OSO (satellitter)

Mot slutten av 1950-årene ble det utenfor vår atmosfære, ved hjelp av raketter og med ballonger, påvist røntgen- og ultrafiolett stråling fra verdensrommet. NASA utstyrte åtte romsonder med instrumenter som registrerte denne type stråling sammenhengende gjennom flere år. Sondene fikk navnet Orbiting Solar Observatories (OSO) siden Solen var forventet å være hovedkilden til denne strålingen.

Samtlige åtte OSO-sonder ble plassert i nær sirkulære jordbaner i en inklinasjon på 33^o i forhold til Jordens ekvator med omløpstider mellom 93 og 96 minutter. Sondene var primært utviklet for solare observasjoner, men siden de i sine baner dekket både dag- og nattehimmel ble de også benyttet til registrering av høyenergi-stråling fra stjerner og andre kosmiske objekter.

Basert på valg av instrumenter om bord, ble de åtte sondene ble gruppert i tre serier. Samtlige sonder var utstyrt med detektorer for registrering av gammastråling og teleskoper som avbildet kilder til røntgen- og kortbølge ultrafiolett stråling. Spektroskopiske observasjoner var viktige for tolkning av registrerte data fra ulike kilder. De første sondene hadde begrenset detaljopplysning sammenlignet med instrumentene i de to siste sondene som gav vesentlig skarpere bilder.

Observasjonene ble jevnlig overført via telemetri til en rekke basestasjoner i USA (California, Maryland og Florida), Ecuador, Chile, Peru, Sør-Afrika og Australia.

Det primære målet med serien av OSO-sonder var å skaffe informasjon om kortbølgestråling fra Solen under forskjellige faser i dens 11-års-cykel. Gjennom 16 års sammenhengende observasjoner dekket sondene hele cykel 20, som hadde maksimum aktivitet i 1968 – 1971. De tidligste observasjonene viste at raske strålingspulser samsvarte med kraftige solare utbrudd som ble registret med optiske teleskoper på bakken. De spektrale observasjonene med OSO-sondene gav ny kunnskap om trykk og temperatur i de eksplosive utbruddene.

Med de tidligste sondene ble det lagt ekstra vekt på registrering av gamma-stråling fra nattehimmelen. Det resulterte i de første sikre observasjonen av høy-energiske kosmiske gamma-stråler fra både galaktiske og ekstragalaktiske kilder. De første sondene registrerte et betydelig antall raske kosmiske utbrudd i gamma- og røntgen-stråling som viste seg å være knyttet overveiende til vår galakse (Melkeveien) med konsentrasjon om galaksens sentrum. Detektorene ombord på OSO 7 og 8 registrerte raske fluktuasjoner i røntgen-strålingen fra flere kosmiske kilder. Oppfølgende studier har vist at to pulserende kilder (Hercules X-1 og Vela X-1) var massive dobbeltstjerner. En annen varierende røntgenkilde viste seg å være knyttet til relativistiske masse-strømmer forbundet med et massivt sort hull i sentrum av galaksen Centaurus A i stjernebildet Kentauren.

• SDO – Solar Dynamics Observatory
• Parker Solar Probe