Norges flagg

Ved flagging i forbindelse med bisettelser eller begravelser heises flagget til topps og fires på «halv stang» (flaggets overkant skal være en tredjedel av flaggstangens lengde nedenfor stangens topp) om morgenen på begravelsesdagen, og heises til topps når seremonien er avsluttet.

I tillegg er det flaggdag 1. påskedag, 1. pinsedag og ved stortingsvalg*.

*) Dager hvor orlogsskip utfører stor flagging (orlogsflagg på mastetoppene og signalflagg strukket på line fra baugen over mastetoppene til akterenden).

Det norske flaggets proporsjoner er bredde 6–1–2–1–12 og høyde 6–1–2–1–6.

Orlogsflaggets proporsjoner er 6–1–2–1–6–11. De siste 11 enhetene representerer splittene og tungen. Samlet bredde er 27 enheter.

Fargene i flagget er beskrevet i flaggloven fra 1898: «Norges Koffardiflag skal være et høirødt, med et mørkeblaat, og af en hvid Kant indfattet Kors».

Det er ikke fastsatt fargekoder for flagget, og det er til dels stor variasjon i hvilke farger som benyttes. I Store norske leksikon brukes fargene i tabellen nedenfor:

Utenriksdepartementet foreslo gjennom en intern anbefaling fram til 2018 at man ved trykk på silkepapir etter Pantone fargesystem skulle benytte PMS 032 U for rødfargen og PMS 281 U for blåfargen. Ifølge Pantones offisielle fargeguide tilsvarer dette hex-koden #F65058 for rødt og #3F4A75 for blått. Etter kritikk fra norske flaggprodusenter som mente fargen ikke var høyrød nok, trakk departementet tilbake anbefalingen og uttalte senere at retningslinjen kun var ment til intern bruk for trykksaker. Utenriksdepartementet gir nå ingen anbefalinger for korrekt reproduksjon av flaggets farger, og i 2018 anmodet utenriksministeren flaggprodusentene om å ta initiativ til å lage en felles bransjestandard.

Flaggprodusenten Langkilde & Søn og flere andre norske flaggprodusenter bruker vanligvis rødfargen PMS 200 C og blåfargen PMS 281 C for tekstilflagg. Disse fargene angis også av Oslo Orlogsforening. Dette tilsvarer hex-kodene #BA0C2F for rødt og #00205B for blått. Denne rødfargen skiller seg fra fargene brukt i Store norske leksikon ved at den er mer blålig, mens blåfargen er relativt lik.

Nasjonalflagget er det vanlige flagget, vedtatt i 1821. Det kalles også handelsflagget. Både i 1821 og i flaggloven av 1898 kalles det Koffardiflagg, fra nedertysk kopfardie 'kjøpmannsferd'.

Det er rektangulært og har proporsjonene 16:22.

Splittflagget er statsflagg og orlogsflagg. Det tilsvarer nasjonalflagget, men har splitt og tunge.

Proporsjonene er 16:27.

Kongeflagget er en moderne versjon av det første norske flagget, som er kjent fra middelalderen. Det nåværende kongeflagget ble innført i 1905 og er et våpenbanner med den norske løven (riksvåpenet) på høyrød bunn.

Kronprinsflagget fra 1924 er som kongeflagget, men har en grunn splitt.

Gjøs er et lite kvadratisk flagg som orlogsfartøyer fører på en flaggstang i baugen, gjøsstaken, når de ligger til ankers eller fortøyd, samtidig som orlogsflagget føres på en flaggstang helt akterut. Gjøsen har proporsjoner 16:16.

Post- og tollflagg er som nasjonalflagget, men har i midten et hvitt felt med ordene POST eller TOLL med krone over.

Kommandoplasser til sjøs og til lands kan være utstyrt med splittflagg med egne merker i øverste felt ved stangen for å angi sjefen for Forsvarsdepartementet, forsvarssjef og så videre.

Vimpel er et smalt og oftest langt, vanligvis trekantet flagg. Vimpel i nasjonalfarger anvendes mer uformelt enn nasjonalflagget og kan være heist døgnet rundt. Vimpler i norske farger er ikke regulert på noen måte og har svært varierende størrelser og proporsjoner. Vanligvis har de bare horisontale striper, ikke kors nær stangen.

På 1600- og 1700-tallet ble det etter hvert vanlig å bruke det danske flagget, Dannebrog, også på norske krigsskip og festninger. Fra 1748 var dette flagget det eneste anerkjente dansk-norske handelsflagget. Orlogsflagget hadde splitt, men uten tungen som orlogsflagg etter 1814 fikk etter svensk mønster.

Etter atskillelsen fra Danmark ble Dannebrog med den norske løven i øverste felt ved stangen proklamert 27. februar 1814 som Norges flagg av regenten Christian Frederik, både som orlogsflagg og handelsflagg. Den eldste tegningen fra 20. mai samme år viser orlogsflagget. Dette var handelsflagg til 1821, da det nåværende norske flagget ble vedtatt. Som orlogsflagg ble det 7. mars 1815 av en unionskomité erstattet av et unionsflagg; svensk flagg med norsk kanton, et kvadratisk rødt felt med hvitt andreaskors.

Allerede i 1814 fikk Stortinget inn forslag som ikke ble antatt, og flere kom i 1815. Mange var korsflagg i rødt og gult eller rødt og hvitt. Kong Karl Johan foreslo svensk flagg med norsk løve i kantonen, men det ble avvist. Det ble bestemt at Dannebrog med norsk løve skulle beholdes til neste Storting valgte et norsk flagg. Stortingene i 1815 og 1818 kom heller ikke til enighet i flaggsaken. I 1818 fikk begge land et felles handelsflagg etter mønster av orlogsflagget.

I 1821 nedsatte Stortinget en komité for å avgjøre valg av flagg. Ved avstemningen i Odelstinget 4. mai 1821 var det innkommet 18 forslag, både fra komiteen selv og fra andre. Frederik Meltzer leverte to av dem, og det seirende så sent som morgenen før avstemningen. Hans første forslag hadde et hvitt kors mellom fire rektangulære felter, rødt i nr. 1 og 4, blått i nr. 2 og 3. (Nesten som i flagget til Den dominikanske republikk). I diskusjonene om flaggfarger hadde det vært to fraksjoner. Noen ville ha rødt som viktigste farge, slik det hadde vært i unionen med Danmark, mens motparten ville ha mye blått for å hedre den nye unionspartneren. Meltzers forslag kunne gi slutt på denne striden. For sitt andre forslag nevnte han for sparsommelig innstilte stortingsmenn den fordel at «man kunde bruge de gamle Flag uden at bekoste nye». Ved å klippe gamle dannebrogsflagg i fire deler langs de hvite stripene, skyve delene fra hverandre og sy inn striper av blått stoff, ble resultatet norske flagg med nesten riktige proporsjoner.

Flagget med hvitkantet blått kors på rød bunn ble vedtatt med 40 av 59 avgitte stemmer, mens flaggkomiteens forslag nr. 1 ble vraket. Lagtinget fattet enstemmig samme vedtak, og Stortinget sendte det til regjeringen i Stockholm for kongelig sanksjon. Kong Carl Johan nektet sanksjon og «gillade» i stedet flagget ved kongelig resolusjon 13. juli 1821. Dette var et handelsflagg, til 1838 bare brukt nord for Kapp Finisterre i Spania. Norske skip i Middelhavet og fjernere farvann måtte før «flaggets frigjøring» seile under svensk flagg eller unionsflagg fordi Norge ikke hadde råd til å betale seg fri fra «Røverstatenes» kaperskip.

Som orlogsflagg for begge land i unionen mellom Norge og Sverige var det allerede i 1815 innført et svensk splittflagg med hvitt andreaskors i rød kanton, hvor rødt og hvitt ble oppfattet som «norske» farger. Det skapte stor misnøye i Norge at landet ikke hadde sitt eget orlogsflagg.

20. juni 1844 ga Oscar 1. sin «morgengave til det norske folk» ved kongelig resolusjon i felles norsk-svensk statsråd. Begge land fikk sine nasjonale handelsflagg og orlogsflagg med et felles unionsmerke i svenske og norske farger (populært kalt «sildesalaten») i kantonen. Landenes farger opptok samme areal i unionsmerket. Det markerte at begge de forente kongeriker var likeverdige i unionen. I skandinavismens tid var det lenge tilfredshet i Norge med unionsmerket.

Den voksende selvstendighetstrangen i Norge medførte fra 1880-årene krav om å fjerne unionsmerket fra flagget. Etter langvarige politiske stridigheter ble det «rene» flagget offisielt antatt som handelsflagg ved lov av 10. desember 1898, kunngjort uten kongelig resolusjon etter tredje gangs vedtak i Stortinget. Samtidig fikk landet et statsflagg, et splittflagg uten unionsmerket. Orlogsflagget måtte ifølge Grunnloven forbli et unionsflagg. Ved unionsoppløsningen i 1905 ble unionsmerket også tatt ut av orlogsflagget.