Norges Havfrueforbund var en interesseorganisasjon og sosiale fellesskap for kvinner som var gift med sjømenn.

Antallet sjøfolk i utenriksfart vokste sterkt i 1950– og 60–årene. I folketellingen i 1960 oppga 16227 kvinner at de var husmødre og ble forsørget av sjømenn. 22709 barn under 15 år hørte til i disse familiene. Sjømannskoner var alene med hjemmet og barna i lange perioder. Dette var et stort savn, og medførte også praktiske problemer. Havfrueforeninger ble stiftet fra 1963 av med sikte på gjensidig støtte. Året etter ble det landsomfattende Norges Havfrueforbund grunnlagt. Både foreninger og forbund var svært aktive, også med forslag og krav til myndigheter og redere.

Fra midten av 1970-årene startet en hard rasjonalisering i handelsflåten, og det ble stadig færre norske sjøfolk. Samtidig gikk stadig flere sjømannskoner ut i arbeidslivet. I 1989 ble Havfrueforbundet nedlagt. En del av foreningene fortsatte virksomheten, men nå som sosiale fora. I 2015 nedla både Larvik og Fredrikstad havfrueforeninger virksomheten, antakelig som de siste av de gamle foreningene.

Ledere for Norges Havfrueforbund var Dagmar Fallang (1964), Gerd Stray Tønnessen (1965-1969), Jenny Nilsen (1969-1981) og Mona Dahlberg Forcadell (1981-1989).

Initiativet til organiseringen kom fra skipsreder Knut Utstein Kloster og programleder Erik Bye julaften 1962 i det populære radioprogrammet Vi går om bord. Fem sjømannskoner var med på å forberede saken og delta i programmet: Hildur Laksmark, Britt Lien, Åse Huth, Wenche Aas og Gerd Rønstad. Forslaget til navnet havfrueforening kom også fra Erik Bye.

Den første foreningen ble stiftet i Larvik våren 1963 med Hildur Laksmark som leder. Den landsomfattende organisasjonen Norges Havfrueforbund hadde allerede fra starten i 1964 tilslutning fra 28 foreninger og 2000 medlemmer. I 1976 var 47 foreninger i sving. Målet var trygge, sosiale samlingssteder. Det ble aldri snakket om mannens stilling og grad. Alle sjømannskoner var velkommen. Også kvinner med fartstid til sjøs kunne melde seg inn.

Men havfrueforeningene kom også med innspill til forbundet og tok opp praktiske saker med lokale myndigheter. Den saken som engasjerte mest var å skaffe egen telefon til sjømannfamiliene. De skulle slippe å løpe til naboen for å ta imot en telefon fra han som var ute. En annen var å få opprettet en ordning med husmorvikarer til sjømannsfamilier som hadde behov for det.

Havfrueforbundet kontaktet straks etter stiftelsen Norges Husmorforbund, som kurset medlemmene i organisering, møteledelse og taleteknikk. Forbundet ble raskt en effektiv interesseorganisasjon med gode kontakter til Rederiforbundet, sjøfartsmyndighetene, sjømannsorganisasjonene og Velferden (Statens velferdskontor for handelsflåten). Det uttalte seg i alle offentlige undersøkelser og høringer som gjaldt skipsfart og sjøfolk, og lederne var med i en rekke offentlige utvalg og styrer. Havfrueforbundet var også sterkt involvert i flere forskningsprosjekter om sjøfolk og sjømannsfamilier. De tok initiativ til undersøkelser, deltok i møter, foreslo spørsmål og diskuterte svar.

Fra 1964 av kunne sjøfolk få fri hjemreise først etter ett år til sjøs ̶ ti år senere etter et halvt år. Det viktigste arbeidsfeltet var derfor mer og bedre kontakt mellom familiene og sjømennene. Det ble reist krav om prioritering av telefon til sjømannsfamilier, bedre kvalitet på kortbølgesenderne og bedre mulighet til familiebesøk om bord og i fremmede havner. I løpet av 1970–årene ble mye av dette oppfylt. En grunnleggende endring var at systemet med hyrer ble lagt om (1979), slik at sjøfolk kunne komme hjem til familien flere ganger i året.

Sikkerhet om bord var fremdeles et vanskelig tema. Handelsflåten var stadig landets farligste arbeidsplass med risiko for drukning, fallulykker og forlis. 1970–årene var preget av en serie store, skremmende skipskatastrofer. Havfrueforbundet stilte krav om bedre redningsutstyr til sjøs og leteaksjoner straks et skip ikke meldte seg.

Midt i 1970–årene begynte en sterk rasjonaliseringsprosess i skipsfarten. Den fortsatte med økt styrke utover 1980–årene. Et stort antall norske sjøfolk mistet jobben. Sjømannshjem hvor kona var hjemmeværende og familien avhengig av mannens inntekt fikk det nå vanskelig. I 1983 kastet Norges Havfrueforbund med Mona Dahlberg Forcadell i spissen seg inn med sterke protester. De aksjonerte både på egen hånd og sammen med sjøfolkene, og deltok blant annet i en rekke protestmøter i kystbyene. De ble ikke hørt. Da Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) ble innført i 1987, var kampen for arbeidsplasser for norske sjømenn i utenriksfart tapt.

I mars 1989 holdt Havfrueforbundet en stor fest hvor de 25 gjenværende havfrueforeningene og forbundet selv feiret 25-årsjubileet. Måneden etter ble forbundet nedlagt. Mange foreninger fortsatte sin virksomhet, nå med et rent sosialt innhold, men fra tusenårsskiftet ble de nedlagt en etter en. De siste foreningene var antakelig Fredrikstad og Larvik havfrueforeninger, som begge ble nedlagt i 2015.

  • Lønnå, Elisabeth: Sjøens kvinner: Ute og hjemme. Spartacus, Oslo 2010

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.