Tegning av landskap på Svalbard av /Norsk Teknisk Museum. CC BY 3.0

Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser

Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU) ble opprettet i 1928 som sentralinstitusjon for norsk utforskning av Arktis. Den ble forløperen til dagens Norsk polarinstitutt.

Forhistorien

Geolog Adolf Hoel undersøker bergarter på Svalbard i 1907
Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC BY 2.0
Botaniker Hanna Resvoll-Holmsen, assistent Karl Jacob Haavimb, geolog Adolf Hoel på feltarbeid på Svalbard i 1907
Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CC BY 2.0

Opprettelsen av NSIU i 1928 var en formalisering av de årlige norske vitenskapelige og kartleggingsekspedisjonene på Svalbard som hadde startet i 1906. På denne tiden var Svalbard såkalt ingenmannsland, det vil si at øygruppen ikke tilhørte noen nasjon. Den var imidlertid allerede godt kjent blant forskere fra flere land og hadde en lang historie som fiske- og fangstfelt. Fra århundreskiftet var den også blitt en arena for internasjonal mineralprospektering og gruvedrift.

I 1906 ble rittmester og topograf Gunnar Isachsen (1868–1937) invitert med på prins Albert I av Monacos vitenskapelige ekspedisjon til Svalbard. Isachsen ledet da en norsk gruppe som hovedsakelig drev med kartlegging på nordvest Spitsbergen. Isachsen fortsatte å lede norske ekspedisjoner til Svalbard frem til 1910. I 1907 var geolog Adolf Hoel (1879–1964) med, og fra 1911 ledet Hoel de årlige ekspedisjonene, i 1911–1914 sammen med kaptein Arve Staxrud (1881–1933) og deretter alene.

Hoel, sammen med en liten fast stab og en større gruppe på ekspedisjonene hver sommer, kom til å bli et sentrum i Norge for informasjon om arktiske anliggender. Ekspedisjonene til Svalbard samlet kunnskap og ekspertise som gjorde Norges sak for suverenitet over Svalbard i 1920 enda sterkere. Både land- og sjøkartlegging ledet mot et nasjonalt ansvar for området, og Hoel la også vekt på kartlegging av mineralressurser – særlig kull – for Norge.

Fra 1909 begynte den norske stat å støtte ekspedisjonene, som derved fikk navnet De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspeditioner (DNSS). Allikevel var det private sponsorer og donasjoner som var hovedfinansieringskilden, og mye energi gikk til å sikre finansieringen fra år til år. Etter at Svalbardtraktaten ble undertegnet i 1920 og var ferdig ratifisert i 1925, var det en anledning til å få en offisiell godkjennelse for Hoel og hans gruppes arbeid. Den 1. mars 1928 gikk DNSS mer eller mindre sømløst over i institusjonen med det like lange navnet Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU), med Hoel som leder. Det faste personellet var, foruten lederen, en topograf, en geolog, en sekretær og en kontorassistent. I første omgang var NSIU opprettet for en femårsperiode.

NSIU – en midlertidig institusjon 1928–1948

Rendalshytta i Paradisdalen, Nordøst-Grønland ble anlagt i 1938 som bistasjon for overvintrende norske fangstmenn. Den er av den samme enkle typen som fangsthytter på Svalbard. Bildet er tatt i 1991.
Liten hytte

Gjennom hele NSIUs eksistens var Adolf Hoel lederen. Staben ble aldri særlig stor, fast kontorplass var ikke sikret, lønn til de ansatte kom ikke under de statlige normene før i 1937, til tross for at NSIU sorterte under Handelsdepartementet, og i 1938 var det ikke blitt flere enn tolv fast ansatte: leder, tre topografer, en kartograf, to geologer, en sekretær, tre kontorarbeidere og en vaktmester/bud. Den første midlertidige perioden ble forlenget i desember 1932, og etter det var det ingen som mente at dette sentrale «Svalbardkontoret» burde forsvinne.

Institusjonens navn inkluderte nå «Ishavsundersøkelser», og i tråd med Hoels overbevisning om at Norge hadde rett til sin egen bakgård i Arktis – det vil si det vestlige Arktis fra og med Grønland til og med Frans Josef Land – ble de årlige sommerekspedisjonene utvidet til også å inkludere ekspedisjoner til Øst-Grønland i vest og Frans Josef Land i øst. Det var spesielt Grønland som opptok Hoel og andre på denne tiden, og NSIU støttet den norske fangstaktiviteten på Øst-Grønland ved å frakte fangstmenn og utstyr til og fra overvintringsområdene. Fangst- og gruvedriftselskapet (det siste ble ikke noe av) Arktisk Næringsdrift ble drevet av NSIU fra dets etablering i 1929 med Hoel som daglig leder, og videre også etter at Norge tapte Grønlandssaken mot Danmark i 1933 (det ble ikke offisielt oppløst før i 1981). Mellom 1928 og 1933 ble 15 hoved fangststasjoner og ca. 140 mindre bistasjoner bygget av Arktisk Næringsdrifts fangstmenn for å markere Norges tilstedeværelse og derved 'rett' til Nordøst-Grønland.

Ekspedisjoner til Frans Josef Land i 1929 og 1930 var et kortere forsøk på å sikre øygruppen for Norge. Frem til 1926 var øygruppen også ingenmannsland, inntil Sovjetunionen annekterte den under henvisning til sektorprinsippet (at all land kjent og ukjent som måtte ligge mellom landets øst- og vestgrenser og frem til Nordpolen skulle tilhøre det landet. Canada var først ute med å hevde dette prinsippet). Det var forgjeves at norske aktører forsøkte å hevde rettigheter der fremfor sovjetiske krav.

I 1939 kunne Adolf Hoel, gjennom personlige kontakter i Tyskland, varsle den norske regjering om at Tyskland hadde sendt en ekspedisjon sørover for å annektere området i Antarktis som nå er det norske Dronning Maud Land. Takket være Hoels varsel fikk regjeringen gjennomført i rekordtid at Norge annekterte området foran nesen på Tyskland.

Ekspedisjonsarbeid

Da Svalbard først var sikret for Norge ble DNSS'/NSIUs ekspedisjonsinnsats på Svalbard mindre enn før. Grønland var målet hver sommer fra 1929 til 1939, da fangstmennene ble understøttet helt frem til andre verdenskrig kom til Norge i 1940.

Frans Josef Land var, som nevnt over, også et mål i 1929 og 1930. I tillegg ble det arbeidet nesten årlig med sjøkartlegging ved Bjørnøya og Spitsbergen, og navigasjonslys og båker ble etablert på strategiske punkter på kysten der det var mest sjøtrafikk, spesielt inn mot Isfjorden og Kongsfjorden. Isfjord Radio ble etablert i 1933.

Publikasjoner

Både Hoel og de andre ansatte og tilknyttede vitenskapsmenn sto for en lang rekke publikasjoner samt sjø- og landkart. Publikasjonsseriene Skrifter og Meddelelser ble utgitt, og gjennom bytteavtaler og personlige kontakter fikk NSIU samlet det meste av polarpublikasjoner fra andre institusjoner og kolleger i mange land. NSIU ble både i Norge og blant polarforskere og andre polarinteresserte mennesker i utlandet oppfattet som den sentrale polarinstitusjonen i Norge.

Krigen og dets etterspill for NSIU

I 1933, da partiet Nasjonal Samling (NS) ble etablert i Norge, ble Adolf Hoel medlem. Hans beveggrunn var hovedsakelig at partiet lovet å arbeide for norske rettigheter i Arktis. Gjennom okkupasjonsårene i Norge fortsatte de NSIU-ansatte å arbeide med å lage kart og skrive vitenskapelige publikasjoner, mens sommerekspedisjonene naturlig nok var uaktuelle. Etter frigjøringen i 1945 ble Hoel avsatt og stilt for retten for landssvik. Geolog Anders K. Orvin (1889–1980), som hadde jobbet i DNSS/NSIU siden 1913, ble ansatt som midlertidig leder/fungerende direktør, en stilling han hadde frem til 1948.

Orvins jobb var både å få NSIU ordentlig i gang igjen etter fem år med unntakstilstand og å forberede for en ny direktør som skulle komme. I tillegg var Orvin og NSIU involvert i arbeidet for å få aktivitetene på Svalbard i gang igjen, både når det gjelder oppbygging av bosettingene, reetablering av administrasjonen i Longyearbyen, reparasjoner på navigasjons hjelpemidlene og mer. Alle de tre topografene var sendt til Nord-Norge for å hjelpe til med gjenoppbyggingen der.

I tillegg var flere innflytelsesrike personer interessert i å få utviklet det som hadde vært NSIU, eller på folkemunne «Svalbardkontoret», til noe større. Disse inkluderte den svenske glasiologen og diplomaten Hans W:son (Wilhelmsson) Ahlmann (1889–1974), som var tidligere kollega av den norske oseanografen Harald Ulrik Sverdrup (1888–1957), for tiden professor i USA. Fra 1946 var det i gang offisielle diskusjoner angående NSIUs fremtid. Disse kulminerte i desember 1947, da Stortinget vedtok å opprette Norsk Polarinstitutt som en videreføring av NSIU, men nå med ansvar også for arbeid i og med Antarktis. Harald U. Sverdrup ble den nye direktør i 1948. Da han døde brått i 1957 kom Orvin tilbake som direktør i 1958–1960.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Barr, Susan: Norway – A consistent polar nation?, Frammuseet 2003, isbn 978-82-8235-006-8

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg