloreaktoren førte sannsynligvis til at omgivelsene ikke ble betydelig påvirket av den produserte varmen.

• kjernereaktor
• fisjon
• fusjon
• uran

• Scientific American: «The Workings of an Ancient Nuclear Reactor»