Norges speiderforbund

Norges speiderforbunds logo.
Logo
Av .

Kronprinsesse Mette-Marit får utdelt speiderskjerf under et besøk på NM i speiding ved Solli gård i Asker 14. juni 2008. Kronprinsessen er Norsk speiderforbunds «høye beskytter».

Kronprinsesse Mette-Marit på NM i speiding
Av /NTB.

Norges speiderforbund (NSF) er det største forbundet for speidere i Norge. Det ble etablert i 1978 ved at Norsk speiderpikeforbund (stiftet 1921) og Norsk Speidergutt-Forbund (stiftet 1911) slo seg sammen.

Faktaboks

også kjent som:
NSF

Norges speiderforbund og Norges KFUK-KFUM-speidere opprettet i 2003 Speidernes Fellesorganisasjon, som representerer Norge i de internasjonale speiderorganisasjonene.

Starten

Hans Møller Gasmann. Foto fra 1930-årene. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Hans Møller Gasmann
Av /NTB Scanpix ※.

Da Norsk Speidergut-Forbund ble stiftet, ble det introdusert som en motvekt mot et annet speiderforbund som ble etablert året før, nemlig Norske gutters speiderforbund (NGS). Offisielt ble bruddet med NGS erklært i første nummer av bladet Speideren, med grosserer og speiderformann Christian Dons (1886-1953) og teolog (og senere speidersjef) Hans Møller Gasmann (1872-1961) som redaktører. Begrunnelsen de anga for å stifte NSF var at religionen var falt ut av NGS og at de ville bort fra det de oppfattet som NGS’ militarisme.

De fleste av dem som stod bak dannelsen av det nye forbundet var unge menn uten militær erfaring og tilknyttet de såkalte Ynglingeforeningene – forløperne for Norges KFUK og KFUM. Striden mellom NSF og NSG endte opp med at NSG ble oppløst i løpet av 1912 og at noen av korpsets tropper ble tatt opp i NSF og begynte å arbeide etter NSFs retningslinjer. I 1912 utga Gasmann Speidergutboken, som var NSFs versjon av Robert Baden-Powells Scouting for boys. Dette var ikke en oversettelse av originalen, men snarere en tillemping av den til norske forhold.

Ideologi

NSF skulle være upolitisk, og guttene skulle utvikles fysisk, praktisk, moralsk og religiøst. De første årene etablerte NSF en militær ramme for sin virksomhet, med vekt på krigsleker, militære øvelser, besøk på militæranlegg, og så videre. Utover på 1920- og 1930-tallet ble noen av disse militære elementene borte. Men det militære liv forble likevel et viktig referanseområde, ikke minst gjennom at man overtok alle de militære praksisene og idealene som Baden-Powell hadde langt til grunn for speiderbevegelsen. Man opererte med patruljer og tropper med førere og assistenter, parade og flaggheis, marsjtrening, leirliv og manøvre.

Som i militæret ble speiderguttene dessuten differensiert og hierarkisert ved hjelp av et gradssystem (første, annen og tredje grad) med en rekke merker, snorer, medaljer og utmerkelser. Militære idealer som disiplin, korpsånd, ridderlighet, selvhjulpenhet, troskap mot speiderløfte og speiderlov ble også uten videre adoptert av NSF.

Jentespeiding

Også jentene begynte tidlig med speiding, og de første piketroppene ble etablert i Sandefjord i 1912, mens de første piketroppene i Trondheim og Kristiania dukket opp året etter. I Bergen ble den første speiderpiketroppen stiftet i 1918. I 1920 stiftet KFUK et eget pikespeiderforbund. Dette speiderforbundet hadde tilpasset speiderideologien til organisasjonens eget kristningsarbeid, og speidertropper utenfor KFUK så seg mest tjent med å danne sitt eget forbund. De stiftet samme år en søsterorganisasjon, Norges Speiderpikeforbund (NSPF), som skulle følge Baden-Powells opplegg. I 1922 ble NSPF medlem av den internasjonale speiderorganisasjonen. Fra og med 1926 utga forbundet bladet Speiderpiken, og fra og med 1927 kom Føreren (senere Lederbladet).

Pikespeiderne fikk sin egen håndbok i 1930, Speiderpikeboken, utgitt av daværende speidersjef Kari Aas. Speidersakens mål ble her formulert i generelle termer, helt i tråd med speiderfilosofien hos guttene. Også her skulle organisasjonen være upolitisk, og jentene skulle utvikles fysisk, praktisk, moralsk og religiøst. Speiderløftet og speiderloven var omtrent som hos guttene. Men speidingen ble likevel tilpasset jentene og deres forventede kjønnsrolle.

Forbud og ny start

Speidere på landsleir i Hamar, 1924. I første rekke i opptoget (fra venstre) går Ragnvald Iversen, Trondheim, Hans Møller Gasmann, Oslo og Erik Rasmussen, Bergen.

Av /Shutterstock.

NSF og NSPF ble tvangsoppløst av de norske NS-myndighetene høsten 1941, deres eiendeler ble konfiskert, og medlemmene ble pålagt å innlevere sine uniformer og distinksjoner. Den offisielle begrunnelsen var at de var politiske organisasjoner, noe som var i strid med forordningen av 25.9.1941 som forbød politiske partier i Norge.

Organisatorisk skjedde det visse justeringer i NSF etter krigen. Man fikk blant annet et gruppesystem – der ulveflokken, speidertroppen og roverlaget (se speiderbevegelsen) skulle være tre sidestilte ledd i en speidergruppe. Tilsvarende endringer ble foretatt i NSPF med blåmeisene, speiderpikene og rangerne. Dessuten opprettet man i NSF sjøspeiding (1946) og fikk i stand St. Georgs-gilder for tidligere speidere over 23 år (1952).

KFUM-speiderne var en del av NSF, meldte seg ut i 1936, men aksepterte i 1946 igjen å å sortere under NSFs fane. En rekke religiøse bevegelser fikk tilsvarende status. Mens Epworthligaens speiderkorps (metodistkirken) var blitt opptatt som egen enhet i NSF allerede i 1924, ble etter krigen en rekke andre kristne organisasjoner egne enheter under NSF: Frelsesarmeen (1947), Baptistkirken (1963), Norges Blå Kors (1964), Frikirken (1973) og Det Norske Misjonsforbunds Ungdom (1974).

Norsk speiderpikeforbund og Norsk Speidergutt-Forbund ble slått sammen i 1978. Fra slutten av 1970-tallet skulle jenter og gutter drive speiding sammen og drive med de samme aktiviteter, uavhengig av kjønn. Norges speiderforbund og Norges KFUK-KFUM-speidere opprettet i 2003 Speidernes Fellesorganisasjon, som representerer Norge i World Association of Girls Guides and Girl Scouts (WAGGGS) og The World Organization of the Scout Movement (WOSM)

Utbredelse

Forbundets medlemmer er inndelt i 26 kretser som hver ledes av et kretsstyre. Speiderforbundet har om lag 19 000 medlemmer (2020).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Sondre Ljoså, Alltid beredt til hva? Etableringen av norsk speiderbevegelse 1909–1913, Masteroppgave i Historie, IAKH, Universitetet i Oslo, våren 2007.
  • Espen Schaanning, Barneridderne. Baden Powell og den norske speiderbevevegelsen, Cappelen Damm, Oslo 2015.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg