Faktaboks

Odd Hassel
Født
17. mai 1897, Kristiania (nå Oslo)
Død
11. mai 1981, Oslo
Virke
Kjemiker
Familie

Foreldre: Lege Ernst August Hassel (1848–1905) og Mathilde Christine Klaveness (1860–1955).

Ugift.

Odd Hassel

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Odd Hassel
Av /NTB Scanpix ※.

Odd Hassel var en norsk strukturkjemiker som fikk Nobelprisen i kjemi i 1969. Han delte den med Derek Barton. De fikk prisen for sine bidrag til utviklingen av begrepene konformasjon og konformer og bruken av dem i kjemi.

Hassel var utdannet i Norge, og han arbeidet i Norge helt fra han ble ansatt som universitetsstipendiat ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) i 1925 til han døde som professor emeritus i 1981. Han er gravlagt på Vår frelsers gravlund.

Odd Hassel er den eneste nordmannen som har fått Nobelprisen i fysikk eller kjemi som var bare norsk statsborger. Lars Onsager og Ivar Giæver fikk også Nobelprisen, Onsager i kjemi i 1968 og Giæver i fysikk i 1973. Begge arbeidet imidlertid i USA og hadde fått amerikansk statsborgerskap på det tidspunktet de fikk prisen.

Utdanning

I Kristiania

I 1920 ble Odd Hassel cand. real. med kjemi hovedfag og bifagene matematikk, fysikk og mekanikk Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Ved immatrikuleringen i 1915 hadde han Victor Moritz Goldschmidt som privat preseptor, og som sin veileder i hovedfaget valgte han faren, Heinrich Jacob Goldschmidt. Hassel holdt kontakt med begge gjennom livet, og de hadde stor betydning for ham.

I utlandet

Fritz Haber Institut für Physicalishe Chemie und Elektrochemie i Berlin-Dahlem

Etter eksamen dro Hassel til utlandet. I to semestre studerte han kjemi i München hos Kasimir Fajans, hvor han var med å utvikle en ny titreringsmetode. Sommeren 1923 dro han til det berømte Fritz-Haber-Institut für physikalische Chemie und Elektrochemie i Dahlem (nå en del av Berlin). Her var det et meget stimulerende miljø med en rekke tidligere og senere nobelprisvinnere i kjemi og fysikk. Hassel ble knyttet til avdelingen for tekstilkjemi, hvor han lærte å bestemme krystallstrukturer med røntgendiffraksjon av Herman Mark, som senere ble en pionér i polymervitenskap.

I oktober 1924 tok Hassel sin dr.phil.-grad på en avhandling om en studie av krystaller av to organiske stoffer. Han fortsatte arbeidet i Berlin med Rockefeller-stipendium til han sommeren 1925 dro tilbake til Kristiania hvor han ble universitetsstipendiat. Sammen med Mark publiserte han krystallstrukturen av grafitt, som vakte internasjonal oppmerksomhet.

Forskning

I Oslo

Hassel hadde med seg utstyr for røntgendiffraksjon til Kjemisk laboratorium i Fredriksgate. Allerede året etter ble han dosent i fysikalsk kjemi og elektrokjemi. I 1929 overtok han Victor Goldschmidts kontor og laboratorium på Tøyen, da Goldschmidt hadde akseptert en stilling ved universitetet i Göttingen. Her bygget han opp en forskningsgruppe med flere hovedfagsstudenter. I 1934 ble han utnevnt til professor i fysisk kjemi og flyttet over til den nye Fysikk-kjemibygningen på Blindern.

Kristallchemie

Odd Hassels bok om krystallkjemi
Molekylmodell sykloheksan
Molekylmodell av sykloheksan. Hvite kuler er hydrogen, og grå kuler er karbon.
Molekylmodell sykloheksan
Av /MolView.
Lisens: CC BY SA 4.0

Hassel var en meget aktiv forsker og bestemte krystallstrukturen av en rekke uorganiske forbindelser. Dette var fortsatt i røntgenkrystallografiens barndom, og bare svært enkle strukturer lot seg løse.

I 1934 skrev han en bok på tysk, Kristallchemie, hvor han summerte opp sine og andres resultater. Den gjorde ham kjent, boken ble oversatt til engelsk og russisk og inspirerte mange til å starte studier av stadig mer komplekse krystallstrukturer.

Sykloheksan

Nobelprismedalje
Reversen til Odd Hassels nobelprismedalje.
Nobelprismedalje

Arbeidet han fikk Nobelprisen for i 1969, startet allerede i 1930. Forbindelsen han studerte var sykloheksan. Det er en ring av seks -CH2-grupper. Noen hevdet den var plan. Da ville C-C-C vinkelen være 120°. Andre mente at den kunne ikke være plan, fordi man visste at i metan, CH4, ligger de fire H-atomene i hjørnene av et tetraeder, slik at vinkelen H-C-H er lik 109,5°. Det krever energi å øke vinkelen til fra 109,5° til 120°. Bygger man en modell av molekylet kan man lage to ikke-plane modeller hvor C-C-C-vinkelen er 109,5°. Den ene ligner en båt og den andre en stol. Men var molekylet i en av disse formene, skulle man vente mer enn en isomer av derivater av sykloheksan enn noen hadde funnet. Så dette var oppgaven Hassel gikk løs på: hva er strukturen av sykloheksanmolekylet, og hvor mange isomere er det?

Egen forskningsgruppe

Det tok lang tid før han løste oppgaven. Han trengte midler og medarbeidere for å løse den, og for å få det til måtte han bli professor. Først i 1934 ble det opprettet et professorat i fysisk kjemi som han fikk. Samtidig flyttet kjemikerne fra den foreldede og overbefolkede Domus Chemica i Fredriksgate til østfløyen i den nye Fysikk-kjemibygningen på Blindern.

Hassel hadde evnen til å tiltrekke seg og inspirere flinke studenter. Den mest fremtredende i 1930-årene var Christen Finbak. Han var en dyktig konstruktør av et apparat for elektrondiffraksjon. Det var apparatet Hassel trengte for å få bestemt strukturen av derivater av sykloheksan. Men det tok tid å få teori og apparat til å fungere slik at tilstrekkelige nøyaktige strukturer kunne bestemmes. Først i 1943 ble den første viktige artikkelen publisert, og først i 1947 var løsningen klar.

Av hans studenter og medarbeidere fra denne tiden kan nevnes Henry Viervoll, Alf Sanengen, Brynjulf Ottar, Sven Furberg og Otto Bastiansen. Sanengen var den første direktør for Sentralinstitutt for industriell forskning (SI, nå SINTEF) med Henry Viervoll som leder for fysikkavdelingen og senere visedirektør. Brynjulf Ottar (1918–1989) var forskningssjef på Forsvarets forskningsinstitutt fra 1950 til 1969, da han ble den første direktør for NILU.

Hassel slo fast at sykloheksanmolekylet er i stolform. På hvert C-atom er det to forskjellige bindinger. Den ene kalles aksial, fordi den er parallell med molekylets 3-tallige akse, og den andre kalles ekvatorial (se figur). Grunnen til at man ikke hadde funnet flere isomere er at molekylet klapper raskt om, og da går den aksiale bindingen over til å bli ekvatorial, og omvendt. Men om man ikke kunne isolere isomere så observerte man at det var to forskjellige molekyler av forbindelsen 1,2-dibromsykloheksan i gassen på tross av at det bare var en form i det faste stoffet. I den ene formen av molekylet var begge Br-C-bindingene ekvatoriale og i den andre var begge bindingene aksiale. I ettertid ble de to formene kalt konformere. Og det var dette konformerbegrepet Hassel, sammen med Derek Barton, fikk Nobelprisen for i 1969.

Addisjonsforbindelser

Midt på 1950-tallet tok Hassel opp et nytt forskningsområde. Amerikaneren Robert Mulliken hadde på grunnlag av spektroskopiske studier foreslått strukturen av forbindelser som dels kalles addisjonsforbindelser, dels charge-transfere forbindelser. Det er forbindelser mellom molekyler som 1,4-dioksan og brom (Br2). Hassel og medarbeidere fant at molekylene var bundet sammen i lange kjeder helt forskjellig fra den modellen Mulliken og andre spektroskopikere hadde foreslått. Hassel holdt foredrag om disse forbindelsene da han ble tildelt Nobelprisen i 1969.

Tillitsverv og utmerkelser

Professor Odd Hassel
Professor Odd Hassel

I 1946–1956 var Hassel den første redaktør for Acta Chemica Scandinavicas norske del, og det var her de første artikkelen om hva han og medarbeidere hadde gjort vitenskapelig under krigen ble publisert i den først årgangen av Acta Chemica Scandinavica i 1947. Det var disse artiklene som gjorde resultatene kjent internasjonalt.

Hassel ble utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet i 1950, ved Stockholms Universitet 1960, ridder av 1. klasse av St. Olavs orden i 1960, tildelt Guldberg og Waage-medaljen i 1964 og utnevnt til Centinnial fellow av the American Chemical Society i 1976.

En byste av Odd Hassel av Jon Otto Torgersen (1939–) fra 1969 er oppstilt i Realfagsbiblioteket i Vilhelm Bjerknes' hus på Blindern, og et maleri av ham av Agnes Hiorth henger i Kjemibygningen på Blindern.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Hauge, Eivind Hiis & Tor Dahl: Norske vinnere av nobelprisen i kjemi, 2001
  • NBL 2. utg.
  • Njølstad, Olav, red.: Norske nobelprisvinnere, 2005, isbn 82-15-00697-3

Faktaboks

Odd Hassel
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036372009732

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg