Northumberland (adelstittel)

Northumberland var opprinnelig et angelsaksisk kongerike, kjent fra 500-tallet, hvor herskerne etter 954 oftest førte jarletittel (engelsk earl). Den siste kongen av Northumberland var den tidligere norske kongen Eirik Blodøks. Jarledømmet innehaddes på midten av 1000-tallet av Siward (død 1055), som ble etterfulgt av Tostig (eller Toste) av Wessex (død 1066). Han ble fordrevet i 1065 og etterfulgt av Morcar av Mercia. Tostig falt i slaget ved Stamford Bridge, da han med hjelp av Harald Hardråde forsøkte å gjenerobre Northumberland.

Morcar ble anerkjent som earl av Vilhelm Erobreren like etter 1066. Etter at han deltok i opprør i 1068 og 1071, ble jarledømmet gitt til Cospatric og deretter til Waltheof (død 1076), som begge var angelsaksere. Robert de Mowbray (død cirka 1125) ble utnevnt til earl of Northumberland i 1080/1081, men mistet jarledømmet etter et opprør i 1095.

På 1100-tallet var jarledømmet knyttet til det skotske kongehus, og kong David 1s sønn Henry (cirka 1114–1152) var earl of Northumberland, i likhet med den senere kong William 1 av Skottland (1143–1214).

Jarledømmet Northumberland ble i 1377 gitt til marskalk Henry Percy, baron Alnwick (1341–1408), som mistet det igjen etter at han deltok i Owen Glendowers opprør i 1405. Han var far til Sir Henry Percy, kalt Hotspur (1364–1403), og dennes sønn Henry Percy (1394–1455) fikk jarledømmet tilbake i 1416. Både denne andre earl og hans sønn, den tredje earl, falt under Rosekrigene.

Etter den sistes død 1461 ble jarledømmet i 1464 tildelt John Neville (1431–1471), men det ble i 1469 gitt tilbake til den tredje earls sønn Henry Percy (1446–1489). Ved hans sønnesønns, den sjette earls, død i 1537 ble jarledømmet inndratt under kronen, og John Dudley (1502–1553), earl of Warwick, ble i 1551 utnevnt til duke of Northumberland. Dette hertugdømmet ble inndratt da han ble henrettet for å forsøke å gjøre svigerdatteren Lady Jane Grey til engelsk dronning, men hans sønnesønn Robert Dudley (1574–1649) fikk i 1620 titlene earl of Warwick og duke of Northumberland av den tysk-romerske keiseren, Ferdinand 2.

I 1557 ble jarledømmet Northumberland gitt tilbake til Thomas Percy (1528–1572), en brorsønn av den sjette earl. Han ble henrettet for sin deltagelse i en sammensvergelse til fordel for Maria Stuart, og ble etterfulgt av sin sønn Henry Percy (cirka 1532–1585), den åttende earl, som også stod på Maria Stuarts side og ble fengslet i Tower, hvor han døde under mystiske omstendigheter. Hans sønn Henry Percy (1564–1632), den niende earl, var mistenkt for å være delaktig i Kruttsammensvergelsen og satt innesperret i Tower i 1605–1621. Hans sønnesønn Josceline Percy (1644–1670), den ellevte earl of Northumberland, ble den siste Percy i mannslinjen som innehadde tittelen.

Tittelen ble i 1674 tildelt George Fitzroy (1665–1716), som var en av kong Karl 2s mange utenomekteskapelige barn. Han ble i 1683 utnevnt til duke of Northumberland, men døde uten arvinger.

Algernon Percys, den siste earl av Percy-slektens, datter giftet seg med Charles Seymour (1662–1748), den sjette duke of Somerset, som dermed overtok slekten Percys store gods. Deres sønn Algernon Seymour (1684–1750), den syvende duke of Somerset, fikk i 1749 tittelen earl of Northumberland. Earltittelen og Percyfamiliens gods gikk ved hans død i arv til svigersønnen Sir Hugh Smithson (1715–1786), som antok navnet Percy og i 1766 ble utnevnt til duke of Northumberland. Hertugtittelen har siden gått i arv innenfor hans etterslekt.

Nåværende tittelinnehaver er Ralph George Algernon Percy (født 1956), den tolvte duke of Northumberland, som eier slottet Alnwick Castle i Northumberland med et gods på 280 000 dekar og slottet Syon House i London. Slottene rommer også en av Storbritannias største kunstsamlinger.

• adel
• Percy-slekten
• Englands historie