Den norske posthornserien ble lansert i 1872 og er verdens eldste uavbrutte frimerkemotiv. Posthornmotivet er det samme, men frimerkene over er framstilt med ulike trykkemetoder. Fra venstre: a) boktrykk (1918), b) dyptrykk (1937), c) ståltrykk 1962) og d) 4-farget offset (1997).

Antall årlige frimerkeutgivelser i Norge

1855-1904 1,7
1905-1939 4,3
1940-1945 23
1946-1970 13,4
1971-1995 24,4
1996-2021 32,6
Kilde: Posten

Frimerker er papirmerker til å klebe på postsendinger for å vise at portoen er betalt.

Faktaboks

Etymologi

'merke som gjør postsendingen fri'

Også kjent som

engelsk (postage) stamps, tysk Briefmarken, fransk timbres(-poste), italiensk francobolli, spansk sellos

Frimerker har gjerne en gummiert bakside som på en enkel måte festet merket til postsendingen. Mens de første frimerkene måtte klippes fra hverandre, ble senere de ferdigtrykte frimerkearkene perforert slik at de lett kunne løsnes fra arket. Dette ga de enkelte merkene de taggene som har blitt selve symbolet på frimerker. Ikke overraskende har frimerkene hatt en firkantet form, men det finnes både trekantede og runde, og i nyere tid har det blitt lansert svært så kreative utforminger.

Mer formelt er frimerkene påtrykt utgiverlandets navn og/eller tilsvarende nasjonale symboler som viser hvor frimerket er utgitt. Frimerkets frankeringsverdi har vært en selvfølge å få med, mens valg av motiv har variert mye. Den første tiden var det gjerne avbildet portrett av landets overhode, riksvåpen eller annen heraldikk, eller bare tall. Slike merker omtales gjerne som bruksmerker. Senere har det vært en utvikling av motivvalgene fra å vise særtrekk og motiver fra frimerkelandet, til å benytte merket til å forsterke foranledningen til selve utgivelsen. Frimerker blir til tider omtalt som «propagandamerker». En finere betegnelse er «glansbilder», men uansett fremstår frimerker som utgiverlandets «visittkort».

Norske bruksfrimerker. 1) Norges første frimerke utkom 1. jan. 1855. 2) Unionskongen Oscar 1 er avbildet på de første portrettfrimerker i Norden, utgitt i Norge 1856. 3) og 4) Intet frimerkemotiv i verden har vært i bruk så lenge som posthornet på de norske frimerkene. Treskillingsmerket utkom i 1872, 70-øresmerket i 1978. 5) Fra 1877 fikk frimerkene myntenheten øre istedenfor skilling. 6) Frimerker i kroneverdier, med kong Oscar 2s portrett, ble utgitt i 1878. 7) Provisorisk overtrykk ble første gang anvendt i 1888. 8) De første frimerker med kong Haakon 7s portrett utkom 1907. 9) Luftpostfrimerke fra 1927. 10) Fem kroner var høyeste pålydende verdi for norske frimerker i tidsrommet 1918–59. Dette merket er fra 1946. 11) Fra 1969 til 1983 var 20 kroner høyeste verdi. Fra 1983 var høyeste verdi 50 kroner.

.
Lisens: fri

Valørløse frimerker

Frimerker uten påført portobeløp. Kategoriene A- og B-post ble slått sammen i 2018, og verdiangivelsene på frimerkene ble da erstattet med INNLAND.

.

Høsten 2005 innførte Posten valørløse frimerker for vanlige brev innenlands (inntil 20 gram), både A-post og B-post, fra februar 2007 også for A-post utenlands. Dette er frimerker med gyldig porto for vedkommende takstgruppe, men uten påtrykt valør (kroneverdi). Salgsprisen er gjeldende porto ved utgivelsen, og frimerkene kan i prinsippet brukes på ubestemt tid, uavhengig av endringer i portotakstene, og uten at det er nødvendig å kjøpe tilleggsfrimerker for å dekke en portoøkning. De valørløse frimerkene er også gyldige i kombinasjon med andre frimerker.

Elektroniske frimerker som kom i Norge i 2018 er ikke papirmerker, men like fullt egnet til frankering, se digitale frimerker.

Frimerkene forteller

Frimerker kan bli lagt merke til på grunn av sitt gode design. Sveitseren Bruno Oldani designet en rekke frimerker til OL på Lillehammer 1994, blant annet denne firblokken, Lekenes åpning og nasjonenes fest.

.

Frimerkenes primære formål er å synliggjøre at portoen er betalt, og dette skjer i praksis ved at merket klebes på postsendingen. Indirekte ble også frimerkeutgivelsene symbol på utgiverlandets selvstendighet og suverenitet, noe tilsvarende nasjonalbankenes rett til å trykke pengesedler.

Disse små papirmerkene har imidlertid også blitt så mye mer. Gjennom motivvalg, postalt bruk og i mange tilfeller også spredning etterpå, ga det muligheter til å benytte frimerkene som merkater til å formidle bilder eller budskap. Typisk er at de fleste land benytter frimerkene til å gi innblikk i landets historie, natur, kunst, kultur og samfunnsliv. På den måten fungerer frimerker som både «turistbrosjyrer» og kunnskapsformidlere om utgiverlandet.

Produsert med moderne trykkemetoder og med maleriske motiv designet av dyktige kunstnere, betraktes frimerker også som miniatyrkunst. Frimerker er også samleobjekter, se filateli.

Frimerker som miniatyrkunst

Verdens vakreste frimerke i 2008 designet av Viggo Ree.

.

Nobel-merkene fra 2001 ble designet av gravøren Sverre Morken (portrettene) og designeren Enzo Finger (utfyllende illustrasjoner fra fredsprisvinnernes miljø).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

At frimerker er å betrakte som kunst – og fryd for øyet – blir tydelig ved at både Posten selv, men også andre organisasjoner årlig tar initiativ til avstemming av «årets vakreste frimerke» – både innenlands og internasjonalt. Frimerket med motivet snøugle vant pris i 2018, og de åtte norske frimerker utgitt 2001 til 100-årsjubileet for Nobels Fredspris ble kåret til verdens vakreste frimerkeserie dette året.

Noen frimerkemotiv blir til ved foto eller tegninger som deretter blir forminsket til trykkeoriginaler. I andre tilfeller lages trykkeoriginalen av gravører som inngraverer motivet i stålplater, en nitid tålmodighetsprøve med stor presisjon over 4–5 uker og ved hjelp av stikkel, hodelupe eller mikroskop.

Norske frimerkekunstnere

Foruten at flere kjente norske malerier er gjengitt på frimerker, har en rekke kjente malere, designere, grafikere og gravører utmerket seg med god frimerkekunst.

Her nevnes noen kjente fra etterkrigstiden: Dagny Tande Lid (1903-1998), Arne Johnson (1907-1994), Arne E. Holm (1911-2009), Johannes Haukland (1918-2015), Knut Løkke-Sørensen (1931-2021), Bruno Oldani (1936-2021), Sverre Morken (født 1945), Viggo Ree (født 1950) og Enzo Finger (født 1955).

Historikk – Norge

Norge nr. 1 er filatelistenes navn på Norges første frimerke, her som motiv på platte laget av Porsgrunds Porselænsfabrik i 1973.

.

I Norge har frimerker vært i bruk siden 1855 da postverket 1. januar utga et 4-skillings merke beregnet på vanlige innenlands brev inntil 15 gram. Merket oppgir ikke Norge som utgiverland, men riksvåpenet er avbildet som motiv. I motsetning til senere norske frimerker hadde dette blå skillingsmerket ingen tagger, så merkene måtte klippes ut av arket med saks.

Mens det lille papirmerket framstår som den synlige forandringen for brevkundene fra 1. januar 1855, var nyvinningen først og fremst et resultat av politisk ønske om lavere porto og forenkling av portotakstene. Allerede 15 år tidligere ble de første frimerkene lansert i Storbritannia, og stadig nye land fulgte etter som omtalt i artikkelen frimerker.

Trass i unionen med Sverige var det en selvfølge at Norge skulle utgi egne frimerker. Det har stort sett vært benyttet norske trykkerier og norske kunstnere til å utforme merkene. Med varierende motiv og pålydende verdier har det fram til og med 2021 utkommet 2066 forskjellige norske frimerker. Dette innebærer 12 nye frimerker i snitt hvert år fra starten i 1855, men med en sterk økning de siste årene. Dette skyldes nok ikke at det er flere brev som skal frankeres, men heller at mulighetene for nye markeringer og nye motiv har blitt utnyttet. I tillegg kommer tjenestemerker og helpost (se postkort) som har samme formål.

Bruksfrimerker og kongeportretter

Utvalg bruksfrimerker: Posthornmerke med skillingsverdi fra 1872. Løvemerke fra 1920-årene, og to motiv fra bruksmerkeserie som startet 1962. Under: Kongeportretter, kong Haakon 1907, 1937 og serie fra 1950, samt kong Olav-serie fra 1958. Fra 1960-årene har bruksfrimerkene bestått av serier med ulike motiver som fugler, sommerfugler, blomster, bygninger, med videre.

De kjente posthornfrimerkene kom i 1872 og regnes som verdens lengst benyttede frimerkemotiv, og fra 1877 ble verdien på frimerkene påført i øre i stedet for skilling. De gamle skillingsmerkene var imidlertid gyldige til frankering fram til 1. april 1908, etter omregningskurs 3 skilling = 10 øre.

Motivene på norske frimerker var imidlertid preget av unionstiden fram til 1905, ved at våre felles konger var portrettert der de første 50 årene. Som en kuriositet kan nevnes at Oscar I preget norske frimerker fra 1856, mens han aldri kom på svenske merker. Ellers var riksvåpen og posthorn typiske frimerkemotiv de første 60 årene, og selv om de var kunstnerisk utført, var de først og fremst å betrakte som «etiketter» til nytte for postverket – bruksfrimerker.

Som bruksfrimerker står de norske posthornfrimerkene i en særstilling. Motivet er fortsatt i bruk, og serien kan «feire» 150-årsjubileum i 2022. Arkitekt Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno tegnet de første, og ble «belønnet» med 15 spesidaler (60 kroner) for originaltegningen. Senere har nye kunstnere gravert og «justert» motivet. Von Hanno (1826 – 1882) er også kjent som arkitekt for mange monumentale bygninger i Oslo.

Motivfrimerker lanseres

Eksempler på motivfrimerker, fra venstre: Grunnlovsjubileet i 1914, frimerke til minne om Henrik Ibsens fødsel, og ett av flere frimerker med Nordkappmotiv med tilleggsverdi til Landslaget for reiseliv.

Til grunnlovsjubileet i 1914 kom imidlertid et jubileumsfrimerke, Norges første utgave av særfrimerker – med malerisk motiv. I årene som fulgte kom nye frimerker for å markere både historiske begivenheter, som slaget på Stiklestad, og for å hedre kjente norske personer, gjerne frimerkeportretter for å markere 100-årsdag for fødsel. Men også Norge – som mange andre land – benyttet frimerker som «Norgesreklame» eller for å markere suverenitet, som tilfelle var med Svalbardfrimerker i 1925.

Krigspropaganda

Løvemerke med «V», «ministerpresidenten» (1942), og hurtigruteskipet Sanct Svithun som, ble senket av britiske fly i 1943. Til høyre London-merke med kong Haakons monogram og "budskap hjem».

Ikke overraskende ble frimerker brukt i propagandaøyemed i okkupasjonstiden. Ikke bare ble det trykket mange frimerker og merker med kongeportrett og kongesymboler ble erstattet av «ministerpresidenten», men mange motiver hadde også brodd mot «fienden». Bruksfrimerkene ble overtrykt med en «V» som symboliserte seiersgudinnen Viktoria/Victoria, altså tysk seier. I denne tiden hadde mange frimerker tilleggsverdi til inntekt for krigsofre. Som «mottiltak» lot London-regjeringen våren 1945 trykke en serie med motiver som skulle oppmuntre nordmenn i Norge, blant annet et merke med teksten «VI VIL VINNE».

Egne frimerkeprogram

Frimerker med tilleggsverdi til inntekt for veldedige formål: til hjelp mot poliomyelitt (1950), kronprinsesse Märthas minnefond (1956) og krigsinvalidehjemmet Bæreia (1965). Også den organiserte filatelien i Norge har fått slike tilskudd, her utstillingen Interjunex 72.

Mens 1950- og 60-tallet var preget av nye bruksfrimerker og flere markeringer av jubileer, fikk vi fra 1970-tallet en mer aktiv frimerkepolitikk i Norge, men årlige frimerkeprogram.

Historikere bisto Posten i valg av begivenheter som burde markeres, og etter at Postens øverste ledelse godkjente programmet, startet forberedelsene med utforming av merkene ved hjelp av ulike kunstnere. Et sted i denne prosessen velges farger, verdier, opplag og trykkemetode. Enkelte år har programmet også hatt med særutgaver til inntekt for veldedige og andre gode formål.

Frimerketrykking

Trykkepresse fra Chr. Holtemann Knudsen

Christian Holtermann Knudsens trykkpresse fra 1890-tallet hadde håndsveiv, nå utstilt i Norges Postmuseum på Lillehammer.

Trykkepresse fra Chr. Holtemann Knudsen
Av .

Fram til 2000 benyttet Posten norske trykkerier til å lage frimerkene. Trykkerimetodene har vært under stadig utvikling, og gjennom historien er benyttet høytrykk (herunder boktrykk), dyptrykk (herunder ståltrykk) og flattrykk (herunder offset). Etter at seks forskjellige trykkerier var benyttet de første 40 årene, sto Chr. H. Knudsen for trykkingen fram til 1937. I denne perioden var boktrykk den vanligste trykkemetoden.

Da Emil Mostues AS overtok trykkingen dette året ble det benyttet offset i en farge. Moestue var eneleverandør fram til 1962, benyttet senere dyptrykk og deretter flerfarget offset fra midten av 1870-tallet. Fra 1962 deltok også Norges Banks Seddeltrykkeri (NBS) i trykking av frimerker etter å ha innkjøpt en maskin for ståltrykk. Fra 1996 til år 2000 var NBS alene om trykkingen av norske frimerker og benyttet da flerfarget offset. Etter den tid har trykkingen skjedd utenlands etter ordinære anbud. NBS ble for øvrig avviklet i 2007 så også norske pengesedler trykkes i utlandet.

Fra 1968 ble frimerkene trykt på fosforescerende papir for at postsendingene skulle kunne behandles maskinelt. Dette skjedde i tre etapper: Først ordnes (vendes og legges samme vei), deretter stemples, og til slutt sorteres optisk etter påførte postnummer.

Tilrettelegging for salg

Frimerkehefter i hendig format tilpasset lommeboka, gjerne med 8 – 10 merker, og med verdier tilpasset postkort eller brev innenlands.

Det mest vanlige er at frimerker har vært trykket i ark – med 50 eller 100 merker, men tidlig i historien kunne de samme merkene bli solgt i små hefter. Fra 1972 har det blitt utgitt miniatyrark med ett eller flere merker, og de siste årene har Posten i Norge også utgitt frimerker i ruller. Lenge kunne hefter med frimerker også kjøpes på automater utenfor postkontorene. Mens frimerkene lenge hadde gummiert lim på baksiden, har det de senere år blitt mer vanlig med selvklebende frimerker.

I tillegg til ordinære frimerker har Posten latt trykke tjenestemerker til bruk for offentlig post. Også egne portomerker som ble satt på brev i tidligere tider for å vise hva mottakeren skulle betale når brev ikke var forhåndsfrankert. I tillegg har posten tilbudt helpost; postkort, kortbrev og aerogram hvor eget frimerkeavtrykk viste at porto var betalt.

Private og personlige frimerker

Frimerkepåtrykk (eller frankopåtrykk) forenklet frankeringsrutinene for de som sendte mye post, også enklere enn å bruke frankeringsmaskiner.

Private frimerker henviser ikke til de frimerkene som ble benyttet av organisasjoner som distribuerte brev rundt pr 1900, se bypost. Derimot startet Posten tidlig med å ’skreddersy’ frimerkeløsninger til ulike kundegrupper, og for å imøtekomme individuelle ønsker og behov. Private firma fikk mulighet til å bestille ferdigfrankerte konvolutter og kort, gjerne påført firmanavn og logo. Fra mellomkrigstiden organiserte Posten også egne tilbud til frimerkesamlere, se artikkel om frimerkesamling.

I 2006 etablerte Posten også et tilbud om personlige frimerker. Ved en enkel nettbestilling og et lite tillegg til portobeløpet, og ved å legge ved bilde av ønsket motiv, fikk man noen dager senere tilsendt et ark frimerker. Selvsagt kunne disse merkene benyttes til å frankere dagligpost, men tilbudet ble først og fremst en populær løsning til frankering av invitasjoner og takkekort til bryllup, konfirmasjoner, dåp, samt julekort.

Historikk – internasjonalt

Verdens første frimerke
Verdens første frimerke («Penny Black») utkom i England 6. mai 1840. Det hadde dronning Victorias portrett, og pålydende verdi var 1 penny.
Verdens første frimerke
Av .

De første frimerker i moderne forstand utkom i Storbritannia i 1840. Slike merker hadde tidligere vært i bruk i noen land, men det var først etter innføring av enhetsporto med mulighet for forhåndsbetaling at frimerkene fikk suksess. Ikke bare bidro disse merkene til en effektiv betalingsmetode, men siden portoen også ble lavere, bidro de til å stimulere brevskrivingen. Denne oppfinnelsen skulle få vidtrekkende betydning både for fremme av kontakt mellom enkeltmennesker og organisasjoner, men også for utviklingen av handel og næringsliv.

De tidligste frimerkene

Selv om postmannen Rowland Hill (1795–1879) er blitt tillagt æren for innføring av frimerker i 1840, var ideen klekket ut av andre flere år tidligere.

Allerede i 1834 hadde den skotske boktrykkeren og bokhandleren James Chalmers (1782–1853) utarbeidet et forslag om forutbetaling av porto ved hjelp av ganske små papirmerker med påtrykt verditegn og gummiert bakside, trykt sammenhengende i ark. Merkene skulle kunne klippes ut etter behov og klebes på brev, og deretter makuleres av postverket med et stempel.

Boktrykker Chalmers hadde den «tekniske løsningen» klar, men utfordringen var selve portoen og de mange portosatsene som varierte med både vekt og avstand. I tillegg var det bare en liten andel av brevene som ble forhåndsbetalt, for portoen skulle fordeles på flere ledd i transportkjeden, og det samlede portobeløpet var ikke kjent før brevet ble utlevert til mottakeren.

I Norge hadde postmesteren i Kongsvinger, Ole J. Tommelstad (1787–1864), i 1834 fått avslag fra Poststyrelsen på et forslag om ens porto for brev – uavhengig av avstand, og at avsenderen kunne betale portoen helt fram til mottakeren. Tre år senere lanserte postkollega Hill – som også var pedagog – et forslag om enhetsporto i England. Innenlands skulle det koste én penny for brev inntil 15 gram – uansett avstand. I forslaget som ble trykt i skriftet The Post Office Reform, framla han resultat fra undersøkelser som viste at omkostningene ved brevtransporten ikke økte så mye med avstanden, men mest med vekten.

Hills frimerke

Etter lang debatt vedtok Parlamentet postreformen, som ble gjort gjeldende fra 10. januar 1840, og fulgte Hills forslag. Hill var nok vel kjent med Chalmers tidligere frimerkeidé, og i mai samme år utkom så de to første frimerkene, én penny svart og to pence blå, med dronning Viktorias hode i profil som motiv for begge verdier. Utkastet var laget av Rowland Hill selv etter et myntrelieff med dronningens portrett.

Utbredelse

Det første utgitte frimerker i noen land. 1) Danmark (1851), 2) Sverige (1855), 3) Finland (1856), 4) Island (1873), 5) USA (1847), 6) Frankrike (1849), 7) Østerrike (1850), 8) Nederland (1852).

.
Lisens: fri

Den øvrige verden fulgte snart Storbritannias eksempel. I 1843 fikk Brasil og et par kantoner i Sveits sine første frimerker. I 1847 fulgte USA (som siden 1845 hadde hatt halvoffisielle frimerker) og Mauritius, og i 1848 Bermuda. Frankrike, Belgia og Bayern fikk frimerker fra 1849 og Spania og Østerrike året etter.

Først i Norden var Danmark, 1. april 1851, deretter kom Norge 1. januar 1855 og Sverige 1. juli 1855. Finland, som siden 1845 hadde hatt enhetsporto og brevomslag med påtrykte portoverdier, fikk frimerker 1. mars 1856, og Island 1. januar 1873.

Brev over landegrensene

Frimerkene og enhetsportoen fungerte veldig godt innenlands siden alle portoinntektene skulle tilfalle landets postverk. Internasjonalt var imidlertid portoen uensartet og høy, og det var først etter at Verdenspostforeningen (UPU) ble dannet i 1874 at det ble forbedringer.

Snart ble det også vedtatt ensartet, lav porto og bruk av frimerker mellom landene innen unionen. Det ble også bestemt å bruke fargene grønn, rød og blå på frimerker med portoverdi for henholdsvis trykksaker, brevkort og vanlige brev til utlandet. Denne bestemmelsen ble senere opphevet i 1953, men like fullt videreført av enkelte land. Uavhengig av disse reglene innførte Norge en praksis alt rundt 1870 med at frimerker beregnet på innenlandske brev (laveste vektsats), skulle trykkes i rød farge.

Frimerketrykking

Mens frimerkene fra starten var tilpasset portoen for vanlige brev, ble det etter hvert trykket merker med andre verdier tilpasset andre sendingskategorier; også pakker. I de tilfellene ble frimerkene limt på egne adressekort, men kunne også klebes på selve pakken. Det kom tidlig egne trykkemaskiner tilpasset frimerker, og det utviklet seg også stadig nye trykkemetoder. Tidlig kom fokus på kvalitet i trykkeprosessen, ikke minst etter at frimerker fikk oppmerksomhet som kunstverk.

Andre betalingsmerker

De gode erfaringene med frimerker som en forskuddskvittering inspirerte til at andre virksomheter lanserte tilsvarende ordninger – med gummierte små etiketter. For eksempel jernbanemerker og fraktmerker, telegrammerker og stempelmerker (for avgift til staten på dokumentregistrering eller kjøp av avgiftspliktige bruksgjenstander). Også feriemerker og merker brukt i noen bankers innskuddsbøker har likhetstrekk med frimerker.

Misbruk og forfalskning

Et ordtak sier at fotografi ikke lyver. Da kunne dette frimerket fra 1961 kanskje betraktes som en forfalskning; i det minste en «frimerkelighet». Forklaringen er at frimerkekunstneren Fredrik Matheson har tatt seg den frihet til også å tegne inn fotografen som tok bildet på Sydpolen i 1911.
.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Det er allmenn praksis at frimerkene stemples (makuleres) som ledd i postbehandlingen. Først og fremst for å vise innleveringssted og –dato, men også for å hindre at frimerkene benyttes om igjen.

Forfalskning av frimerker har forekommet verden over helt siden frimerker ble tatt i bruk. I noen tilfeller til økonomisk skade for utgiverlandets postverk, men norske frimerker har ikke vært utsatt for forfalskninger av særlig omfang. Derimot har det blitt noe økonomisk tap som følge at manglende betaling for utleverte frimerker.

De fleste falsifikater er ikke bedre utført enn at de forholdsvis lett kan oppdages, men noen er så lik originalen at bare en ekspert kan avsløre dem. Forekomsten gjelder gjerne verdifulle frimerker, og det er med andre ord frimerkesamlere som blir lurt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg