Offentlig økonomi i Norge

Det offentlige oppgavespektret var begrenset ved inngangen til 1800-tallet. Betydningen av den offentlige økonomien forble begrenset til godt inn på 1900-tallet. Det offentlige konsumet av varer og tjenester for løpende administrative og forvaltningsmessige formål utgjorde i 1900 6,5 prosent av BNP, rundt 7,5 gjennom mellomkrigstiden.

Offentlige oppgaver og utgifter begynte for alvor å utvide seg i andre halvdel av det 20. århundre. Staten tok nå på seg en rekke nye oppgaver. særlig knyttet til velferdstjenetser, som helsehjelp, utdanning og eldreomsorg. Mange av disse tjenestene ble pålagt kommunene og fylkeskommunene.

I tillegg har offentlig sektor tatt på seg forskjellige ytelser overfor privat sektor, blant annet i form av stønader og subsidier. Siden 1900 har offentlige inntektsoverføringer til private sektor økt betraktelig sterkere enn BNP. Regnet i prosent av BNP utgjorde ytelsene 26,6 prosent i 2004.

Ytelsene medfører en betydelig offentlig omfordeling av inntekt mellom husholdningsgrupper og næringer.

Totale løpende utgifter i offentlig sektor steg fra omlag 25 prosent av BNP midt i 1950-årene til nærmere 60 prosent i 1990-årene. De totale offentlige utgiftene har siden holdt seg omlag på dette nivået.

Det offentliges andel av den totale sysselsettingen steg i samme periode fra vel 10 prosent til knapt 30 prosent. Denne veksten var i hovedsak drevet av tjenesteveksten i kommunene.

Den offentlige sektoren skaffer seg hovedsakelig inntekter ved å trekke inn skatter, avgifter og trygdepremier fra den private sektoren.

Historisk var tollinntektene den desidert største inntektskilden for staten. I 1875 utgjorde tollavgiftene 78,5 prosent av statens samlede skatteinntekter.

Eiendomsskatt var på samme tid den viktigste kommunale inntektskilden.

Fra slutten av 1800-tallet skjedde det en omlegging til andre skatteformer, først med mer vekt på inntektsskatt og formuesskatt, senere i retning av særavgifter og forbruksavgifter.

Hoveddelen av de direkte skattene som betales til stat og kommuner, er i dag inntektsskatter. Inntektsskatten er kommunenes viktigste inntektskilde.

I de senere årene har kommunene også fått betydelige beløp i form av overføringer fra staten.

De indirekte skattene går praktisk talt i sin helhet til staten. Av de indirekte skattene er den alminnelige forbruksskatten tyngst. Siden 1970 har den blitt innkrevd etter merverdisystemet, i 2014 med en sats på 25 prosent. Denne avgiften er statens viktigste inntektskilde.

Andre indirekte skatter som har stor betydning, er særavgiftene på motorkjøretøyer, alkohol og tobakk. Tollavgiftene spiller i dag en beskjeden rolle.

Inntekter fra oljevirksomhetenhar siden 1970-årene spilt en betydelig rolle i norsk offentlig økonomi. Staten sikret inntekter delvis gjennom visse avgifter, delvis gjennom direkte eierskap (gjennom Statoil (Equinor) og etter hvert SDØE), gjennom ordinær inntektsskatt og særbeskatning.

Den offentlige sparingen disponeres dels til realinvesteringer i offentlig konsumkapital, dels til realinvesteringer i offentlige foretak, dels til avdrag på offentlig gjeld og dels til økning i det offentliges finansielle fordringer.

Offentlig sektor har i lange perioder etter andre verdenskrig hatt større inntekter enn utgifter totalt sett. Det er fremfor alt staten som har stått for sparingen.

Takket være høye petroleumsinntekter og en forsiktig disponering av disse inntektene fikk den offentlige sparingen etter hvert – særlig på 2000-tallet – et svært betydelig omfang.Det meste av denne sparingen har gått inn i Statens pensjonsfond utland (Oljefondet).

Fra 2000 til 2019 tilsvarte den årlige statlige sparingen om lag 10 prosent av fastlands-BNP.

Blant kommunene har situasjonen vært mer variert. Samlet sett har kommunesektoren bygget opp betydelig gjeld siden andre verdenskrig. Fra 2000 til 2019 steg kommunenes gjeld fra om lag 10 til om lag 18 prosent av fastlands-BNP.

• samfunnsøkonomi
• økonomisk politik